Da professor Jens Bircherod i 1693 drakk av det uerstattelige gullhornet fra Gallehus ved det kongelig kunstkammer i København, og i beruset tilstand tolket avbildningene med lærde venner, var museer fortsatt en boltreplass for de få. Her plasserte europeiske konger og rikfolk rariteter i staselige kamre. Musene sang og løftet ånden.
Tanken om at den brede allmuen også var sjelelig rustet til å oppfatte de vakre tonene, slo skikkelig rot først på 1800-tallet. Spoler vi frem til 2020 har kulturutkanten Norge 102 større museumsenheter som hvert år tar imot over 5,1 millioner besøkende. Det øves 4173 lønte årsverk i musenes tjeneste. De illeluktende raritetskabinettene er i dag nyvaska offentlige institusjoner som angår alle.
Uheldig laugstenkning
Norge er et land med gode museer. Musene svermer innimellom skibindinger i Oslo, taterbåter i Elverum og trankokerier i Lofoten. Vi holder oss med nasjonale museer for hermetikk, barn, olje og myr. Kunstgalleriene trekker skarer av folk. Landet vårt har et velfungerende nasjonalt museumsforbund, et oppvakt bransjeblad og en arbeidstakerforening for museumsansatte. Politikerne måler stadig armlengden sin og staten er en forutsigbar velgjører. Våre fem universitetsmuseer tegner og forklarer på stadig friskere vis om sine nye funn i «den klingende muld».
Den norske museumskroppen er rett og slett ved god helse. Ikke minst preges det norske miljøet av mangel på alvorlige konfliktlinjer og en tillit til at alle nynner på samme melodi; sammen skal vi skape bedre utstillinger og røkte samfunnsrollen. Ja, kanskje man til og med kan snakke om et åndsfellesskap.
Så hvorfor fremme en kritikk av norsk museumstenkning? Debattskriftet Museale tilstander – en konservativ kritikk av norsk museumstenkning springer i første rekke ut av erkjennelsen at alle miljøer har en hang til laugstenkning. Det ville overraske hvis denne sektoren skilte seg fra andre fagmiljøer ved å ikke slå an grunntoner eller kjøre seg fast i låste tankemønstre. Et aktuelt eksempel er den kritikken arkitektstanden er blitt til del – at en type modernismeortodoksi lenge har stanget mot folks mer tradisjonelle smak.
På samme måte har museumsstanden her i landet over tid vært preget av tanken om samtidsrelevans, dialog, meningsbrytning og mangfold. Før ble man møtt med opplysning, gjerne av den tørre sorten, mens man i dag oftere blir stilt overfor samfunnsmessige problemstillinger og spørsmål i tiden – «hva mener du?». Den gjengse besøkeren har merket seg at museet vil føre dialog, eller til alt overmål også ønsker å endre holdninger.
Skadelig makt?
Jeg setter meg fore å belyse hvorfor forbedringen av samfunnet er blitt en sentral del av det museale prosjektet i Norge. Det henger sammen med et kulturkritisk syn på institusjonens skadelige makt. Den tanken fikk gjennomslag på 1980-tallet og fant etter hvert veien inn i Norges første og eneste museumsutredning, NOU 1996: 7, som svarte med resepten dialog og møteplass.
Jeg spør om fagligheten og viljen til å tjene som folkeopplyser i de 25 etterfølgende årene har kommet i bakgrunnen. Fordi museet er en tøyelig og lite «formålslåst» institusjon, er den et lett offer for politikere og akademiske ideologer som vil bruke det til å forbedre samfunnet. Den som vil imøtegå tendensen og hevde at dybdekunnskap om kunst og historie utenfor alle instrumentelle rammer har en egenverdi, og at den fører til erkjennelser som på sitt eget vis – på egne premisser – nettopp kan, men ikke nødvendigvis må, forbedre samfunnet; ja, den står ganske sjanseløs mot inspirerende taler om de store sosiale fremskritt som museet kan bidra til å fremskynde.
