Torsdag 12. mars 2020 hadde jeg av alle ting hjemmekontor. Det var noe jeg sjelden hadde (den gang da), og jeg husker at jeg tenkte på at det var deilig, at det var lettere å konsentrere seg. På et tidspunkt kom det en melding fra moren min. Vi hadde noen biblioteksbøker lånt på hennes kort, hun lurte på om jeg rakk å fornye dem, siden bibliotekene snart skulle stenge. Jeg skrudde på radioen. Den meldte de mest uhørte beskjeder. Pandemi. Unntakstilstand. Stengte skoler, barnehager, treningssentre, biblioteker, sikkert det meste annet etter hvert. Sikkert museet. Jeg kom meg på jobb.
HVA KAN MEDISINSK MUSEUM BIDRA MED?
På museet hadde jeg i flere dager diskutert med en del kolleger hvordan vi på interessant vis kunne bidra i dokumentasjonen av det helt eksepsjonelle som skjedde rundt oss. Vi er tross alt Nasjonalt Medisinsk Museum. Et slikt navn forplikter. Det som holdt oss en smule tilbake, var to ting. For det første ressurser. Som vel vanlig er, hadde alle nok å gjøre, og ingen huller i handlingsplanen til «uforutsett epidemi». For det andre var vi opptatt av å være oss museumsrollen bevisst, og å tilføre noe nytt til et allerede epidemi-, smitte- og koronapreget offentlig ordskifte. Dette siste diskuterte vi den dagen vi formulerte prosjektet «Koronadagbøkene» også, slik vi har diskutert det mange ganger før: Hvordan operere museumsspesifikt på best mulig måte? Hvordan bidra til den kollektive hukommelsen på et vis som ikke media eller akademia gjør vel så godt? Slike spørsmål er alltid relevante, kan man hevde. Men de blir mer presserende om man beveger seg litt utenfor den helt klassiske museumspraksisen, og i stedet for å arbeide med gjenstander med opplagt kulturhistorisk verdi, ønsker å samle inn immaterielle ting som erfaringer, stemmer og forståelser fra samtiden for slik å «skrive» historie. Vi ble raskt enige om at vi skulle arkivere, og ha til hensikt å formidle det vi samlet inn ikke bare på en digital plattform, men også i en utstilling. Slik kunne vi hake av på de to tingene som kanskje mer enn noe annet gjør museum til museum: Vi samler og vi stiller ut. Kanskje kunne vi også be folk om å feste seg ved gjenstander som var betydningsfulle for dem i denne situasjonen, og fortelle med utgangspunkt i dem, eventuelt også donere gjenstanden til museumssamlingen.
KORONA-WHATEVER
Den 12. mars syntes vi, den raskt sammensatte kjernegruppa på tre personer, at det var spennende med alt som begynte med «korona». Vi var strålende fornøyd med navnet «Koronadagbøkene». Det favnet kjernen i prosjektet godt og kunne forstås som en referanse til Che Guevaras «Motorsykkeldagbøkene». Vi syntes også det var originalt, i begynnelsen. Det gikk imidlertid over. Vi var også interessert i alle typer rapporter fra denne eksotiske tilstanden samfunnet var på vei inn i. Men før vi hadde rukket å offentliggjøre, lanserte andre museer dokumentasjonsprosjekt som liknet nok til at det var nødvendig å avgrense vårt prosjekt også opp mot disse initiativene. Det gjorde samtidig at vi tygget litt ekstra på metodiske, etiske og praktiske utfordringer. Hvordan skulle vi organisere prosjektet? Hva slags materiale ville vi ha? Det første vi tenkte var vel nærmest hva som helst knyttet til korona, etter hvert ble vi noe mer selektive. Hva skulle dokumenteres, hvordan og hvorfor? Innsamling og dokumentasjon verken kan eller bør være nøytrale praksiser. «Som man roper i skogen får man svar». Hvem som spør, og hvilke spørsmål som stilles, vil alltid prege hvilke svar man får. Den faglige utfordringen blir jo da å spørre på en klokest mulig måte, slik at man får inn spennende svar, som gir ny, relevant kunnskap og innsikt.
HVORDAN ENKELTMENNESKER BLIR PREGET OG PREGER
Vi ble vi enige om særlig å fokusere på folks arbeidshverdag. Vi vil ha aktører i tale, og søker rapporter om nye situasjoner og dilemmaer. Vi vil høre om refleksjoner, avgjørelser og handlinger som preger ikke bare den enkelte men flere mennesker rundt dem, kanskje for lengre tid. Man kan kanskje tenke at det er naturlig at vi som medisinsk museum skal fokusere kun på helsevesenet. Men vi er forankret i troen på at medisinhistorie er uløselig knyttet til øvrig kultur- og samfunnshistorie. Det er medisinhistorie, også når det handler om hvordan en lærer må etablere nye praksiser for undervisning og møte elever som sliter med angst på Teams, samtidig som hun må takle egne barns frustrasjon over hjemmeskolen. I tillegg ønsket vi å rendyrke dagbokgrepet, der poenget var å følge noen stemmer i dybden mer enn å samle inn bredest mulig. Dette oppleves litt originalt, og vellykket. Det er fint å ha mulighet til å følge en stemme over tid. Det vil kunne gi flere, konkrete innblikk, også over utviklingen i samfunnssituasjonen og i praksiser, valg og refleksjoner. Men dette er ikke uten utfordringer.
