Jeg kom over setningene mens jeg jobbet for Det Jødiske Museet i Trondheim. De skulle endre måten jeg tenkte om den kommende åpningsutstillingen – og utstillinger overhode. Drøyt tjue år senere har jeg dem med meg hver gang jeg løser museumsbillett. Sitatet om holocaust tilhører den nederlandsk-jødiske forfatteren og overlevende Abel Herzberg:
«Det var ikke seks millioner jøder som ble drept. Det var en jøde som ble drept – seks millioner ganger».
Den personlige fortellingen
Historie er summen av menneskers handlinger, men ofte lar vi summen tale gjennom fakta uten å gi ordet til enkeltmennesker. De drepte og sårede er numre, en logistisk oppsummering av hendelser, en parameter på omfang. Jo høyere vi hever oss over dem, jo mer virker historiens retning uunngåelig. Slik kan tall skjule tvil og tilfeldigheter. Samtidig er historien full av irrasjonalitetens variabler. Derfor har kontrafaktisk historie – hva som kunne skjedd hvis og om – entret historiefaget og fiksjonen. Om kronarving Franz Ferdinands sjåfør hadde valgt den opprinnelige kjøreruten gjennom Sarajevo, hadde kortesjen aldri støtt på Gavrilo Princip og hans revolver, og kanskje hadde en verdenskrig blitt avverget sommeren 1914. Uavhengig av historiesyn er slike variabler – som å velge feil kjøreretning og møte en morder – noe vi har lett for å huske. Vi husker den ene fordi vi kan relatere oss til ham og henne. Verre er det å skulle relatere seg til tjue millioner døde i første verdenskrig. Eller de jødiske seks i den neste. Vi trenger tallenes tale for å gi perspektiver på omfang og utvikling. Men vi trenger enkeltmennesket for å engasjere.
Av museene jeg besøkte i KAM-prosjektet, var to av utstillingenes svakheter at de ikke fortalte enkelt eller personlig nok. Tallenes tale gjaldt. Oljemuseet i Stavanger, som ellers lar publikum ta del i historien gjennom personlige fortellinger og umiddelbar tilgang til gjenstander, avvek fra suksessformelen og holdt i stedet veggforedrag om klimakrisen i sin utstilling. Informasjonsmengden innbød til avmakt, omtrent like voldsom å ta inn over seg som mengden CO2 i atmosfæren. Lyspunktet var når museet tenkte som Herzberg, og lot enkeltmennesker fra Svalbard til Stillehavet fortelle hvordan klimaendringene kjentes på kroppen. Hvilken frykt det ga dem, men også hvilke håp de bar på. På samme vis har Oljemuseet i sin faste utstilling laget en emosjonell fiksjonsfortelling på om det å være «oljeunge», mens de i store deler av den fysiske utstillingen lar oss komme nær historien gjennom en taktil tilnærming, der vi kan trykke og ta på gjenstander. Her blir jeg som besøkende deltakende i fortellingen. En medforteller når jeg kjenner på vekten av utstyr eller entrer dykkerklokkens klaustrofobiske rom.
Det er ikke nok å fortelle personlig dersom historiene ikke henger sammen med tema. I Østersund var gleden over egen kunnskap så sterk at utstillerne løp vekk fra tematikken – Karolinernes felt- tog mot Trondheim i 1718. De personlige fortellingene handlet i mindre grad om krigen og fremsto dermed som anekdotiske villfarelser, der vi aldri kom under huden på hverken karolinere eller norske ofre. Som en spennende syntese mellom personlig fortelling og historiens lange linjer var Tromsø Museums utstilling «ARV», om søppel og industrielle etterlatenskaper i Barentsregionen. Filmer og gjenstander viste forlatt menneskelig aktivitet – men knapt ett ansikt. Resultatet ble en melankolsk og spøkelsesaktig fortelling om sporene hver og en av oss legger igjen i plastens og det flyktige konsumets tidsalder.
Følelser er også fakta
Herzbergs ord ble i arbeidet med Det Jødiske Museet i Trondheim en drivkraft til å formidle uforståelig grusomhet så personlig og nært at den ble begripelig. Tidsvitners egne fortellinger ble filmet, inspirert av Steven Spielbergs Shoah Foundation, som hadde utviklet maler for slike intervjuer. Resultatet ble levende fortellinger der tidsvitner drev historiene frem selv, ettersjekket for mulige forglemmelser og feil skapt av tiden og fortrengningens rom. Episodiske snutter spant fra flukt mot Sverige med neddopete småsøsken, til fortellingen om en hemmelig bar mitzwah avholdt på metodistenes kirkeloft etter at byen var tømt for menn høsten 1942. Og Julius Paltiels samtidige fortelling om engler og djevler i Auschwitz og på Falstad.
