I Museumsnytt 2/20 kan vi lese kronikken «Å simulere læring – Rollespillets fallgruver». Jeg kjenner ikke til undervisningstilbudet forfatterne tar utgangspunkt i og drøfter derfor ikke det, men opplever kronikken unyansert og ønsker å gi en faglig nyansering av rollespill som metode.
Rollespill et stort fagfelt
Dramapedagogikk er et stort akademisk felt som for alvor fikk fotfeste i etterkrigstiden. På den tiden var reformpedagogikken ledende, hvor læring skulle være aktivitet, refleksjon og forståelse. Rollespill utviklet seg med dramapedagogene Bolton og Heathcote basert på lekforskning fra psykologer som Piaget, Vygotsky og Bruner, og filosofer som Spencer og Groos. Disse fagfeltene viser til: spedbarnets imitasjon av ansiktsmimikk som lærer oss å forstå egne og andres følelser, symbollek som gir alle ting liv og rollelek som trener oss for livets utfordringer og utvikler vår intelligens.
Ut fra hva museet ønsker å oppnå kan rollespillets art varieres med ulik grad av deltakelse og improvisasjon. En god pedagog holder rollespillet historisk korrekt. For å engasjere og levendegjøre kan pedagogen gå i rolle alene. For å la eleven føle på kroppen kan man bruke Heathcotes «Lærer-i-rolle» hvor alle er i rolle, styrt av pedagogen. Pedagogens veiledning er essensiell, sier lekforsker Lindqvist i sin avhandling (1995). I veiledet dramalek vil barna strekke seg ut av sin nærmeste utviklingssone, med andre ord utvikle seg lenger.
Det finnes mye god faglitteratur for de som er interessert, jeg kan for eksempel anbefale: «Dramapedagogisk historie og teori» (Braanaas 1999), «Creative pedagogy of Play – The work of Gunilla Lindqvist» (Nilson 2010), «Lekens muligheter» (Lindqvist 1997)» om dramapedagogikk og lekpedagogikk, «Seeing it for real» (Jackson, Johson, Rees Leahy og Walker, 2002) en spennende forskning om effekten av museumsteater og «Simulating Survival» (Schweber 2003) som ser kritisk på bruken av rollespill i arbeid med vanskelige tema.
De kontroversielle og vanskelige temaene
Museenes arbeid med de «mørke» historiene er viktig. Å formidle om krig, rasisme, overgrep og menneskeutryddelser er vanskelig. Uansett hvilke formidlingsmetode vi bruker, må vi bygge på fagkunnskap, solide kilder og respekt. En profesjonell pedagog med et bredt fagmiljø i ryggen vurderer og velger metode som passer best. Noen ganger er det rollespill.
I 2008 utviklet vi «Minda – Piken på Apoteket» på Sverresborg Museum. Et pedagogisk opplegg for ungdom om seksuelle overgrep, basert på en rettssak fra 1888. En dramatisering hvor elevene fikk rollen som jury. Elevene fikk vite på forhånd at de til enhver tid hadde mulighet til å forlate opplegget. Vi ønsket å skape forståelse og holdningsendring blant ungdommene. Vi støttet oss på lang erfaring med drama, rollespill og forskningsrapporten «Seeing it for real» fra Manchester University, som sier at bruk av drama på museum kan styrke elevenes nærhet og eierskap til historien og skape forståelse og empati.
Men hva med elevene som selv hadde opplevd seksuelle overgrep? Her var det viktig for oss å få veiledning fra eksperter: psykologer, mennesker som selv hadde opplevd overgrep og målgruppen. Med deres hjelp lagde vi et opplegg som også tok vare på de sårbare elevene.
Unngå fallgruver
Profesjonelle dramapedagoger er nødvendig for å unngå fallgruvene når terrenget er vanskelig. Med godt forarbeid vil man kunne forhindre forenklinger. Vi må ta hensyn til tid, sted, målgruppe og forkunnskaper. Dette gjør at vi ikke har mulighet til å formidle alt, men i stedet for å forenkle bør vi velge et tydelig mål, begrense innholdet deretter og velge metode.
En god formidler etablerer en kontrakt med eleven i starten av møtet. Kontrakten skal sikre at elevene er i trygge hender og fortelle hva som er forventet under besøket. Noen ganger møter vi elever som ikke ønsker å gå i rolle. Dersom eleven ikke vil delta for å tøffe seg, kan press være akkurat det hen trenger for å få utbytte av opplegget. Er det en mer dyptliggende grunn, bør eleven få mulighet til å delta på sine premisser. God kommunikasjon mellom pedagog og skole, hvor lærer får innblikk i tema og metode, vil gjøre det mulig å forutse slike utfordringer og på den måten ta vare på alle elevene.
Etter min mening er god debriefing essensiell for all formidling. Å gi elevene mulighet til å reflektere, diskutere og kontekstualisere styrker læringen. Samarbeidet med læreren viktig. Undervisning og debrief er ikke ferdig i det klassen forlater museet. God planlegging, tydelige mål og kjennskap til målgruppe er nøkkelen for å ivareta elevene også når temaet setter følelser i sving. Schwebers artikkel «Simulating Survival» viser at det er mange fallgruver ved bruk av rollespill, men avskriver likevel ikke metoden: «Done well, they allow students emotional and intellectual access to past events; done poorly, they pose miseducative, indeed harmful, opportunities galore.»
Museenes ansvar
Det hviler et tungt ansvar på museene. Vi skal ivareta alle våre gjester. Det gjør vi med bevisste valg og ved å vite hvilken virkning vi ønsker å oppnå. Med et klart mål velger vi riktig metode. Mitt hovedargument er at uansett hvilken metode vi velger for å formidle vanskelige og kontroversielle temaer, må vi være bevisst på hvordan og hvorfor.
Så la oss ikke avskrive en metode, men heller sette større krav til vår profesjonalitet og heve kvaliteten. På den måten kan vi gi besøkene nok en inngang til å forstå vår sammensatte historie.
Les også kronikken «Å simulere læring – rollespillets fallgruver» fra Museumsnytt nr. 2-2020.
Kronikkforfatteren
Marita Hesjedal
Ma Theatre Directing
Formidlingsansvarlig og dramapedag og ved Oslo Skolemuseum
Kronikken er hentet fra Museumsnytts papirutgave (nr. 3-2020). Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)
