Hun ser deg rett inn i øynene. Hun virker rolig men bestemt der hun hviler på sin pidestall. Det er som om hun nikker forsiktig og sier «Ja, kom hit, så skal du få se hva dere gjør med oss». Panthera leo heter hun og er den første du møter i utstillingen Natur i nød på Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
Og nei, hun sier selvfølgelig ingenting, for den livaktige løven er tross alt et omtenksomt og nøye montert skinn rundt en anatomisk korrekt modell. Øynene er ikke sjelens speil – de er mest sannsynlig laget av glass og presist plassert i de to åpningene i den gulbrune hudens ansikt. Dette er taksidermi på sitt beste. Panthera leo er i nød, dyreartene lenger inn i utstillingen er i nød – ja hele naturen er i nød.
Med fare for å menneskeliggjøre dyrene så vil jeg påstå at dette vesenet som en gang var, innkapsler hele utstillingen; jævlig trist, men likevel vakker. Natur i nød – trusler mot verdens biomangfold er en midlertidig utstilling i Robert Collets hus (Zoologisk museum). Som tittelen indikerer, handler utstillingen om vår tids største paradoks:
Vi har aldri hatt mer kunnskap om naturen, likevel er vi en akselererende kraft i dens ødeleggelse og undergang.
Elefanten i rommet er oss
Bak den vakkert monterte løvepelsen i starten av utstillingen står en mer naken skapning; en elefant! Teksten avslører på humoristisk vis en vedvarende tragedie. Elefanten har gebiss, da de opprinnelige tennene ble stjålet fra museet, men dette er selvfølgelig ikke den ekte tragedien.
Det høyreiste elefantskjelettet vitner om en ødeleggende aktivitet som vi allerede kjenner til, dyrearter drepes i hurtig tempo fordi vi vil spise dem, selge dem, smykke oss med dem og bruke deler av deres kropper til nyttige og unyttige formål. Konsekvensene av dette er nettopp det utstillingen handler om. Mens jeg spaserer sakte mellom en modell av en avkappet gorillahånd, en av verdens siste geirfuglskinn og magesekker fulle av mikrosplast er det nærliggende å spørre seg selv; er ikke elefanten i rommet egentlig oss?
Fra forskning til forestilling
Utgangspunktet for utstillingen er den nyeste rapporten fra FNs naturpanel (IPBES). Publikasjonen tar for seg det globale artsmangfoldet og trusler mot naturen, som i rekkefølge er arealendring, rovdrift, klimaendringer, forurensing, spredning av fremmede, skadelige arter til nye områder. Det er nettopp disse fem truslene som legger det kuratoriske rammeverket for utstillingen i sin helhet.
Til overskrifter som «Vi tar for mye», «Utdødde arter» og «Et sted å leve», kan store og små undersøke preparerte dyr, dyreskinn, knokler, bein, tenner, modeller, fossiler og andre «rester» av liv. I montrene er også oljesøl, ødelagt elektronikk og annet søppel som på ulike måter viser fram truslene mot naturen og tematiserer det kompliserte forholdet mellom mennesker og dyr.
«Natur i nød» gjør det en utstilling skal; den oversetter kunnskap til opplevelse.
Så hvilken opplevelse får vi? Naturhistorisk museum har en rik samling og i denne utstillingen har de hentet frem relevante objekter som på ulike måter illustrerer konklusjonene på forskningen som rapporten bygger på. Det er arter i fare for å forsvinne og arter som er borte for lenge siden. Selv om temaet er alvorlig, er dette en vakker forestilling.
Natur i bur
«Dyreforestillingen» på Zoologisk museum kan i hovedsak oppleves på to måter: Du kan enten dykke inn i alvoret fra start, og få innblikk i de faglige hovedpoengene i rapporten ved å lese deg gjennom utstillingstekstene. Eller du kan spankulere gjennom rommet og se på vakre, rare og fargerike, dyr, uten egentlig å forholde deg til krisen vi er inne i. Uansett gjør utstillingen en viktig jobb med å skape relasjoner til artsmangfoldet på vår planet.
