DigitaltMuseum og massedigitalisering i museene: Dømt til å feile?

Gjennom museenes felles digitale publiseringskanal, DigitaltMuseum, bidrar Norge med en av de største nasjonale samlingene på den europeiske digitale kulturelle plattformen Europeana. eu, og Norsk kulturråd sørger for at dataene som leveres følger Europeanas felles standard for metadata.

Digitalisering i industriell skala

Digitaliseringen går likevel ikke raskt nok i museene og museenes arkiver, foto og audiovisuelt materiale skal nå digitaliseres i industriell skala av Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Nanna Bonde Thylstrup viser til Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt som startet opp i 2006, som «et av de mest imponerende» massedigitaliserte prosjektene i boken The Politics of Mass Digitization.

– Det norske prosjektet er et av de mest storstilte offentlig støttede og nasjonale digitaliseringsprosjektene. Den danske offentlig støttede digitaliseringsprosessen, for eksempel, er langt mindre, sier Thylstrup.

Siden boken ble publisert i 2018 er prosjektet blitt enda større, da Nasjonalbiblioteket i mellomtiden har fått utvidet sitt samfunnsoppdrag med å massedigitalisere også deler av museenes nasjonale kulturarv for kommende generasjoner. Pilotprosjekter og testing er godt i gang, med etikettinfo og transkriberinger, metadata, tekst, lyd og bilder.

Underliggende maktstrukturer

– Massedigitalisering blir, av strategiske årsaker, ikke alltid omtalt som kulturpolitikk. Jeg vil at vi skal stille spørsmål ved hvilken makt og innflytelse som ligger bak. Massedigitalisering er ikke bare en nøytral og teknisk prosess, men like mye en distinktiv politisk prosess, sier hun.

Jeg vil at vi skal stille spørsmål ved hvilken makt og innflytelse som ligger bak massedigitaliseringene

Da Thylstrup skulle skrive en ph.d. om EUs kulturpolitikk «oppdaget» hun Europeana og massedigitalisering, og valgte isteden å forske på massedigitalisering som et kulturpolitisk fenomen.

– Jeg ble klar over at det var noen store initiativer på gang i EU på kulturområdet, som formelt ikke ble betegnet som kulturpolitikk.

Thylstrup er opptatt av at vi ikke bare ser på innholdet når vi arbeider med massedigitalisering, men også på hvilke betingelser som ligger under alt det vi ser.

– Jeg argumenterer for en infrastrukturteori og ønsker at vi skal se på alt det som må til for at noe skal fungere. Det er i infrastrukturene som ligger under alt det spennende innholdet at de politiske beslutningene blir truffet. Men maktstrukturene kan være vanskelig å avkode med en gang, sier hun.

Top down og bottom up

Thylstrup har forsket på massedigitaliseringsprosjektene Google Books, Europeana og skyggebibliotekene Monoskop, lib.ru og UbuWeb. Google Books beskrives med en global kapitalistisk infrastruktur, mens Europeana ble etablert av EU på initiativ fra den franske presidenten Jacques Chirac, som et motsvar på Google Books’ amerikanske innflytelse. Slik ble Europeana raskt et europeisk prestisjeprosjekt med en politisk representasjonsagenda, basert på ideen om Europas og Frankrikes kulturelle suverenitet.

Skyggebibliotekene er tildelt et eget kapittel i boken, fordi de er en grunnleggende del av det store massedigitaliserte informasjonsuniverset som ligger der ute, i tillegg til at de utvider forskningsprosjektets geografi. For å skape et annet blikk på piratbiblioteker og piratarkiver, bruker Thylstrup ordet «skyggebibliotek». Hun forklarer det med at selve piratbegrepets genealogi er sammenfiltret med de postkoloniale problematikkene og tanken på kopien, som verken deltar i den kreative prosessen eller tilføyer noe nytt.

Mens Google Books og Europeana er basert på subpolitiske interesser, er skyggebibliotekene basert på gaveøkonomi.

Premisser for vitendeling

– Etter å ha lest boken virker skyggebibliotekene slik sett mer vellykkede, og mer demokratiske. Bør samlingene utformes med brukerne, baseres på algoritmer eller bør de være kuratorisk styrt?

