Jeg hadde ikke tenkt å jobbe på museum. Det bare ble sånn, litt tilfeldig etter at jeg så en jobbåpning da jeg flyttet hjem etter studier. En jobbåpning som virket relevant-ish, eller, så relevant man kan håpe på å finne i bygde-Norge når man har studert lingvistisk antropologi med fokus på slangord for kjønnsorganer blant ungdom i Brooklyn. Det gikk ikke lang tid før jeg så lyset, på Hadeland Folkemuseum: Er det DETTE som er museum? Et hav av muligheter åpenbarte seg.
Et kulturhistorisk Nord-Korea
Hvorfor jeg ikke hadde tenkt å jobbe på museum? Fordommer. Masse fordommer, om bunadskledde omvisere og nostalgisk patriotisme. Folkemuseene som et slags kulturhistorisk Nord Korea boblet i en freudiansk underbevissthet, og gjør det for så vidt fortsatt. Sammenblandingen av stat, kulturhistorie og identitet er jo uansett ganske grisete. Mange fordommer falt. Mange ble befestet. Noen ble forverret.
Etter at jeg hadde jobbet to år på Hadeland Folkemuseum ble jeg sendt som Randsfjordmuseets eneste representant til Norges Museumsforbunds årsmøte på Hamar. Det var helt jævlig. Ikke siden jeg var utvekslingselev i 10.klasse har jeg følt meg så utenfor. Som en dust der jeg vandret rundt med brettet i lunsjen for å se etter et sted å slå meg ned mellom alle menneskene som kjente hverandre fra før. De små men hyppige frukt-minglepausene var enda verre. Jeg prøvde å koble meg på en samtale, men skjønte fort at….eh, nei. Jeg tok meg i å planlegge ting å gjøre, telefoner å ringe for å ikke stå der som en Viggo Venneløs. Det paradoksale med årsmøtet på Hamar var at en av de store samtalene var generasjonsskifte i museene. Jeg syns å huske Olav Aaraas stå på scenen og delte sin bekymring over at de gamle var flest, og i ferd med å gå av med pensjon. Hva kan vi gjøre for å rekruttere yngre ansatte og rigge museene for en ny generasjon? Jeg sa selvfølgelig ingen ting, selv om jeg hadde mange tanker om saken. Museer er ikke steder der man bare lufter tanker, sånn uten videre. I alle fall ikke om man er ny.
Sånn gjør vi det her
Min anekdote er dessverre ikke unik. En nytilsatt uten museumsbakgrunn sa etter sin første årsmøtedeltakelse at han aldri hadde følt seg så målt før. En faglig røntgen utført med presisjon, der resultatet av undersøkelsen ble kommunisert nonverbalt. En annen kollega, i en annen del av landet, var sist jeg snakket med henne i ferd med å levere sin oppsigelse. Det gamle hierarkiet med en blanding av «strukturer som sitter i veggene», endringsskepsis kamuflert som «faglighet» og generell «sånn gjør vi det her» var i ferd i ferd med å slå lufta ut av henne.
For min del har det gått seks år siden årsmøtet på Hamar. Jeg er ikke lenger ny i museumsverden. Nå har jeg begynt å kjenne menneskene på seminarene. Jeg har begynt å si hva jeg mener. Jeg har til og med fått en egen spalte i Museumsnytt hvor jeg kan dele disse meningene. Kanskje har jeg selv blitt en av disse som oppleves så ekskluderende i sin faglige entusiasme, museumskodeconnaissanse og sosiale trygghet.
Men selv om jeg elsker museer over alt på jord, og nå koser meg glugg på seminarer, opplever jeg fortsatt museer som trange. Strenge. Litt skumle. Defensive. Selvhøytidelige? Jeg kan fortsett huske følelsen jeg hadde fra mine første møter med sektoren, og forstå hvor den kommer fra. Det får meg til å tenke at syv år er for lenge å vente på at folk skal bli varme nok i trøya for å delta i samtalen om museumsutvikling. På alle de som sier opp og går til andre bransjer, eller som aldri søker i utgangspunktet.
Vidunderlige samfunnsarenaer
For jeg mener at museer har et hav av muligheter. De er vidunderlige samfunnsarenaer som har potensialet til å skape bedre liv, kanskje større liv med rom for det universelle og unike, det eksistensielle og sjelelige i både natur og mennesker. Det vi og verden trenger nå.
Men vi kommer ikke dit om vi ikke skaper en kultur med lav terskel for å tenke høyt, uavhengig av ansenitet og fagbakgrunn. Det er dette disse spaltene kommer til å handle om, og det er dette de er til for- å senke terskelen for samtaler oss museumsansatte imellom. Og nettopp derfor kan jeg garantere at det vil være klinisk fritt for fotnoter og empiri. Jeg kommer til å generalisere fra anekdoter. Jeg vil kaste ut udokumenterte påstander basert på magefølelse og inntrykk. Jeg vil ta opp ting og tema jeg synes vi snakker alt for lite om. Kanskje rette en og annen pekefinger? Smelle med døra? Vi får se. Hvorfor? Fordi det er disse samtalene vi mangler. Fordi terskelen for samtalene er for høy. Fordi man tukter det man elsker. Fordi vi som jobber på museum, vi som elsker museum, ikke kan gi oss før museum redder verden.
