Søk
Close this search box.
Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
Vårt prosjektDans på museum – hvorfor det?

Dans på museum – hvorfor det?

Dans er en estetisk opplevelse og et kroppslig immaterielt uttrykk. Å danse er øyeblikksopplevelse. Det er også kulturarv. I ni år har prosjektet «Museene danser» skapt møteplasser for dans på museum.

Dans på museum i Norge er en gammel tradisjon. Vi har for tiden for eksempel noen gamle leikarringer på et par folkemuseer, blant annet «min egen» fra barndommen, Romsdalsmuseets Leikarring (som fyller 100 år i 2028). Dette var lenge den eneste forma for danseformidling jeg kjente til. Vi danset i bunad for turister på sommerhalvåret – med is som premie.

Tone Erlien Myrvold er danseforsker og initiativtaker til bl.a. prosjektet «Museene danser».

Jeg fortsatte å danse via ungdomsprosjekt og hjelpeinstruktørroller og fikk fort åpna øynene for at verden var større utenfor museumsgjerdene. Jeg tok danseutdanning og så verdien samværsdansen hadde for folk flest, i alle hjørner av verden.

I studietida jobba jeg også i noen år som resepsjonist og guide på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Der var det ikke danseformidling, og jeg savnet det. Ikke i form av leikarringopptredener, men som dansefest – det mest utbredte rammeverket for samværsdans i Norden.

Jeg savnet den historiske dansen, generasjonsmøter som var og fortsatt burde være, og det å få frysninger på ryggen av å holde en man har kjær i en vals.

Dansen som samværsform lever i dag i lokalkulturlivet i hele Norge, men den har stadige utfordringer. Ting blir dyrere; husleie, vakthold, musikere, teknikk, ja alt det som omkranser en dansearena. Kostymer kan skremme fra deltakelse, og streng representasjon kan føles lite inkluderende. Ildsjeler dør, og tid blir en knapphet. Her må det krefter til for å sørge for videreføring!

Møteplasser for å fortsette dansen

“Museene danser” har skapt møteplasser for å fortsette dansen. Hundrevis av skoleklasser har kommet innom utstillingene, og mangfoldige dansefester har vært gjennomført for ulike typer dansegrupper og deres lokalmiljø. Vi snakker swing, gammeldans, samisk sydisdans, mangfoldige møter mellom norsk tradisjonsdans og vakre nyinnvandra dansetradisjoner, panelsamtaler, sofasamtaler, dansekonkurranser, sosialdanskvelder, hip hop battles, salsa de roueda, seniordansekafeer og mye mer.

På Rørosmuseet i februar 2023 ble de ni første årene av prosjektet «Museene danser» oppsummert. Vi fikk høre om metoder fra andre norske museer som formidler dans, og hadde gode samtaler og refleksjoner som la grunnlaget for et stort faglig nettverk for danseformidling på norske museer.

Hele tiden har vi jobbet i samarbeid med vertsmuseet, dansegruppene, lokale arkiv og, viktigst: de lokale ildsjelene. Hvordan har vi så jobbet sammen for å få til dette? Kaster folk seg ut i dansen av seg selv? Så langt derifra. Prosessen har helt klart ført med seg ny læring, metodekompetanse og premissforståelser.

Vi har jobbet ut fra tre innfallsvinkler. Den første er å kuratere og samskape et utstillingsinnhold i film, foto, lyd, tekst og installasjoner for og med det lokale dansemiljøet. De to andre handler om hvordan snakke om dans, og hvordan invitere til å danse.

ALLE SAMMEN NÅ: Fra utstillingen Everybody Dance ved Rockheim. Foto: Will Lee Wright

Den viktige dialogen

Jeg skulle ønske at publikum ville møte dans på museum gjennom bevegelse. At de ville kaste seg ut i dansen, rett og slett. Men ikke alle mennesker er der, så da må man starte med bevisstgjøring.

En omviser kan få folk i tale og bevegelse gjennom å stille de riktige spørsmåla og dele sine egne danseopplevelser.

Publikum er selv ekspertene på sin relasjon til dans, og å hjelpe dem til å skape en relasjon til sin danseopplevelse og sin dansehistorie er verdifulle bidrag til dansefellesskapet. Alle har en historie om dans; fra skolen, kjøkkengolvet, diskoteket, utlandet eller et annet sted. Det handler om historiefortelling, om å gjøre noe relevant og om å sette verdi – det handler om å gi dansende kropper en selvsikkerhet. Som da min far danset rørospols i utstillinga Livets dans i forsamlingshuset Skogheim på Sverresborg. Han danset da for første gang på 30 år. Hans gamle mor, hans datter, en betryggende filminstallasjon og god musikk sørget for å bevise at kroppen ikke glemmer det som sitter i ryggrada.

Dansefestutstilling

Hvis du spør et dansemiljø hva de trenger for å videreføre sin praksis, får du stort sett følgende svar: et godt dansegolv, musikk og hjelp til rekruttering. Kan dette skje på et museum? Spørsmålet bringer meg tilbake til hva visjonen min for hva dans på museum er:
Dans på museum er et sosialt rom for prat, tolkning, diskusjoner og minner, og ikke bare for representasjon og akkumulering. Dans på museum er et sted som stimulerer og oppmuntrer besøkende til å delta, til å herme bevegelser og gjøre opplevelsen til sin egen ved å danse. Terskelen for å delta selv skal være lav, slik at museet blir en møteplass der alle kan danse sammen uansett bakgrunn og erfaringer, et innbydende, organisasjonsnøytralt, åpent, lekent og hyggelig sted for sosial interaksjon, et sted hvor folk kan komme og gå som de vil, og som er åpent for både gamle og nye deltakere.