Et dilemma for den personlige fortelling kommer til syne når den nærmest motsier hva tallene forteller oss. Jeg har undret meg over at Paltiel, som overlevde halvannet år i den polske dødsleiren, tviholdt på at leirvokterne i Trøndelag var verre enn dem han møtte i Polen. En vokter i Auschwitz kunne vise menneskelighet når en overordnet ikke så ham, som å la tenåringen stå under tak når det regnet på arbeidstjeneste. På Falstad fantes kun djevler. Slikt kan vel et tidsvitne si – men neppe en kurator? Det er et hav av opplevelse – og betydning – for leseren mellom det kjølige og diskuterende til det selvopplevde i en tekst eller film. Det ligger en hemmende distanse i formuleringer som «mange hevder» sammenlignet med det kontante «jeg så». Den summerende historien blir en vanskelig størrelse å måle det selvopplevde mot, når vi vet at Auschwitz drepte millioner mens Falstad et par hundre.
Men vi kommer nærmere historien ved fortellinger som Paltiels, fordi vi gjennom enkeltmenneskers egne ord nærmest blir tvunget til å sanse med. Vi er på en forblåst polsk plattform med tenåringen som hører schäferglam og ser familiemedlemmer for siste gang. Det blir den ene fortellingen som trer frem fra millionene. Sterkt nok på papir, men om vi får se og høre fortelleren, får vi med den bevrende uttalelsen av et savnet søsken eller pustepausen før flukten skal gjenoppleves. Følelsene trer frem. Og følelser er, som et annet klokt hode har sagt, også fakta. Nevnte Steven Spielberg hadde allerede fått dette frem i sitt spillefilmprosjekt om Auschwitz – Schindlers Liste. De seks millionene enkeltmenneskene er kanskje klarest visualisert ved den tause piken i brun kåpe som innehar filmens eneste farge.
Hjelper hukommelsen
Når vi lar mennesker bære fortellingen, viser forskning at informasjon blir lettere for oss å huske. Vi aktiviserer langt større deler av hjernen når vi blir fortalt historier enn når vi blir fortalt fakta alene. Det var jo slik vi fikk overlevert kunnskap fra tiden rundt leirbålene til langt forbi Gutenberg. Det er evnen til å berøre følelsesmessig jeg ser etter når jeg går inn i en utstilling. Jeg leter etter fortellingene. De enkle, klare historiene som fortelles i samspill med de ulike virkemidler som hjelper dem frem – enten det er arkitektur og lyssetting til mediene de er presentert gjennom. Jeg ser etter det som berører hjerte vel så mye som hode. Og like gjerne med latter og forundring som klump i halsen.
Kanskje frykter museene at kompetansen skal fremstå mindre troverdig om de leker for mye med oss og sansene våre, eller om de skreller vekk for mye av den kunnskapen de ønsker å formidle? Et interessant paradoks for meg er hvordan ordet historie – som fagterminologi – er sammenfallende med nettopp ordet fortelling på de fleste europeiske språk. History, Geschichte, histoire. Allikevel denne frykten for å gi seg fortellingene i vold. Det vil hevdes at museene ikke alltid kan konstruere karakterer eller finne personer som er egnet til å fortelle så levende at det slår montertekstens kjølige klarhet. Jeg tror snarere frykten for å fri til publikum stopper museene, at redselen for å fortelle for enkelt og «banalt» er for stor: avsender er jo en seriøs kunnskapsbedrift.
I skrivende stund har vi hatt nok en minnedag for terroren 22.juli. Som et bilde på den personlige fortellerens kraft over det trykte ord er følgende en interessant øvelse: Les Kong Haralds minneord i Oslo Spektrum på Kongehusets hjemmesider. Ved siden av talen ligger filmet versjon. Klikk på den, og du får se majesteten lese de samme ordene med fuktige øyne og skjelvende stemme. Spør deg så hva som slår sterkest. Og slik blir kanskje, for å omskrive Herzberg, 22.juli fortellingen om én enkelt ungdom som blir drept – 77 ganger.
PER A. D. JYNGE
Per A.D. Jynge har skrevet flere anmeldelser for Museumsnytt. Han har bakgrunn som journalist i flere medier, deriblant fjernsyn, og har dessuten arbeidet som tekstforfatter og leder i reklame- og filmbransjen. Jynge jobber i dag i Skatteetaten med forebyggende tiltak rettet mot barn og unge.
Teksten er hentet fra publikasjonen «Kritikkverdig? Nye perspektiver på kritikk av museumsutstillinger»(pdf), utgitt av Museumsnytt som sluttpublikasjon til KAM-prosjektet.
