Det er et kjent problem at musea får for lite spalteplass. Det er særlig langt mellom anmeldelsene. Jeg har erfaring fra begge sider, som konservator ved Justismuseet og som kunstanmelder i Dag og Tid. Derfor har jeg laget noen forslag til hvordan museene kan legge bedre til rette for kunstanmelderne. Dette kan ha verdi både når det gjelder sjansen for å få anmeldelser, omtale generelt og kanskje også flere besøkende? De momentene jeg tar opp har særlig relevans for kunstmuseene, men gjelder trolig museer generelt.
Ikke enkelt
Musea gjør det nemlig ikke alltid så enkelt for anmelderne. Flere museer møter meg på en slik måte at jeg kvier meg for å anmelde utstillingene her. Selvsagt kan jeg ikke bare anmelde de museene som opptrer hyggelig og imøtekommende overfor mine behov, jeg må ta de utstillingene som virker relevante. Men hvordan kan jeg få innblikk i hvilke utstillinger som er det?
Det hender rett som det er at jeg leter etter en utstilling å anmelde. Hvis jeg leter på nettsidene til museet, finner jeg altfor ofte bare ett bilde, som ofte ikke er representativt og som dessuten ikke sier meg stort. Den medfølgende teksten er ofte altfor lite informativ: Hvilke verk blir vist, hvor mange verk inkluderer den, hvilke teknikker er anvendt, hvor vises utstillingen og lenge skal den stå? Det har hendt at nettsiden har gitt inntrykk av at det dreier seg om en liten utstilling med bare fem-seks verk, noe det sjelden er aktuelt å omtale. Så har jeg i ettertid snakket med noen som har sett den, og kan fortelle at den gikk over to etasjer.
Nettsidene har også ofte feil informasjon og er lite oppdatert.
Flere bilder på nettsiden
Hva med å legge ut mange bilder på nettsidene? Jeg vil meget gjerne se foto av rommene så vel som av enkeltverkene. Men et bilde av et stort tomt rom med ørsmå verk på veggene, sier meg ikke mye. Da er det mye enklere å gjøre seg opp en mening om dette er en utstilling verdt å besøke. Ta dessuten vare på dem i arkivet på nettsida, slik at man kan se på dem i ettertid. Slik lever utstillingen mye lenger – et viktig materiale for sammenligning med for eksempel nyere utstillinger av samme kunstnere. Var for eksempel denne utstillingen bedre eller dårligere enn den forrige, som kunstneren hadde i en annen by for en tid tilbake?
Jeg har gått glipp av mange utstillinger jeg senere har fått høre var gode. Tekstene på hjemmesidene var for intetsigende. Det brukes mye floskler som ikke sier så mye om kunstneren eller om verkene. Tekstene er ofte generiske og vitner ikke alltid om den fagkunnskapen som jeg vet at museene er i besittelse av. Jeg vet det tar tid og at det er mye arbeid å skrive slike tekster – men det er en meget viktig oppgave, som bør prioriteres for å få publikum så vel som anmeldere til museet.
Får sjelden svar
Når jeg kontakter museet for bilder, får jeg får jeg svært ofte ikke svar. Får jeg det, består det ofte bare i et tips om å kontakte noen andre på museet, som jeg heller ikke får svar fra. Det inngir en følelse av at jeg er til bry, når jeg faktisk ønsker å fremme utstillingen deres i en avis.
Tilsendte bilder er et viktig stikkord her. Når jeg får tilsendt fotomateriale, kan bildene ofte ikke brukes. Bildet av et stort utstillingsrom der de ustilte gjenstandene blir ørsmå, er meningsløst å trykke i en avis. Husk at avisbilder bare blir noen centimetere store. Derfor er det fint å få bilder av selve verkene. Det burde vært en selvfølge, men jeg trenger skarpe bilder, og de må være i god nok oppløsning, såkalt trykkvalitet. Jeg trenger også opplysninger om tittel, år, kunstner, teknikk, mål og ønsket kreditering for hvert bilde. Jeg vil også gjerne få tilsendt mange bilder, så jeg har noe å velge i. Det er ikke så spennende å skrive om en utstilling når man bare får tilsendt de tre samme bildene som vises i samtlige avisomtaler i landet. Det gagner ikke interessen for utstillingen.
Hektisk
Jeg jobber som sagt selv ved museum til daglig, og vet hvor hektisk tilværelsen kan være. Men dersom museene ønsker oppmerksomhet, er dette en oppgave verdt å sette av tid til. Det er en viktig del av museenes mandat å være tilgjengelige.
Museer har knappe ressurser. Hva slags kompetanse er viktig? Til en viss grad må det tenkes slik journalister gjør: Hvem, hva og hvor. Kanskje tekstene som produseres blir intetsigende fordi ressursene ikke strekker til, men kanskje er det også fare for at kuratorrollen erstattes med byråkratiske roller og markedsføringsroller? Markedsføringsspråket står for eksempel i fare for å undervurdere publikum.
En billig og enkel måte å forbedre flere av disse momentene på, er i større grad å samarbeide museene i mellom. Hva med å gi hverandre i oppdrag å studere hverandres hjemmesider og gi innspill til disse?
Summen av disse nevnte vanskelighetene ender i en beslutning fra for eksempel min side om ikke å besøke utstillingen. Informasjonen om den er lite dekkende, den får meg ikke til å tro at den er vesentlig, eller den er så mangelfull at jeg ikke kan vite om den er vesentlig. Jeg tror det er her innsatsen må settes inn.
