Det er ikke åpningsdagen for Nasjonalmuseet som er viktig, men alle dagene etterpå. Et museum som ikke vektlegger mottakskvitteringen, kan heller ikke bli Spectrum-kompatibelt.
Vi kan tenke oss den internasjonale museumsstandarden Spectrum som et filter som forbinder fortid med fremtid. Ved å utføre oppgavene «rett» i dag, sikrer vi den historiske sammenhengen. I dette ligger et nasjonalt museums ansvar og oppgave.
Stor overgang
Da nye skrivemetoder var i ferd med å erstatte kileskriften, samlet Ashurbanipal inn leirtavler fra hele det assyriske riket, for å ta vare på den mangetusenårige sumeriske kulturen for fremtiden. Dette er ikke ulikt overgangen fra det analoge til det digitale i vår tid. En slik overgangsperiode stiller krav til hvordan vi arbeider og prioriterer; ikke minst i en nåtid der vi synes mest opptatt av det umiddelbare.
En museumsstandard bidrar med nyttige støttehjul i måten vi forholder oss til samlingene på. Støttehjulene ivaretar det langsiktige perspektivet. I den sammenhengen er ikke åpningsdatoen for Nasjonalmuseet viktig.
Det er dagene etter åpningen som er viktige; da museet skal utføre det «ordinære» museumsarbeidet på en kvalitetssikret og faglig god måte.
Dette innebærer at museet har innarbeidet forståelse, rutiner og samspill for gjennomføring av denne oppgaven.
Gjenstandene må behandles likeverdig
Vi vet ikke i dag hvilke av objektene museet forvalter som er mest interessante om femti eller hundre år. Det kan godt være at den beskjedne gaven som ble levert i en konvolutt, er av større interesse enn det profilerte innkjøpet som ankom med politieskorte. I dette ligger utfordringen i å behandle alle gjenstander som likeverdige.
Museumsarbeid går langsomt og er ofte ikke så synlig på kort sikt. Det gjør det ikke mindre viktig.
Hvis vi tenker på museets rolle mot fremtiden – «for far and distant days» slik Ashurbanipal beskrev sitt prosjekt – stiller Spectrum strenge krav til arkivering av enkeltdokumenter som anses som sentrale. Det kan være ulike avtaler, verdivurderinger eller dokumentasjon knyttet til tap/skade. Her finner vi den (tilsynelatende) ubetydelige mottakskvitteringen, men denne ivaretar en særlig viktig museumshendelse.
Mottakskvitteringen er helt sentral
Mottakskvitteringen er dokumentet som beskriver det øyeblikket da museet overtar ansvaret for et eller flere objekter. I Spectrums mottaksprosedyre har kvitteringen alltid samme rolle og funksjon, uavhengig av om gjenstanden tas imot i resepsjonen, hentes med egen transport eller leveres med politieskorte. En mottakskvittering skal registreres, gis identifikasjonsnummer, prosesseres digitalt og arkiveres for gjenfinning om fem år, femten år eller femti år for den saks skyld.
I en nåtid preget av oppløste strukturer, uoversiktlige digitale løsninger, og der «alt haster», vil konsekvenser først synliggjøres på et senere tidspunkt. Et museum som ikke velger å vektlegge mottakshendelsen med tilhørende rutinebeskrivelser for alle berørte avdelinger, kan heller ikke bli Spectrum-kompatibelt. Det er så enkelt og like vanskelig.
Spectrum er en hendelse- og prosedyre-basert internasjonal standard for gjennomføring av alt museumsarbeid fra mottak til utlån og avhending. Britiske Collections Trust forvalter selve standarden, og Kulturrådet forvalter den norske oversettelsen. – Vi ønsker at museene tar Spectrum i bruk, først og fremst ved at standarden bakes inn i systemene museene bruker, men også som oppslagsverk, utgangspunkt for egne, interne veiledninger og som et rammeverk for evaluering av egen dokumentasjons- og samlingsforvaltningspraksis, sier seniorrådgiver i museumsutvikling Kulturrådet Bård Bie-Larsen i en e-post til Museumsnytt. – Det kommer ingen krav om bruk av Spectrum, men vi håper museene kan ha nytte av den
Les andre kronikker om profesjonalisering av museumsarbeidet, for eksempel Mattias Ekman om museumspublikasjonen, Peter Snekkestad om den overdrevne begeistringen for dialog og Maja Musum om de hvite hanskenes opprør.
Les to artikler om Nasjonalmuseets arbeid fra nr. 2 2022; Team digital om digitale fortellinger i den nye samlingsutstillingen og Line Engen om faglighet og publikumsfokus.
Se alle de nyeste kronikkene her.