Museene blir instrumenter for ulike verdier og politiske prosjekter som er fremmed for selve museumsideen; å ta vare på for å forstå.
Kunsten trenger på ingen måte å være oppbyggelig, like lite som vi nødvendigvis skal speile nåtidsspørsmål i montergjenstanden. Viktigere er det, slik den skarpe etnologen Billy Ehn undret seg frem til, at et museendet «… ironiserar med hemkänslan i nuet». I de fremmede landene Fortiden og Kunsten forstår vi at ulike sinn i forne tider forsto verden på en måte som ikke ligner den under IPhone-tommelen.
Det gamle
Hva mener jeg så med at min kritikk av norsk museumstenkning er konservativ? I stort handler det konservative – eller kanskje riktigst; verdikonservative – om en nysgjerrig respekt for dem som gikk før oss. Deres tanker og løsninger i møte med tilværelsens irrganger var ikke så halvgærne. Man holder fast ved at mye av det gamle er verdt å ta med videre, og ser skjevt på ønsket om brå samfunnsmessige og sosiale omveltninger.
Overført på museene kan det konservative blikket få ulike utslag. Langs ett spor anser man at myter, sagn og religion og andre uttrykk for menneskers baling med tilværelsen tas alvorlig og forstås som noe verdt å grunne over. Spesialistens forståelse av fortiden er da nødvendig for å tolke uttrykkene på disse menneskenes premisser.
Noe høystemt kan man i et annet spor si at undersøkelsen av den menneskelige tilstanden er mer sentral enn belysningen av noen menneskers tilstand. Forstått slik at, ja, vi tilhører ulike grupper og identiteter hvis erfaringer museene bør lære oss mer om, men dette er underordnet vår felles menneskelige erfaring. Omvendt vil nettopp fellesskapet på tvers av ulikheter lide. På den måten beredes grunnen for en kritikk av identitetspolitikk, som jeg sneier innom i bokas tredje kapittel.
Mister sitt enemerke
Atter et spor vektlegger at det tradisjonelle opplysningsmuseet, slik vi kjenner det fra 1800-tallet og utover, har noen åpenbare kvaliteter. Stille, monumentalt, mørkt, meditativt, mystisk, saktegående. Kritikerne vil trekke gardinene til side og bringe det larmende samfunnet inn i marmorhallen, med debatt, nåtidsspørsmål og politikk. Museet blir på den måten likere samfunnet rundt seg. Den mister sitt enemerke.
I dette vesle debattskriftet ønsker jeg å kritisere noen tendenser i norsk museumstenkning de siste 25 årene. Mitt hovedanliggende er å forsvare rollen som faglig selvsikker folkeopplyser mot stadige krav om samtidsrelevans og samfunnsdialog. Noe forenklet: Den forsiktige kritikken av museenes enveistale i museumsutredningen fra 1996 har fått sin outrerte tapning anskueliggjort 25 år senere i stortingsmeldingen Musea i samfunnet så vel som i den kritiske kulturarvforskningen.
Her er dialog og deltakelse helt nødvendige redskap for å temme museenes hegemoniske narrativer. Fordi museet aldri kan fortelle «én historie», gitt menneskers uforenlige identiteter og livshistorier, hevdes det, må museet bringe inn stemmer utenfra. Jeg mener tvert om at museene skal stole på sin egen faglighet, teft og samfunnsforståelse.
Petter Snekkestad er direktør ved Varanger museum. I 2020 fikk han støtte til manusutvikling fra Fritt Ord. Resultatet er debattskriftet Museale tilstander – en konservativ kritikk av norsk museumstenkning, som kommer på Orkana forlag i 2022. Denne kronikken er basert på deler av innledningskapitlet. Kronikken stod på trykk i nr 2 22
Hvordan står det til i museumsfeltet, hva må endre? Les andre debattinnlegg