Skrekkblandet fryd
Utstillingen er en mørk mytisk hule, hvor virkelighet og fantasi blandes sammen i en slags skrekkblandet fryd. Den danske utstillingsdesigneren Stine Friese har valgt veggfargene, det går i blåsvart, brunsvart og ultramarin. Kunstnerne tolker noe eventyrlig i naturen, som både er urovekkende og allmennmenneskelige på samme tid.
Jeg vandrer gjennom kjente eventyrskikkelser fra barndommen; Elsa Beskows soppunivers, John Bauers forheksede skog, Tove Janssons Mumitrollet. Fortid og nåtid knyttes sammen, og den røde tråden er naturfenomener, sansefornemmelser og naturmystikk. Theodor Kittelsens trehodete troll og Smørbukk dukker opp, og jeg blir nyforelsket i Bauers vakre prinser og prinsesser, som vises i en omfattende presentasjon i Norge for første gang.
Samtidskunstnerne Astrid Nondals, Máret Ánne Saras og Ingrid Torvunds verk står ved siden av ikoniske bokverk-illustrasjoner fra sentrale nordiske kunstnere i europeisk kunst og kulturhistorie. Her er det noe for alle generasjoner, og det er en spennende sammenstilling.
Nøkken har forlatt tjernet, og stirrer på meg med velkjente lysende øyne både i utstillings rommet og i et undersjøisk VR spill. Nye naturmystiske, underlige fortellinger og overnaturlige skapninger har inntatt den eventyrlige manesjen.
Tilfeldig?
I åpningstalen koblet kurator Cecilie Scheide billedkunsten til film- og litteraturscenen. Filmserier som Game of Thrones, House of Dragons og Rings of Power har slått voldsomt an. Hvorfor? Vi befinner oss i et mer og mer tvetydig, mytelignende og eventyrlig univers, og i en brytning med virkelighetslitteraturen, påpekte Scheide. Noe er i gjerde, en søken; vi beveger oss fra realisme til det overnaturlige. Viktige årsaker er vår tids naturutfordringer, økende industri og krigen i Europa. Vi har et sterkt behov for å vende blikket mot det nære, og å innta et slags mikroperspektiv.
Det er neppe tilfeldig at Lillehammer kunstmuseum, som er omgitt av fjell, mørke skoger og ligger i vannkanten av en dyp innsjø, er institusjonen som griper tak i denne tendensen innenfor dagens kunst. Byen fylles av forfattere og litteratur hvert år, og huser Nordens største litteraturfestival. Det gir godt grunnlag for å ta temperaturen på bredden i dagens kunst og kulturliv og å trekke linjer mellom ulike kunstformer.
Synet på naturen
Og det er mange likheter. Mot slutten av 1800 tallet gikk utviklingen av industrisamfunnet i de store byene raskt, tilsvarende den teknologiske utviklingen i dag. Også da som nå var naturforståelsen i endring, og det lokale landskapet kom i fokus.
Med nasjonalromantikken kom interessen for det lokale og folkelige for fullt. Sagn, myter og fortellinger ble samlet inn og ble viktige kilder til identitetsskaping og en ny historieforståelse, spesielt i Norge og Finland som kjempet for selvstendighet.
Kittelsen, Beskow og Bauer utfordret normer, skapte fantastiske og skremmende skapninger, og ble kritisert for det i sin samtid. De fremmet og fornyet illustrasjonskunsten. Petter Christen Asbjørnsen var tidlig ute med å tilgjengeliggjøre barnebøker som hyllet leken og fantasien. Den svenske pedagogen Ellen Key brakte med seg et nytt syn på barneoppdragelse som hadde stor betydning. Det skulle ikke lenger være strengt religiøst og moralsk oppbyggende.
Føler meg hjemme
Naturlandskapet som fortolkning av hendelser og skikkelser med forankring i den klassiske antikken endret seg på slutten av 1800-tallet. I stedet ble naturen sett fra et mikroperspektiv. Det nære, lille og tilsynelatende ubetydelige ble det viktig; Mose, villblomster, tjern og trestammer ble gjentagende elementer i fremstillingene av naturen.
Nettopp dette perspektivet og synet på naturen er også fremtredende i arbeidene til samtidskunstnerne Astrid Nondal, Máret Ánne Sara og Ingrid Torvund. De bryter med fakta og naturlover og fordyper seg i naturmystikk, utenomjordiske sanseopplevelser, mytologi og folketro som leder i alle fall meg dypt inn i mine nordiske røtter og kultur.
Møtet med gamle kjente og nye eventyrlige skapninger er usedvanlig. Det er en overraskende og spennende blanding barndom og en slags ny nordisk natur mytologi som føles veldig hjemme. Linjene mellom vår egen tid og århundreskiftet fra 1800- til 1900-tallet både med reaksjoner på gryende industri, lengselen etter fortiden og interessen for historiefortelling fungerer veldig godt og oppleves både som reel og naturlig. Og vi trenger det, linjene føles åpenbare. Det gjør utstillingen veldig interessant.
De tre samtidskunstnerne jobber i det samme feltet, men med de nye naturutfordringene vi står ovenfor; miljø, klima og de negative konsekvensene av den raske og økende industriutviklingen, og de kobler det sammen med myter og eventyrverden. Det nære og ubetydelige i de nye fremstillinger av naturen manifesterer seg tydelig gjennom personlige og intime indre landskap med referanser til de gamle ikonene.
Hemmelige scener
Astrid Nondals tre malerier er så ferske at du nærmest kan lukte linoljen. Hun maler landskapsmotiver som ligger mellom naturromantikk og surrealisme. De har ingen geografisk forankring, men skogen er ofte utgangspunkt og rød tråd.
