Strømmede intimkonserter, livesendinger fra tomme museer og digital kunstformidling for skoleelever er noen av tilbudene som har dukket opp til hjemmebruk.
Substitutter vil mange kalle det, og understreke at autentiske verk ikke kan erstattes av digitale formater. Men vi har lite å tjene på å rangere fysiske og digitale kunstmøter i primære og sekundæreopplevelser.
Nettopp fordi digital kunstformidling tilfører noe vesentlig annet har den egenverdi. Dagens utfordring er å forstå hvilke nye opplevelser digital formidling muliggjør og utnytte teknologienspotensial.
Formidling som situasjon
Begrepet formidling kan iblant fremstå som en sekkebetegnelse for gode intensjoner i kulturfeltet, og usynliggjøre fagfeltets kunnskapsbaserte utvikling. I boka Kunstformidling. Fra verk til betrakter, argumenterer Gerd Elise Mørland og undertegnede, for at kunstformidling er mer enn kommunikasjon av faginnhold. Formidling dreier seg om å forme situasjonene der vi opplever kunst. En dreining fra kommunikasjon til situasjon gjør at vi blir bevisst flere elementer når vi ser på formidling som situasjon; den sosiale dynamikken, konvensjonene og det situasjonsspesifikke. Å rette blikket mot situasjonen, er å rette blikket mot publikum og se på den enkeltes handlings- og fortolkningsrom.
Digital formidling i DKS
Det snakkes mye om digital formidling, både som middel for demokratisering og som verktøy til å styrke relevansen av kunst for nye målgrupper. Men for å finne de gode løsningene er det nødvendig å undersøke hva digitale medier tilfører. I prosjektet FoNT (Formidling og ny teknologi) samarbeider Kulturtankens UngLab (Kunstlab) og aktører i Den kulturelle skolesekken (DKS) og kulturinstitusjoner om utvikling av digitale formidlingsmodeller.
DKS er en særegen ordning som garanterer møter med visuell kunst, scenekunst, litteratur, musikk, kulturarv og film til alle skoleelever. Den har spesifikke formidlingsmessige utfordringer fordi mange av kunst- og kulturopplevelsene i stor grad skjer på skolen og klassevis, uten den individuelle frihet som ofte kjennetegner voksnes kunstmøter.
En formidlingssituasjon formgis gjennom et bevisst forhold til hvem du formidler for, og hvordan. Formidlerne har tradisjonelt hatt liten påvirkning på hvordan publikum omgås kunsten, det er det kunstinstitusjonenes konvensjoner som legger premisser for. Men dette endres med digitale formidlingsformater. Definisjonsmakten forskyves, og nye situasjoner oppstår. Publikums mulighet til å medvirke og medskape blir vel så viktig, særlig hvis publikummet er barn og unge.
Medskaping med maskinlæring
De fleste av oss har en gang kopiert et maleri av Munch. Eller kanskje sett 28 versjoner av Skrik utstilt i korridoren på en skole. I formidlingspiloten «Munchs hage», som er en del av FoNT-prosjektet, tester vi ut en prototype som bruker maskinlæring til å gi elevene tilgang til et malerisk uttrykk inspirert av Munch, på et nettbrett istedenfor på et lerret.I kombinasjon med et innovativt posisjoneringssystem, kan elever i fremtiden oppleve Munchs hage i Åsgårdstrand gjennom selv å aktivere et lyd- og billed univers gjennom sin egen intuitive bevegelse rundt i hagen.
Solfrid Sakkariassen, kunsthistoriker og fagansvarlig ved Munchs hus i Åsgårdstrand, meldte inn ideen om et digitalt formidlingsopplegg av Munchs hage til Kulturtanken. Initiativet har resultert i et samarbeid mellom Torill Sjømæling, rådgiver for DKS videregående skole i Vestfold og Telemark, Munchs hus Vestfoldmuseene og Kulturtanken. Sakariassen forsker på hagens utforming på Munchs tid og hvilken rolle den hadde i hans liv og kunstnerskap. Det er denne kunnskapen som danner utgangspunktet for piloten. «Munchs hage» skal tilbys til VGS-elever i sammenheng med en omvisning i huset. Målet bak samarbeidet er å gi en opplevelse av hva stedet betød for Munch.
Vår undersøkelse av digitale mulig heter handler om å tilby elevene et utvidet handlings- og fortolkningsrom. Munch fortolket sin hage, men hvordan kan elevene via teknologi selv være fortolkende og medskapende i møtet med hagen? Teknologien skal tilføre noe vesentlig og annerledes til omvisningen inne i Munchs hus. Posisjoneringssystemet muliggjør at hver enkelt elev aktiverer og komponerer fortellingen om hagen gjennom sin egen vandring. Større bevegelsesfrihet er en kvalitet som teknologien kan tilføre barn og unges møte med kunst og kultur.
Etterligner Munchs stilgrep
Applikasjonen Style Transfer er en prototype som benytter maskinlæring for å tilegne seg en stil og omforme visuelle inntrykk til et gitt malerisk uttrykk. Prototypen kan etterligne Munchs stilgrep. Oversettelsen av natur til bilde synliggjør en malerisk fortolkningsprosess på nettbrettet. Style Transfer kan sies å gjøre grovarbeidet, men utsnitt, komposisjon og egenart oppstår i den enkeltes fysiske møte med hagen.
En vandring i hagen, omsluttet av et lydunivers og med et nettbrett som oversetter det du ser til malerilignende bilder, kan bli en formidlingssituasjon for skoleelever. Men mulighetene er også forbundet med utfordringer. «Munchs hage» er fremdeles i utviklingsfasen, og innovativ bruk av teknologi er avhengig av spesialutviklede digitale løsninger og fallhøyden kan være stor. Det krever samspill mellom ulike kompetansemiljøer, tid og ressurser til å utvikle prototyper og teste konseptene med målgruppen, ogproduksjonsmidler.
Formidling og frihet
Kunsterfaringer oppstår i samspill mellom betraktere, kunstinstitusjonene og kunsten. Mens den kunstneriske friheten er institusjonalisert, er det dessverre slik at publikum kan oppleve kunstinstitusjoner som et ufritt rom. Konvensjonene er strenge og fremmedartede, og fortolkningsrommet kan virke lukket; opplest og vedtatt. Kunstformidlere må arbeide for at publikum kan ta del i friheten som ligger i kunstens vesen. Det vil si å forme formidlingssituasjoner der publikum kan erfare frihet gjennom sin egen forestillingskraft. Oppleve friheten til å tenke, forme og se verden annerledes. Derfor må kunstformidlere være villige til å utfordre konvensjonelle publikumsroller.
Kulturmeldingen «Kulturens kraft» (st.mld 8, 2018 -2019) slo tydelig fast behovet for å utvikle digitale formidlingsmodeller, og at det må legges til rette for innovasjon og nyskaping. Corona-epidemien fremtvinger umiddelbare, digitale løsninger. Men digitale formidlingsstrategier er ikke bare en infrastruktur for distribusjon mens kulturinstitusjonene holder stengt. Digitale medier representerer en mulighet til å undersøke nye måter å være publikum på. Om vi skal flytte grenser og ta unge publikummere på alvor, må vi utvikle gode samarbeidsmodeller og legge til rette for ambisiøse satsninger.
Charlotte Blanche Myrvold
Artikkelforfatteren er prosjektleder FoNT (formidling og ny teknologi) i Kulturtanken