Museet har tematisert dyr og natur på svært mange ulike måter siden det først åpnet i 1910. Utstillingslokalene slik vi møter dem i dag ble til etter en omfattende renovering på 60- og 70-tallet. I rommet der Natur i nød er montert, var det på 1970-tallet en introduksjonssal der publikum skulle få oversikt over dyreriket og innføring i sentrale begreper som miljø, økologi og evolusjon. Siden den gang har vi blitt møtt med alt fra intime utstillinger om kjønn og homofili i dyreriket til problematiske dyr på troféutstilling. Også internasjonalt skulle naturhistoriske utstillinger historisk sett fostre naturelskende mennesker, men det er både sant og urovekkende at stadig flere utstillinger nettopp handler om naturødeleggelser.
havet, som søppelkasse i generasjoner. Foto: Karsten Sund/Naturhistorisk museum.
Museenes sansehierarki
Historisk sett har museer satt synet som den dominerende sanseopplevelsen i utstillingsrommet. Denne utstillingen er trygt plassert i denne tradisjonen, og interaksjonsmulighetene er få. Objektene er plassert i montre, alt er mat for øynene og opplevelsen kan derfor minne om den man ofte får på en kunstutstilling. Dette er i seg selv ikke et problem, for kunst har som vi vet en evne til å snakke til våre følelser, som igjen åpner opp for at vi tar imot budskap (i denne sammenhengen at naturen er i nød).
Problemet med manglende interaktive eller flersanselige elementer i en utstilling er snarere publikums rastløshet og trang til neste underholdningsmoment. Vi skal likevel ikke kimse av utstillingsopplevelsene der barn peker begeistret mot et monter og forteller om noe de kjenner til, og foreldre, besteforeldre, lærere eller barnehageansatte supplerer med mer informasjon eller imøtekommende spørsmål. Disse situasjonene, der besøkende snakker, peker, lurer, påstår og forklarer hverandre, har stor verdi. Det er en sosial, visuell, romlig og intellektuell opplevelse, som utstillingsmediet er nokså alene om å kunne tilby.
I og med at de øvrige zoologiske utstillingene på museet er habitatdioramaer, er rommet med de skiftende utstillingene en mulighet til å eksperimentere mer med utstillingsformen. At Natur i nød ikke henvender seg til hele vårt sansespekter eller utnytter multimediale muligheter er derfor litt synd.
Krever kontekstualisering
Det å lese alle utstillingstekster for å kontekstualisere dyrene og danne seg det store bildet er en krevende oppgave. Mange av de besøkende leser rett og slett ikke mye. Kanskje kan man ikke lese, kanskje orker man ikke, kanskje bli man dratt videre av de man går sammen med. Vi som besøker utstillingen, må nemlig selv kontekstualisere og reflektere rundt hvem som har ansvar for naturødeleggelsene og hva vi selv kan gjøre med situasjonen.
Denne kuratoriske åpenheten har både sine fordeler og ulemper. Utstillingsopplevelsen kan virke tyngende, særlig for voksne som går med barn og får et stort ansvar for å forklare, fordele skyld og kanskje og balansere trussel og håp.
Samtidig kan utstillingens kraftfulle gjenstander legge til rette for gode og viktige samtaler og tanker.
For eksempel opplevde jeg at det oppsto en liten misforståelse ved et monter om hogst. Inne i monteren er det er en modell av en gorillahånd. Bestemoren ved siden av meg tror hånden er utskåret i treverk og ber barna legge merke til det flotte håndverket. Monteret skildrer egentlig det som kalles «bushmeat», altså at gorillaene ofte blir offer for sultne tømmerhoggere. Gorillahånden er ikke utskåret av treverk, den er snarer en morbid påminnelse av hva som skjer når truede arter jaktes som mat.