Nondal har vokst opp i Tyssedal, omgitt av voldsom natur, som senere ble overtatt av kraftutbygging og industri. Historien gjenfinnes i maleriene hennes, som skildrer kampen mellom natur og industri. Enorme slyngplanter har overtatt, spist opp all skog. En gjørmete elv renner gjennom landskapet og har etterlatt seg golde, ødelagte naturlandskap. Jord og røtter beskriver et slags kretsløp, evolusjon og erosjon.
I villniset dukker det opp bitte små «hemmelige» scener med mennesker og dyr; en liten båt, en teltplass med bål. Men noe er feil, menneskene er ikke en del av helheten. Et skjelett er skjult under jord og viklet inn i et rotsystem, som rester etter en tapt dødskamp. Naturen har tatt hevn, for å demonstrere at den er sterkere enn oss. Nondals malerier blir slik en påminnelse om at vi mennesker er en liten brikke i et enormt nettverk av røtter som suger kraften ut om de vil, om vi ikke tar vårt ansvar på alvor.
Den evige kampen
Maret Ànne Saras verk legger vekt på samenes evige kamp for naturen og for å bli hørt. Andre viktige temaer er respekten for naturen og at mennesket er en del av et større hele. Hennes store, svevende installasjoner er konfronterende og ofte groteske. Hun bruker reinsdyra som metafor for overgrep mot det samiske folket.
Installasjonene hennes er ofte repetisjoner og svevende deler av reinsdyrkroppen; skaller, Innvoller, magesekker, eller døde reinsdyrkalver. Installasjonene er brutale, direkte og rå, men veldig vakre. Denne motsetningen sammen med hennes kritikk av menneskenes inngripen i naturen gjør verkene hennes aktuelle og tidvis provoserende. Samisk mytologi møter den moderne verden i en ny tid og finner styrke i gamle tradisjoner.
Verket «Duetten»/ «Du Ssan Sara»-Ahttanussan» er et nytt arbeid. Det er et svevende luktverk sammensatt av reinsener og reinsdyr mager. Det handler om hennes far, og om en skremmende opplevelse fra hennes egen barndom om hvordan kroppen hans reagerte fysisk på stress og endrer svette lukt, og hvordan den mentale helsen påvirker og blir fysisk. Magesekken som revner symboliserer skjørheten, og minner om at magen er kroppens følelsessenter. Verket tematiserer møtet mellom urbefolkningen og den vestlige verdenen, mellom den samtidige virkelighet og samisk tradisjon og mytologi og mellom det menneskelige og ikke-menneskelige.
Stillferdig dramatikk
Ingrid Torvund arbeider med video. Hun har stor variasjon i materialer. Verkene er sammensatt av tekstilarbeider, kostymer, skulpturer og tegninger. Arbeidene hennes foregår i et helt eget personlig univers. Filmene er rare, dramatiske, men på en stillferdig måte. Lydbildet er helt magisk. Jeg ble helt bergtatt av hennes verden, filmene viste seg er umulig å rive seg løs fra.
Vi blir dratt inn i hennes morbide og litt groteske utenomjordisk univers, og reiser gjennom ekte naturlandskap, årstider og absurde hendelser. Hver karakter har sin egen personlighet, og Torvund spiller alle karakterene selv. De har dyriske egenskaper og masker, og er kledd i røde og svarte kostymer med fjær, perler og broderier. Hender og føtter er trollaktig, og enorme i forhold til resten av kroppen, med grove ekle utvekster. En av karakterene er en slags ulv, som umiddelbart gir sterke assosiasjoner til eventyret, «Rødhette og ulven». Men referansene er mange, og en rekke skikkelser fra det urnordiske og folkeeventyrene dukker opp underveis.
Jeg hadde med meg to barn på 10 og 13 år. Utstillinger er i utgangspunktet ikke favorittsyssel, men filmene til Torvund traff tydeligvis noe. De ble sittende å se alt, og gikk stadig tilbake for å se mer. Jeg ble minnet om hvordan absurde og groteske scener i folkeeventyrene gjorde sterkt inntrykk på meg i min barndom.
Nøkken og deg
Kittelsens Nøkken er tolket om i VR-spillet Nøkken (Liljetjernet). Hos mitt lille, medbrakte «brukerpanel» falt VR spillet selvfølgelig i smak. Substansfilm og regissør Ellen Lande mottok støtte til utvikling av spillet på grunn av sin vri på det kjente eventyret i relasjon til klimakrisen. Spillet er usedvanlig vakkert. En sterk sanselig opplevelse hvor du omsluttes av en skog av vannliljenes stilker, de vaier sakte og harmonisk rundt deg i vannet. På vannoverflaten over deg ser du liljene fra undersiden. Grafikken er tegnerisk, malerisk og filmatisk på samme tid. Her går du fysisk ned i tjernet til Nøkken under vann. Eventyret er snudd på hodet. Du har byttet plass med Nøkken. Han må redde sin egen verden og har gått opp, og ut av tjernet for å ta opp kampen med mennesket (deg) som ødelegger tjernet hans og naturen. Nøkken er ikke lenger trusselen, det er du som har overtatt hans fryktinngydende plass. Det er et nytt og fascinerende perspektiv.
Jeg mener Lillehammer kunstmuseum med utstillingen «Det eventyrlige» setter fingeren på noe viktig: vår tids behov for forankring i noe bestandig. Den får deg til å tenke, men du finner samtidig en slags betryggelse i tilbakeblikket, i den gamle kunsten og vår egen nordiske folkesjel, som viser at vi har vært i slike store skifter før.
«Det eventyrlige – mellom myte og virkelighet» vises ved Lillehammer kunstmuseum fra 13. mai til 27. august.
Støtte til utstillingskritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.