En danseutstilling bør kunne skape dialog mellom besøkende, danseutøvere og museumsformidlere.

Utstillinga er et sted for å finne inspirasjon, stille spørsmål og finne sin relasjon til dansen. Det er en dansefest, hvor det å møtes i dansen er hovedmålet. Helst med et dyktig dansevertskap («expressive specialist»), da er det lettere å få flere til å danse. Det kan være en ildsjel eller en museumsansatt med den riktige kunnskapen og forståelse for oversettinga.

I 2017 fikk for eksempel danseorganisasjoner i Trondheim lov å booke seg tid på dansegolvet på forsamlingshuset på Sverresborg i perioden danseutstillinga sto der. Fra museets side var det ett krav; prat med publikum. Dansegruppa blir da et dansende vertskap for utstillinga. Vi har et ord på slik utnyttelse av tid og rom, markedsføring, formidlingsmetoder, strukturer, utstyr og rammeverk: «events of practice exhibition» – dansefestutstilling.

DANS ER FOR ALLE: Fra utstillingen Everybody dance på Rockheim. Oto: Will Lee Wright

En runddans – et potensial i museene

UNESCOs konvensjon om vern og videreføring av immateriell kulturarv fra 2003 er ment for å gi retning, ikke som en egen strategi. Konvensjonen handler om individ, grupper og lokalmiljø. Med andre ord et nettverk.

Er det ikke på tide å se museet som en del av dette nettverket og ikke som noe som står utenfor og skal tjene det? Konvensjonens visjon om involvering av utøverne kan se ut til å passe sammen med museenes nye rolle som dialoginstitusjon. En reell dialogisk museumspraksis har en demokratisk ramme, der makt er jevnt distribuert mellom deltakerne. Å jobbe med immateriell kulturarv etter konvensjonens definisjon, gir endringer i museenes arbeidsmetode og forskyver maktbalansen. Det er utøverne selv som er ekspertene i den levende tradisjonen og har siste ord i diskusjonen om hva som er som er verd å videreføre.

Dette fremmer også respekt for variasjon og kreativitet og motgår fristelsen til å fryse et kulturuttrykk. Museet trenger danserne for å jobbe med immateriell kulturarv, og danserne svarer med å gi av sin dansekunnskap.

Hvorfor?

Ok, dette hørtes veldig tungt ut, med konvensjon meg ditt og konvensjon meg datt. Men ta kontakt, så skal jeg forklare hvordan dette kan gjøres enkelt. Jeg har hatt så mange fine opplevelser sammen med museumsansatte med interesserte blikk og vilje til å ta imot. Og jeg lever lenge på publikumsmøter som har gitt meg utallige dansehistorier fra både gammel og ung rundt om i hele Norge. Disse må vi løfte opp å snakke høyt om, slik at andre også kan ta del i gleden og bevare variasjonene i historiene og uttrykket.

Jo flere som danser, jo flere forbilder, jo flere variasjoner – jo flere som danser.

Som museumsansatte gir vi status til praksiser, vi er brobyggere og dialogpartnere. Vi kan gi trygghet, stolthet og selvtillit til danserne på golvet, formidle og legge på glør på en ild, en videreføringsgnist – et ønske om å videreføre. Kraften til en tradisjon er nettopp at den lever av en vedvarende gnist. Den er arva og fortsatt i live.

En felles møteplass gir følelsen av å være sammen, av likhet til tross for forskjellighet, følelsen av samhold og at vi er en del av helheten. De gode relasjonene er et lim i samfunnet. If you want to go far, go together.


FAKTA MUSEENE DANSER

Pilotfase i Trondheim, metodeutvikling:
Tre danseutstillinger i Trondheim, på Ringve Musikkmuseum (2016), Sverresborg Trøndelag Folkemuseum (2017) og Rockheim (2017).

Vandringsfase 1

– En nasjonal vandreutstilling, «Dans med oss!», som i løpet av fire år (2019–2022) ble vist ved ni museer i Norge.
– En nordisk samarbeidsutstilling, «Everybody dance!», ble resultatet. Den har akkurat avsluttet sin Norden-turné.
– Totalt har «Museene danser» laga fem ulike utstillinger, med tekst, film, foto og interaktive installasjoner.

Vandringsfase 2

– I høst lager vi en ny utstilling, nr. 6 i rekka: «Se bestemor, vi danser sammen!» Denne skal 13 museer få glede av de neste tre årene.
– 2022–2025: Dance-ICH er et europeisk prosjekt med Norsk senter for folkemusikk og folkedans i førersetet. Det lages i samarbeid med åtte andre europeiske institusjoner, omhandler å teste ut og forske på formidling av lokal samværsdans på museum og kulturarvsinstitusjoner en felleseuropeisk utstilling om dansefest.


Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 4 23, der det overordnete temaet er «Nye forsøk». Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Les også flere presentasjoner av interessante museumsprosjekt. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser