Formidling i museet er et fag-, kunnskaps- og forskningsfelt i vekst og utvikling og blir stadig viktigere i museenes innholdsproduksjon. Kunnskapen og litteraturen om publikum har vokst enormt de siste tretti årene, og i senere tid har også museene i høyere grad begynt å forske på egen praksis: Hvordan og hvorfor utvikler vi formidlingspraksiser, hvilke praksisbaserte kunnskaper og teorier trekker vi veksler på – og hvordan responderer publikum?

Da jeg begynte ved Nasjonalmuseet for snart 14 år siden, bidro formidlingskuratoren ofte, men ikke alltid, til utstillingstekster. Det øvrige formidlingsfaglige arbeidet foregikk stort sett isolert fra utstillingen og breddepublikummet, for eksempel i verkstedet med skole- og barnehagebarn som målgruppe. Vi jobbet, for å si det med Tates nylig avgåtte forskningsleder Emily Pringle, innenfor en «leveringsmodell»: Vi leverte formidling til ferdig kuraterte utstillinger. Nå, derimot, er formidlingsfaget og publikumsperspektivet vesentlig i utviklingen av selve utstillingskonseptet i tillegg til en rekke ulike praksiser mot ulike målgrupper.

De fleste, i alle fall større, museer kommuniserer i sine strategidokumenter at det å nå ut til et bredt publikum, jobbe for mangfold og være relevant, er en hovedmålsetning. For å få dette til må museet jobbe faglig og kunnskapsbasert. Da er det ganske innlysende at formidling er et av museets kjerneområder for nyskapning, fagutvikling, undersøkelser og forskning.

Et paradoks

Likevel: Faghierarkier og kunnskapshegemonier eksisterer i beste velgående. Dette er til hinder for et godt tverrfaglig kreativt samarbeid og et reelt og fruktbart uenighetsfelleskap. Formidlingskuratorer og samlingskuratorer har fremdeles ulik lønn, selv om de har sammenliknbar, og ofte samme, utdannelse og (iallfall ved mitt museum) begge forsker og bidrar med like viktige kunnskaper i museets innholdsproduksjon (om man skal tro museets strategidokumenter). Hva skjedde med § 34 i likestillings- og diskrimineringsloven og «lik lønn for arbeid av lik verdi»?

Her er det naturligvis stor forskjell mellom museene. Jeg vet blant annet av samtaler med kolleger ved mindre museer at de ikke opplever disse hierarkiene – de har ofte en flatere struktur og jobber tettere på hverandre på tvers av organisasjonen. Jeg snakker nå ut fra mitt ståsted, et stort museum hvor de ulike fagfeltene i stadig høyere grad spisser seg, samtidig som publikumspraksiser skal og må utvikles i det tverrfaglige. Og jeg har inntrykk av at kunstmuseer er verst.

Leder i utakt

Hvorfor finnes disse gamle hierarkiene fremdeles i museet, når museenes strategier og visjoner, og samfunnets forventninger, er så tydelige?

Mangler museumsledere kunnskap om formidlingsfaget, selv om det er like gammelt som museene selv?

Og har de tilstrekkelig kjennskap til og anerkjenner hva som finnes av fagkunnskap og -konflikter i eget museum?

Noen er helt klare på hva de mener om dette. Som nylig avgått leder ved Drammen museum Åsmund Thorkildsen. Både i Kunstavisen og i Klassekampen har han uttrykt bekymring for at «markedsavdelinger, pedagoger og byråkrater med telleapparater og rapporteringsskjemaer får innflytelse på museenes kunstneriske profil. Han frykter at publikumsaktiviteter og formidling vil bevege seg fra å være støttefunksjoner til kunsten til å selv spille hovedrollen» (fra Klassekampen). Da jeg leste dette, tenkte jeg: Stakkars de som jobbet med formidling under ham!

Jeg tenkte videre at hvis jeg møter ham, skal jeg spørre ham om hva han tenker om de siste tiårs faglige samtaler om deltakelse og mangfold i museet. Eller hvordan han forholder seg til vår egen professor emeritus Olga Dysthes dialogbaserte læring, som hun for øvrig har fått kongens fortjenestemedalje for – og som er en vesentlig referanse innen museumspedagogikk både i og utenfor Norge. Jeg er også nysgjerrig på om han har noen tanker om Tates institusjonelle snuoperasjon hvor alle som er involvert i utviklingen av publikumstilbudet, også deltar i forskning på egen praksis, og hvor publikumsevalueringer kjøres kontinuerlig. Og om han virkelig mener at formidling ikke er en museumsdisiplin?

Kunnskapsmangel eller ignoranse?

I sommer kjørte Morgenbladet en serie kalt «Morgendagens museum» hvor ledere ved noen av de største kunstmuseene i Europa ble intervjuet blant annet om museets rolle fremover. Jeg saumfor intervjuene med de norske museumslederne på jakt etter noen visjonære ord om publikum og formidling og dette som et viktig kunnskaps- og forskningsfelt i tillegg til samlingene – uten særlig hell.

Kodes direktør Petter Snare sier blant annet at det er fint med konserter etc. ved kunstmuseer – «så blir kunstmuseene mer et slags kulturhus som forhåpentligvis også formidler billedkunsten. Men bare fordi det er folk på museet, er det ikke dermed sagt at du har fortalt noe om billedkunst. Men det er en senkning av terskelen, som kanskje gjør at folk kommer inn på nytt for å oppleve mer». Jeg spør meg hvorfor Snare sier «kanskje» her og ikke heller ser til, eller selv rigger for, noen gode evalueringer av slike praksiser.