– Deltakelse er et kardinalspørsmål for de fleste store digitaliseringsprosjektene. En ting er å massedigitalisere, en annen ting er å få folk til å bruke disse massedigitaliserte arkivene, sier hun.

Thylstrup mener skyggebibliotekene er mer vellykkede på det viset, men ikke nødvendigvis mer demokratiske.

– Det er nok knyttet til spørsmålet om top-down- og bottom-up-prosjekter. Skyggebibliotekene er drevet av ildsjeler, ofte av ekstremt få folk som står for en enorm produksjon av viten. Det er et eget miljø, og superbrukerne identifiserer seg med skyggebibliotekenes filosofi og vitendeling.

– Er egentlig top-down-prosjektene dømt til å mislykkes?

– En langsom digitaliseringsprosess kan se forfeilet ut ved første øyekast, sammenlignet med Googles hurtige digitaliseringsprosess. Men jeg vil gjerne endre premissene slik at vi ikke setter opp suksesskriterier for vår politiske analyse, men snarere en analytisk tilgang til rammebetingelsene for digitaliseringsprosjektene og deres interessenter. Hva betyr det å feile? Etter hvilke parametre? Og hvilken målestokk bruker vi? Hvis langsomheten innebærer at rammebetingelsene for digitaliseringen er bedre, inklusive innhold og rettighetsspørsmål, så er den langsomme prosessen kanskje å foretrekke, mener hun.

Åpenhet og digitalisering som gave

I boken er Thylstrup inne på at forskning på massedigitalisering fokuserer mer på hvordan, enn hvorfor. Hun vil at vi skal stille spørsmål ved den vitenproduksjonen massedigitaliseringen gir opphav til, og være oppmerksomme på endringer i den ideologiske infrastrukturen i kulturarvsinstitusjonene. Vi må avlese de dypere strukturene som sosiale mekanismer og politiske konsekvenser.

Spørsmålet om åpenhet og fri tilgang er et eksempel. Diskursen om åpenheten har begynt fordi det er så mye materiale som sirkulerer rundt, og fordi det er mange politiske interesser i data. Men Thylstrup mener vi også må diskutere spørsmålet om hvor åpent ting skal være.

– Feministisk og kritisk raseforskning sier at ideen om at alt skal være åpent, også er et politisk statement. Ikke bare fordi man vil ha fri informasjon, men også fordi det er noen som ikke ønsker at deres informasjon skal gjøres tilgjengelig for alle.

Når alt handler om deltakelse skaper det en formodning om at alle deltar på like vilkår, og det er jo en løgn

I 2017 var det hundre år siden Danmark solgte Dansk Vestindia til USA, og de danske koloniale arkivene ble massedigitalisert og gitt som gave til De amerikanske Jomfruøyer, som de da ble hetende. Det ble en stor diskusjon. Thylstrup forteller om sterke stemmer som sa at mye av materialet var dypt traumatiserende for folk som var berørt av den historien, og kritiserte digitaliseringsarbeidet som ble gjennomført uten å samarbeide med folk fra øyene.

Deltakelse og delte historier

– De fikk jo ikke samlingen, kun en digital adgang, og man kan si mye om arbeidet med forberedelsene av arkivet. Metadataene ble forberedt av danske forskere og amatører. Disse var nok interessert, men de har ikke lokal viten om for eksempel navn. Dessuten forstår folk på øyene verken skriften eller dansk. Selv om dette presenteres som «delte historier», blir det i realiteten «ikke-delte historier», sier Thylstrup.

Hun er opptatt av at vi må ha respekt for samlingene og de betydningene de har for oss selv, men for dem som er en del av samlingene.

– Vi trenger et nytt begrepsapparat for å avkode nye politiske spørsmål. Og hva mener vi når vi snakker om deltakelse? Når alt handler om deltakelse skaper det en formodning om at alle deltar på like vilkår, og det er jo en løgn.

Journalist Helle C. Ravn er til daglig seniorrådgiver i Museumsforbundet, men skriver her på egne vegne som kunsthistoriker.

Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 1-2021). Kontakt redaksjonen for abonnement til kr. 300,- pr år.