Mange museer har startet innsamlinger om koronaepidemien og hvordan den påvirker det norske samfunnet. Teknisk museum samler dagbøker, spesielt fra helsepersonell. Randsfjordmuseet samler foto og fortellinger fra eget distrikt. Norsk Folkemuseum bruker portalen minner.no til å samle tekst og bilder om hvordan folks hverdag er blitt forandret. Denne gangen tok det en uke før Norsk Folkemuseum begynte å dokumentere. Etter terroraksjonen 22. juli 2011 tok det tre måneder før vi var i gang. Etter tsunamien i 2004 gjorde vi ingen ting. Neste gang det smeller ønsker vi at norske museer skal kunne gå ut med en koordinert og gjennomtenkt dokumentasjonskampanje, gjerne i tett samarbeid med presse, forskningsinstitusjoner og myndigheter.
Fortellinger vi trenger
God dokumentasjon av kriser har både umiddelbare og lange virkninger. Rett etter en dramatisk hendelse vil det finnes folk som har behov for å fortelle historien sin og dette er ofte fortellinger vi andre trenger å høre. Når det hele er over vil personlige vitnesbyrd være blant de viktigste kildene for å forstå hva som faktisk skjedde. Fortellingene til de som sto midt i det – som de overlevende fra Utøya – har åpenbart stor betydning. Men ved nasjonale kriser er det også viktig hvordan vi reagerer og blir påvirket som fellesskap, for dette er nøkkelen til om samfunnet vokser på krisen eller blir svekket av den.
Dokumentasjonen bør helst komme raskt i gang. Reaksjoner, perspektiv og erfaringer vil ikke være tilgjengelige på den samme måten om noen måneder. Nå er situasjonen åpen og usikker – full av både gode og dårlige muligheter. I fremtiden kommer vi til å vite mer om hvordan det hele gikk, noe som vil påvirke både hva vi husker og hvordan vi husker det.
Verdien av aktiv innsamling
Holder det ikke at aviser og sosiale medier hver dag er fulle av stoff om det som skjer? Trenger vi spesielle tiltak for å dokumentere? Erfaringer fra tidligere kriser viser at vi trenger spesielle tiltak. I pressen er dekningen av slike hendelser alltid spisset. Også når det fortelles historier fra hverdagslivet fokuserer redaksjonen det de mener er salgbart. Dette fører til at noen perspektiver blir dominerende mens andre erfaringer havner i skyggen, selv om de kan være ganske utbredte. Da orkanen Katrina hadde rasert New Orleans i 2005 spredte internasjonal presse en fortelling om at byen var preget av vold, overgrep og lovløshet. Heldigvis ble det raskt satt i gang en kampanje med masseintervju av overlevende, og de fortalte en annen historie, der solidaritet, hjelpsomhet og offervilje var de sentrale temaene.
Det er viktig at mange ståsteder og perspektiver slipper til og er med på å forme vår kollektive hukommelse. Vitnesbyrdene vi samler nå, blir til råstoff for formidling og kildegrunnlag for forskning i lang tid fremover. Kriseforskning er jo det mest åpenbare, men den første henvendelsen om koronainnsamlingen til Norsk Folkemuseum var fra en forbruksforsker som ønsker å undersøke hvordan koronakrisen endrer vår bruk av rengjøringsmidler. Det illustrerer at vi ikke kan vite hvilke fremtidige forskningsbehov vi samler for.
Museenes forutsetninger
Hvorfor bør akkurat museene organisere dokumentasjonsarbeidet? Museene er dypt forankret i samfunnet. De har forbindelser til skoleverket og til pressen og samarbeider tett med forskere på universiteter og høyskoler. Noen museer er nasjonale mens andre er lokale. Noen jobber med brede tema mens andre er spesialiserte. Til sammen favner vi bredt. Undersøkelser har også vist at museene er blant de institusjonene i samfunnet som folk har størst tillit til. I en krisesituasjon vil museer kunne nå ut og etablere samarbeid gjennom relasjoner som allerede finnes. Museene har også spesialistene som trengs for å gjennomføre intervjuer, ta fotografier og samle inn gjenstander. I tillegg har vi noe som gjør oss ganske unike – vi har systemer for å ta vare på alt dette og gjøre det tilgjengelig i fremtiden.
Museenes evne til aktiv innsamling bør behandles som en del av kriseberedskapen. For å handle rasjonelt under en krise bør man være forberedt. Ellers skjer det ofte at man først nøler for lenge og deretter tar forhastede valg. Hvordan når vi ut til gruppene vi ønsker å få i tale? Hva er de beste løsningene for å gjennomføre intervjuer? Hvilke miljøer er det verdifullt å spille på lag med? Hvem tar ansvar for hvilke oppgaver? Med planlegging kan vi dokumentere mer effektivt og med større gjennomslag. Før vi glemmer hvordan det føltes å være museumsarbeider under koronakrisen våren 2020 ønsker Norsk Folkemuseum å samle museer og andre som har engasjert seg i å dokumentere det vi nå står midt oppe i. Kanskje vi kan bli enige om en strategi for hvordan vi skal mobilisere under den neste nasjonale krisen? Da vil vi gå til verket raskere, bredere og sikrere.
Debatt:
Ansatte ved Norsk Teknisk Museum har kommentert dette innlegget i kronikken Krisedokumentasjon, etikk og nødvendigheten av tid
Audun Kjus ved Norsk etnologisk granskning (Norsk Folkemuseum) har svart på kronikken i innlegget Rask reaksjon og etisk refleksjon er ikke noen motsetning
Artikkelen er skrevet av:
Olav Aaraas, direktør ved Norsk Folkemuseum
Mari
e Skoie, leder for kulturhistorisk seksjon, Norsk Folkemuseum
Linnea Björk, leder for dokumentasjonsavdelingen, Norsk Folkemuseum
Audun Kjus, førstekonservator ved Norsk etnologisk gransking, Norsk Folkemuseum