TID TIL SUBSTANS ER DEN STØRSTE UTFORDRINGEN
Folk har dårlig tid. Det gjelder generelt, og den siste tiden spesielt for personer hvis arbeidsliv er snudd på hodet på grunn av krisen. Har vi måttet velge mellom å stjele tid fra allerede overarbeidete mennesker og å få hastverksarbeide? Det kan vi jo ikke vite sikkert, men vi mener at svaret er nei. Vi har åpnet for stor variasjon når det gjelder hvor ofte man trenger å levere, hvor mye og i hva slags format. De enkelte dagbøkene er dermed blitt ganske forskjellige. Dette ser vi som en god ting, selv om vi nok gjerne skulle sett at noen av deltakerne hadde levert hyppigere eller mer. Heldigvis er det ikke for sent Vi har sett at rekrutteringsfasen trekker mer ut enn først forventet. Fortsatt kommer nye deltakere til, det er først nå de har mulighet. Vi har rekruttert i formelle og uformelle nettverk, og jevnt over møtt stor interesse. Prosjektet inspirerer, og folk kommer på øyeblikk og situasjoner de har festet seg ved. Vi har hele tiden lagt vekt på å samarbeide tett med den enkelte deltaker. Det er maktpåliggende for oss at de opplever seg godt ivaretatt og profesjonelt behandlet. Min erfaring fra tidligere prosjekter, der folk har delt langt vondere og mer private ting enn det de bes om i Koronadagbøkene, er at folk nesten alltid blir veldig glad for å få fortelle, også i offentlige sammenhenger som en utstilling eller nettside, så lenge de har mulighet til å trekke seg. De ordentlig vanskelige problemstillingene oppstår om interessen er laber eller når prosjektet er avsluttet. Her har man lagt hjertet sitt på bordet. Og så skrus kameraet av og folk går hjem? Hva var poenget? Faren for den type potensielle nedturer er superviktig å tenke skikkelig gjennom når man driver med museumsprosjekter som involverer folk, ikke minst om de er i sårbare situasjoner. Imidlertid mener jeg at dette ikke er så veldig relevant i Koronadagbøkene. Her handler det mest om å ha tid, både for oss på museet og deltakerne, til å levere noe vesentlig.
VI BER OM GANSKE MYE
Hadde vi formulert prosjektet i dag, ville vi nok tonet dugnadsaspektet enda mer ned. Vi ønsker ikke egentlig å appellere til folks samvittighet og solidaritetsfølelse. Vi ønsker at folk skal fortelle til oss fordi de har noe å melde, fordi vi er en relevant plattform for dem å uttrykke seg i. Imidlertid er det viktig for oss å understreke at vi faktisk ber om noe. Ganske mye faktisk. Deltakerne preger prosjektet substansielt. De gir av sin tid, og stiller viktige sider ved seg selv, sin hverdag og sin forståelse til skue. Det gjør at museet og samfunnet får en pluralistisk og nyansert historieformidling. De bidrar med mange små medisinhistorier som samlet vil gi en sammensatt og mangfoldig medisinhistorie, som beriker den framtidige fortellingen om korona, og tilfører kunnskap og forståelse som ikke ville vært mulig om den var blitt fortalt fra ett ståsted og med én stemme.
DET ER VIKTIG Å HUSKE, SAMMEN
Hva får deltakerne tilbake? Muligheten til å fortelle og å prege forståelsen av pandemien. Det er i grunn det eneste vi har å tilby. I tillegg til at vi bestreber oss på å sikre at den enkeltes eget blikk og stemme kommer til uttrykk, uten at vi tar over kontrollen og utsigelsesposisjonen. Samtidig skal deltakerne oppleve seg trygge og ikke komme opp i lojalitetskonflikter eller andre ubehagelige situasjoner. Det skulle i grunnen bare mangle. Vi håper innstendig at det er nok. For vi tror oppriktig dette er viktig. «Erindringene våre er blitt justert, erstattet og utvisket», skriver den kinesiske forfatteren Yan Lianke, i et essay trykt i Klassekampen 28. mars. Og videre: «Jeg håper at hver og en av dere – og alle vi som har erfart det katastrofale covid 19 – blir mennesker som husker; mennesker som skaper erindringer fra minner.»