Dramatisk men rolig scenografi
Scenografien lager også kontekst. Inne i utstillingsrommet er det mørk og stilrent. En behagelig blåfarge går igjen i alle skilter, som i tillegg har et minimalistisk uttrykk som løfter dyrene og peker til poengene fremfor å selv ta for mye plass. Det virker også som de har gjort bevisste materialvalg, da alle skilter og montre er laget av treverk i store stykker. Hele plansjeverket er malt i en behagelig turkis farge.
Mange av montrene er plassert lavt og er lett tilgjengelig for de minste. I tillegg er de utstyrt med delikat belysning. Gulvet og vegger er i en mørk gråtone. Taket er svart med spotbelysning. Flere benker med puter, som ser ut som om de er laget av filleryer, tar opp igjen de blågrønne fargetonene i utstillingen. Scenografien underbygger narrativet om at vi er i en kritisk fase i jordas eksistens, og det er dramatisk.
Opplevelsen av nød
Selv om scenografien, designet og dyrene er vakre, blir det på mange måter bare verre og verre jo lenger inn i utstillingen jeg kommer. Hva er budskapet her? At det er vår skyld, at det er for sent? Jeg besøker utstillingen i vinterferien og det kryr av store og små. De små er der med barnehagen eller besteforeldre og de vet tilsynelatende en del om temaet. «Er den også utdødd?», hører jeg flere barn spørre. Jeg hører også barnehageansatte som forklarer hva det vil si at en art aldri kommer tilbake. Mulig jeg er lettrørt fordi jeg selv har en toåring hjemme, men hele greia er jævlig trist.
Vi klarer rett og slett ikke å leve sammen med natur, vi lever bare av natur, og konsekvensene av våre valg lander i fanget på neste generasjon.
Hvor er håpet i Natur i nød? Det kommer til slutt, som i alle gode fortellinger. Siste delen av utstillingen handler om hva vi mennesker kan gjøre, fra naturkonservering og tilbakeføring av dyrearter til sokkestopping for å minimere vårt allerede skyhøye forbruk og bevisste matvalg som underbygger biomangfold i landbruket. Rapporten bak utstillingen sier heldigvis det samme. «Nature can be conserved, restored and used sustainably while other global societal goals are simultaneously met through urgent and concerted efforts fostering transformative change», heter det i dokumentet.
Forsknings- og formidlingsinstitusjoner som naturhistoriske museer bærer et stort ansvar for vår tids nødvendige omstilling. Det er flott at Oslo-museet tar sin del av ansvaret, måtte utstillingens publikum gjøre det samme.
Ombruk og materialutnyttelse i utstillingen
• Utstillingen er tegnet og produsert lokalt på museet.
• Montrene er gjenbrukt for tredje gang.
• Utstillingens nye elementer er formgitt med mål om å bruke hele plateformat for å unngå kapp og materialsvinn. Der platene ikke kunne brukes hele har avkappet blitt brukt til skilt, plansjer og etiketter.
• Skjelett og rammeverk i de store podiene og benkene er hovedsakelig produsert av restmaterialer fra tidligere utstillinger og byggeprosjekter.
• Da utstillingen er midlertidig, er all konstruksjon tegnet med tanke på enkel demontering og videre ombruk av materialene.
• Balder Tekstil har produsert puter til sittebenker, vevd i gjenbruksmaterialer som gamle laken, gardiner og duker.
Støtte til utstillingskritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Elise Matilde Malik jobber med forskningskommunikasjon ved Vitenparken Campus Ås. Hun har en bachelor i kunsthistorie og også en mastergrad i museologi, der hun skrev om naturhistoriske utstillinger (2012). I tillegg har hun studert landbruk (HiHM). I 2023 har hun begynt på en PhD, «Jordsans», der hun kombinerer sensorisk museologi, miljøhumaniora og jordfag. Malik skriver i aviser og fagblader bl.a. om utstillinger og museologiske tema.
