18 norske museer er med i «Samlingenes mange stemmer», et prosjekt over tre år, støttet av Kulturrådet. «Revitalisering av eksisterende samlinger» heter delprosjektet Museum Stavanger (MUST) er med i. Vi møter konservator og historiker Mette Tveit, ansvarlig for «Samlingsforvaltning – redskap for etiske problemstillinger», som de igjen har kalt sitt underprosjekt. Med seg i arbeidet har hun møbelsnekkeren Michael Heng, som også burde ha tittelen detektiv.
Inngang til ny kunnskap
– Hva er et mangfoldsperspektiv, slik dere ser det?
Mette Tveit: – Det går på både kjønn og klasse, sosialt, kulturelt og økonomisk. I Stavanger er 22 prosent av innbyggerne født i et annet land. Det bor over 170 nasjonaliteter her. Vi ønsker å få ny kunnskap om samlingenes kontekst og bedre oversikt over hva vi har i samlingen – og over hvilke ulike historier gjenstandene kan fortelle.
– Dette mangfoldsperspektivet på samling er egentlig ganske nytt. Vi ser at samlingen vår har hull og mangler. Det kommer først og fremst av at den er registrert i sin samtid. Så når vi søker etter gjenstander til forskning eller utstillinger, er det ikke alltid like lett å finne det vi ønsker, fordi det ikke er registrert med rett søkeord, eller at informasjonen faktisk ikke finnes.
– Har dere fått kommentarer på at mangfoldsperspektivet mangler?
Heng: – Mest internt. «Hvor blir arbeidsfolk av?» spørres det. Det er svært mange gjenstander fra rike, pene hjem.
Tveit: – Da vi lagde utstillingen Verdens rikeste land om barn som vokser opp i fattige familier, fant vi at det ikke var mulig å spore gjenstander i samlingen som var knyttet til fattige eller vanskeligstilte gjennom tidene. Kanskje har vi slike gjenstander, men de var vanskelige å finne i de nåværende registreringene.
Mer enn kristendom
– Hvorfor ville dere være med i akkurat dette prosjektet?
Tveit: – Utgangspunktet er en ny, byhistorisk utstilling som skal stå klar til byjubileet i 2025. Den har blant mye annet det religiøse aspektet med seg. Byjubileet er også et kirkejubileum for Stavanger domkirke. I prosjektet vi er med i, ser vi på religion før og nå og hvordan det har preget og preger byen.
– Vi er opptatt av at vi skal representere byens mangfold. Da er det altså ikke bare kristendom vi skal tenke på. Så dette ble en fin inngang til å revitalisere samlingen og til å få en mer aktiv innsamling av gjenstander.
– Hvordan gjør dere det, helt konkret?
Tveit: – Vi skal foreta en metodisk gjennomgang av samlingen, og se den i et mangfoldsperspektiv. Hvordan vi praktisk skal gjøre dette, er noe vi trenger mer kunnskap om og håper å få innspill på fra nettverket. Men vi vet at vi vil samarbeide med religiøse samfunn i byen. Vi trenger å lære mer om gjenstander vi har funnet, og vil vil invitere alle vi har gjenstander fra, til å ta en kikk. Samtidig søker vi aktivt etter nye.
Må skrive om historien
– Noen antakelser om hva dere vil finne?
Heng: – For tiden er jeg dypt inne i kirkekunstsamlingen vår fra 1600-tallet, i samarbeid med Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger (UiS). Vi har tatt utgangspunkt i gjenstandene og nøstet oss videre. Det har ført til oppsiktsvekkende oppdagelser.
– Anders Lauritsen Smith har frem til nå fått æren for prekestolen og epitafiene i Stavanger domkirke, slik han har fått for flere verk fra 1600-tallet. Men når vi sjekket primærkildene, fant vi ikke noe som tyder på at Anders Lauritsen, eller Anders Smith som er navnet han har blitt tillagt senere kilder, var billedhugger. Ei heller arkitekt, eller matematiker som han også er blitt omtalt som. Han var maler, men ikke en veldig stor en.
– Det er hans etterkommere som har gjort ham til et stadig større geni. Lauritsen selv var fattig, men hans sønn gjorde økonomisk suksess, og hans etterkommere ble en del av den mektige Kielland-familien.
– Første gang man kan lese om Lauritsen som billedhugger, er i 1858. Da tilskrives han prekestolen i Stavanger, 200 år etter at den ble bygget. Det var på den tiden nasjonen skulle bygges og helter skapes.
– Dette betyr at ditt detektivarbeid sammen med Arkeologisk museum har sørget for mer jobb til for eksempel Nasjonalmuseet, KODE, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Ålesund museum og en masse kirker. Alt de har, som de trodde var av Anders Lauritsen Smith, får en ny historie. Hva tenkte du da du fant ut dette?
Heng: – Jeg gikk jo litt i spinn, jeg gjorde det.
Tveit: – Det omskriver jo sentrale deler av kunsthistorien. Frem til nå har man bare forholdt seg til sekundærkilder. Den samme fortellingen har blitt reprodusert gang på gang. Nå som Michael sjekket primærkildene, kom vi videre.
Heng: – Jeg har holdt på med dette i to og et halvt år, sammen med Hans Eivind Ness som er pensjonert statsarkivar og 1600-tallshistoriker. Det er et veldig tett og fint samarbeid. Det jeg ser som håndverker, ser han i det skriftlige. Jeg har lenge vært skeptisk til Anders Smith. Det er ingen kilder som knytter ham til Bergen, samtidig som det finnes masse arbeider der som han skal ha laget. Men når vi ser nærmere etter, dukker Peiter bildehogger opp overalt. Tilsvarende kjenner vi ikke til noen billedhuggerarbeider i Stavanger før prekestolen fra 1658. Etter denne tiden er det en mengde arbeider. Dette stemmer overens med de skriftlige kildene som forteller at det var en billedhugger her i denne perioden.
Dyrt falsum
– Det er noen møbler som er spesielt interessante. Fortell!
Heng: – Vi har for eksempel et hjørneskap som viser seg å være av Peiter billedhugger. Da museet kjøpte skapet i 1918, trodde de det var av Anders Lauritsen Smith. Kjøpssummen var 9000 kroner. På den tiden kunne du få en tomannsbolig for 5000 kroner. Aldri før eller siden har museet brukt så mye penger på en gjenstand, relativt sett. Det sier litt om hvor stort navn Smith var. Problemet er bare at historien ikke stemmer.
– Gjenstandene er viktige kilder, med flere lag informasjon knyttet til seg. Utseendet forteller noe, det gjør også for eksempel påmalt tekst. Det hele er et stort puslespill. Når vi undersøker konkrete møbler, detter mer og mer på plass. Akkurat nå leter vi veldig etter et såkalt Anders Smith-skap som vi vet var i privat eie i 1928.
Denne artikkelen har stått på trykk i Museumsnytt nr 2 22. Temaet for dette nummeret er samling. Se også andre artikler fra dette nummeret, for eksempel om fruktbar uenighet om Kongosamlingen eller Maja Museums kronikk om de hvite hanskenes opprør. Eller sikre deg et abonnement og les hele bladet med en gang det utgis.
