Ernas favorittmuseum ble gjenåpnet av statsministeren i oktober. Før snorklipp lå mye til rette for å feile. Et fravær på halvannet stortingsvalg ville skapt forventninger til ethvert museum. Når det sågar er vårt første naturhistoriske, med aner fra 1825, blir de neppe mindre. Bevaring er en viktig årsak til pausen, og under den har lokalaviser skrevet om murring blant ansatte mot Riksantikvarens strikte fredningskrav. Store deler av andre etasje med titteskap og taksidermi er bevart som en tidslomme fra museets spede barneår. En kolossal brugde ble tatt av dage i 1897 men lever videre i sitt tredje utstillingsårhundre. Bevaringsmanien ville begrense muligheten for å ta rommene i bruk til spenstig formidling, fryktet ansatte. En reell bekymring som jeg etter besøk vil hevde ikke slo til. Tvert imot.
De to etasjene kan snarere oppsummeres med den danske dokumentarfilmskaperen Jørgen Leths påstand om at begrensninger gir frihet. Når man ikke kan gjøre hva man vil med materialet til rådighet må kreativitet og praktisk sans finslipes for å gjøre det beste ut av rammene. Det har Naturhistorisk Museum maktet.
Formidler forskernes nysgjerrighet
Da museet åpnet sto klimademonstrantene og protesterte bak statsministeren. Selv om de neppe ble hørt av Erna under åpningen, fant budskapene plass i den nye utstillingen. Klima er en gjennomgående ingrediens fra første utstillingsrom, der brukerne kan navigere over interaktive kloder rundt tema som hav og vær, formidlet i levende bilder. Selv om filmer om torskebestand og golfstrøm av åpenbare grunner får en alvorlig etterklang, oppleves de aldri som moraliserende, bare opplysende. Dette skyldes at det er forskere selv som er fortellere i utstillingens mange filmstasjoner, og i museet som helhet. Resultatet er den profesjonelles alvor paret med personlig begeistring. Problemer presenteres forenklet og stegvis, samtidig som forskerne sjelden holder tilbake sin entusiasme for eget felt. Det fortelles rett i kamera, akkompagnert av sober animasjon i form av strektegninger.
Museet kunne valgt å jåle til fortellingen med andre og mer «profesjonelle» dramaturgiske grep, men den enkle og kontante måten å formidle på manifesterer Naturhistorisk museum som forskernes museum, både i innhold, stil og tone. Rommene er krydret med tørrvittig forskerhumor som vitner om museet som overskuddsprosjekt. Filmtitler spør hvorfor vi bør spare på gamle bein, eller hvordan vi kan vite hvordan Bømlo ble til. Dette er geologiutstillingen hvor man tillater seg å undres over gallesteinens tilblivelse og om healernes krystaller virker, og med slike folkelige sidespor fremhever museet forskerens grunnleggende nysgjerrighet til alt. Estetikken er godt tilrettelagt de fredede rom i farge og form, og teknologien fremstår aldri som invaderende eller malplassert.
Så kan det spørres om forskernes formidlingsglede har boblet over enkelte steder. Iblant må det letes etter forklaringen på fremmedord som subduksjon, brukt med største selvfølgelighet. Blant krystaller og steiner oppleves mengden informasjon som et bombardement av rasproporsjoner. Det er mikroskoper, interaktive presentasjoner og veggutstillinger, projeksjoner på gulv, og selv ikke vindusflatene er fri for tekst og illustrasjoner. Like fullt er alle enkeltdeler delikat plassert og hver for seg gode formidlingstilbud. Så jeg oppsøker besøkende ungdomsskoleelever, men får et unisont nei når jeg spør om rommene oppleves støyende. Selv om denne generasjonen er oppfostret på innholdskakafoni, tror jeg de med rette hevder at utstillingen favner noe for alle. Det formidles svært bredt, fra det taktile og rent visuelle til eksperimentelle installasjoner. Men det som får utstillingen til å fremstå så balansert, er passasjene som setter det rent visuelle og kontemplative i høysetet.
Ned i dypet
I den bunnløse sjøen mellom Norge og Grønland hersker vulkaner, lava og organismer vi aldri ser. Selv med robotiserte undervannsfartøy får vi aldri annet enn blasse, begrensede overblikk av hvordan dypets mørke arter seg. Museets løsning på problemet er like smart som det er vakkert. Et buet, avlangt kjempelerret fremstår som et undersjøisk akvarium, der fargerike maneter og fisk kretser rundt røyklagte, boblende krater, lydsatt til drømmende musikk og dunkel miljølyd. Den tekniske perfeksjonen gjør at jeg må myse for å se om det er animasjon eller et faktisk basseng. Omkranset av montre med kunstferdige modeller av havdyr, er rommet som en kontemplativ dyphavshage.
Den konserverte stemning
Havdypet er blant de siste uoppdagede steder på planeten. Fascinasjonen for å bringe det usette hjem, må ha vært en viktig grunn til opprettelsen av museet for hundre og femtifire år siden. Titteskapene er bevart, det samme er mange av dyrene, med noen naturlige avganger og nyervervelser. I trappesatsen mot andre etasje svever utstoppede fugler. Passasjen varsler oss inn i en helt annen formidlingsform og rytme.
Riksantikvaren la vekt på ordet «stemning» i fredningen av montre og gjenstander i andre etasje. Ordvalget kan virke pompøst, men når du betrakter endeløse rekker med dyr og insekter, i formasjoner, mønstre eller som rene øyeblikksbilder, er det vanskelig å ikke bli både beveget og andektig, enten det skyldes knoklers storslagenhet, sommerfuglers ørsmå variasjoner, eller at man simpelthen blir slukt inn i tidsopplevelsen. Hvalskjelettene innkapsler rommene som hvelvingen i en katedral. Dette er rom hvor du er tilstede i åpningsåret 1865, selv om digital formidling også har funnet sin diskret plassering i montrene.
Kombinasjonen av fornying og bevaring forteller oss mye om vitenskapens utvikling, og gir rom for fundering rundt konseptet tid i seg selv. Både den knappe tiden mennesket har herjet på kloden, men ikke minst den knappe tiden vi har til å fikse den, som demonstrantene bak Erna påpekte ved åpningen. Som et bindeledd mellom etasjene går en glassheis med rullerende objekter og filosofiske tekster, som lar oss fundere over nettopp tid og menneskelig ressursbruk.
De av oss som besøkte museet før renovering fryktet kanskje at dette skulle ende som en anakronisme – et museum over et museum, og at de gammelmodige titteskapene ville forsterke følelsen av forgangenhet. I stedet bygger de bro mellom fortid og nåtid. Det er den potente kombinasjonen av bevaring og fornying som gjør dette museet bevegende, opplysende, originalt og ikke minst vakkert. La gå at det enkelte steder er mye å ta inn; Naturhistorisk Museum er skapt for gjenbesøk, enten for å finne kunnskap eller la seg forgape i skjønnhet.
PLUSS: De fredete montrene i andre etasje er en usedvanlig vakker tidsreise
MINUS: For mye informasjon på liten plass i geologidelen
Om utstillingen
Sted: Universitetsmuseeti Bergen – Naturhistorie
Tid: Gjenåpnet 14. oktoberetter rehabilitering
Hvem: Utstillingen er produsert av museet, med bl.a:
– Paul Amble, prosjektleder
– Terje Lislevand, faglig ansvarlig
– Eli K. Ø. Hausken, pedagogikk, didaktikk
– Lars Holm, sjefsdesigner
Anmeldt av
Per A. D. Jynge
Anmeldelsen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 4-2019). Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- per år).