Jeg reagerer også på formuleringen «at du har fortalt noe om billedkunst», den opplever jeg som gammeldags og autoritativ monologisk. Læring og meningsskaping i museet i dag forstås mer som en aktiv og deltakende prosess, som på ingen måte står i motsetning til ny innsikt og refleksjon. Jeg opplever Snares formulering som arrogant overfor både publikum og dem som i dialog med publikum utvikler faglige formidlingspraksiser og -konsepter i museet.

Den vanskelige samtidskunsten

Solveig Øvstebø, leder for det private Astrup Fearnley-museet, sier: «… jeg mener bestemt det er en farlig vei, generelt, at vi tror en masse om publikum. Jeg har enorm tillit til publikum. Rett og slett fordi jeg tenker at når vi presenterer det som vi har tro på, noe som er gjennomarbeidet, og hvis vi lager de beste rammene for at kunstnerne får gjøre det kunstnere skal gjøre, så vil det blir det beste tilbudet for publikum også.» Hm … Jeg forstår ikke dette utsagnet som et uttrykk for stor tillit til publikum. Øvstebø demonstrerer derimot en enorm tillit til institusjonen: Så lenge vi kjører på med vårt, vil publikum like det.

Publikum har gjentatte ganger sagt hva de mener om kunstmuseers formidling av samtidskunst, hvor skoen trykker, hva de trenger for å kunne ta del. Det viser seg blant annet at kunnskapsmangel og erfaringen av å ikke forstå, føle seg dum eller ikke-inkludert for veldig mange står i veien for en god opplevelse. Undersøkelser fra noen år tilbake har vist at samtidskunsten så å si er fraværende i skolen, noe som kan være med på å forklare hvorfor så mange opplever den som fremmed.

Mange sier de ønsker bedre tilrettelagt informasjon, og at de opplever formidlingstekster som utilgjengelige. Dette er også noe som har blitt diskutert gjentatte ganger både i media og i forskning: at kunstformidlingstekster ofte er fulle av vanskelige fagtermer og merkelige låneord. Jåleri, rett og slett. Det kommer også stadig ny, tverrfaglig forskning på hvordan en kunstopplevelse tar form, og hva som påvirker den. Hvorfor skal vi da måtte nøye oss med å tro en masse om publikum?

Det tverrfaglige gullet

Jeg mener selvfølgelig ikke at ledere og alle fagkolleger i det tverrfaglige museet trenger å ha full oversikt over all forskning og alle diskurser, og jeg mener på ingen måte at det finnes ett fasitsvar.

Men jeg savner en større nysgjerrighet for formidlings- og publikumskunnskap – og ikke minst: respekt for det!

Det å skape praksiser i tverrfaglige kreative prosesser som inkluderer både publikum og ulike fagdisipliner i og utenfor museet, ikke minst kunstnere, er en dypt faglig og kompleks prosess som museet faktisk må rigge for. Her finnes det for eksempel ulike metoder for kreativt, tverrfaglig arbeid som legger til rette for gode idéfaser, reelle diskusjoner og at alle kunnskapsuttrykk slipper til. Flere museer tar i bruk slike. Men dette arbeidet krever at ledere er med på laget og i alle fall ikke snakker imot museets egne strategier.

Red. anm.: Denne kronikken stod på trykk i Museum nr 1/23. Redaksjonen mottok den 23. mars et tilsvar fra Line Daatland, direktør for samling og utstillinger ved Kode. Tilsvaret følger her, og vil også publiseres i Museum nr 2/23.

Tilsvar:

– Det står faktisk ikke dårlig til

Line Engen lager seg stråmenn i kronikken «Det store museumsparadokset» (Museum nr. 1/2023). Argumentet om at forskningsbasert formidling ikke foregår på norske kunstmuseer hviler på slett research og overraskende lav kunnskap om hva som foregår på andre museer enn hennes eget.

Løsrevne sitater fra museumsledere i dagspressen – fra intervjuer gitt i helt andre kontekster – kan naturlig nok ikke si noe vektig om dagens praksis. Engen kaller Kodes direktør, Petter Snare, arrogant både overfor publikum og egne ansatte. Han leder et museum som har drevet nettopp dialogbasert undervisning i mer enn 20 år. Deltakende praksis har vært et av fundamentene for vår formidling like lenge.

Vår høykompetente formidlingsstab har utviklet tilbud til barn og unge som har vakt oppsikt internasjonalt, blant annet KunstLab – en egen museumsfløy for denne målgruppen, som åpnet i 2011. Dette var det første tilbudet av sitt slag i Norge og det mest omfattende faste formidlingstilbudet for barn på kunstmuseum i Norden.

Våre formidlere på kunst og musikk har utviklet banebrytende tilbud til nye publikumsgrupper, for eksempel mennesker med demens og fengselsinnsatte.

De bidrar også i en rekke forskningsprosjekter i samarbeid med UH-sektoren, både i Norge og i EU. Kodes forskningsplan slår fast at alle fagfelt ved museet kan drive forskning og at museet skal legge til rette for egendrevet kunnskapsutvikling, også på formidling. Ikke minst er formidlerne helt sentrale i den tverrfaglige utviklingen av utstillinger og voksenprogrammer på Kode.

Alt dette kan Line Engen og andre lese om på Kodes nettsider, eller ved å bli kjent med vår formidlingsseksjon. Hun er også hjertelig velkommen til Bergen for å se selv.

Vennlig hilsen

Line Daatland, Direktør for samling og utstillinger, Kode 

Les også:

Kunstavisens intervjuserie om formidling.
Artikkelen Museumsformidlere faller fra lønnssmessig i Forskerforum.

Les andre kronikker og debattartikler i Museum her, og alle digitaliserte artikler her. Ta kontakt med Tekstallmenningen for å kjøpe enkeltnumre eller abonnement, og slik kunne lese bladet i sin helhet.