For de fleste museumsentusiaster er møtet med ting høydepunktet ved et museumsbesøk. Ofte er det de unike, fremmede gjenstandene som vekker interesse, men det er også noe spesielt med å se gjenkjennelige, dagligdagse ting i museet. Det skaper en spesiell følelse av tilhørighet å se farmors servise under spotlight, opphøyd bak et glass. Det er en god blanding av ukjente og velkjente ting, plukket ut fra en tidslinje på 1000 år, som blir vist i den midlertidige utstillingen «Bevare meg vel» ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum.
Flere av gjenstandene vises for første, og kanskje siste gang for publikum. Dette gir en følelse av at øyeblikket er unikt; kun akkurat nå kan du som en av få, oppleve denne bevaringsverdige gjenstanden før den låses bort igjen for alltid.
I «Bevare meg vel» blir vi med bevaringsavdelingens ansatte inn i samlingene for å se mylderets mangfold. Det er denne vinklingen på utstillingen som gjør at den lykkes, til tross for skjev fordeling av tekst og noe rotete framstilling.
Tilgjengeliggjøring, bevaring og museets rolle
I denne utstillingen anerkjenner museet sitt eget ansvar for å gjøre museets samlinger tilgjengelig for den generelle befolkningen. Det ligger en ironisk motsigelse i at så mye ressurser går med på å samle, konservere og oppbevare gjenstander som aldri vil møte dagens lys – eller en besøkendes blikk. Det er dette Sverresborg vil bryte med i denne utstillingen. Her er det ikke en spesifikk historie, et spesifikt sted eller en spesifikk tid fra samlingene som vises fram, men samlingene i seg selv som trekkes frem i lyset.
Det ligger en inspirerende sosialdemokratisk ideologi bak denne utstillingen, og de innledende tekstene knytter dette utvalget av gjenstander opp mot de store konseptene rundt hva et museums funksjon og rolle er, hva en utstilling er og Sverresborg museums vedtatte formål.
Relevant tekst, skjevt fordelt (for det meste)
Utstillingen utfolder seg over to rom i det sentrale publikumsbygget. I inngangspartiet møtes vi av flere plansjer med tekster uten tydelig rekkefølge. Disse føles litt som et hinder før man kommer til gjenstandene som står og lokker under varm belysning lenger inne. For eksempel virker en plansje med en formell definisjon av hva et museum er, noe overflødig når den ikke blir utfordret eller drøftet videre. Til gjengjeld er det lite tekst inne i utstillingen, hvor kun et knippe gjenstander får spesifikke tekstlige forklaringer og kontekstualiseringer.
Fordelingen av tekstene blir sådan veldig skjev; veldig tung helt i starten av utstillingen, for så å nesten forsvinne lengre inne. Her kunne vi gjort nytte av flere tekster om de individuelle gjenstandene, eller flere tekster som knyttet gjenstandene til tematikken rundt bevaring og konservering.
Formidler bevaringsprosessen
De fleste av oss har ramlet over bilder på internett hvor man ser et maleri eller en ting før og etter den har blitt rengjort og restaurert. I Bevare meg vel får vi se flere eksempler på dette, hvor bare halve gjenstanden er restaurert. Et maleri hvor halve siden var ferdig restaurert og halve ikke rørt, var det eneste tilfellet hvor anmelderens mindre museumsentusiastiske venn uttrykte at noe var fascinerende med utstillingen.
Anmelderen var enig, og synet inspirerte mange tanker rundt hvordan vi tar vare på tingene vi eier og omringer oss med. Sammen med en video av en arbeidsdag hos de ansatte ved bevaringsavdelingen får man et åpent innblikk i denne ofte mystiske og usynlige delen av et museum.
Kuriositetskabinett 0.5
Utstillingen starter strengt kronologisk. Den første gjenstanden man møter til venstre inne i utstillingen er også museets eldste. Stokkekista, hvis tremateriale er datert til 988-1030 e.Kr, er i dag kun et fragment bestående av to stokker. Fortellingen om dens tilfeldige funn og mystiske reise inn i museets samling forteller imidlertid mye om dagens og fortidens policyer rundt innsamling, bevaring og datering.
Etter en sving forbi en rekke vakre malte og utskårete kråskap fra 1800-tallet faller kronologien sammen. Nå er det ikke tydelig hverken hvilken tid gjenstandene kommer fra eller hvordan man skal navigere de forskjellige hyllene og monterne med gjenstander. Men det oppleves heller ikke som poenget. Poenget her er herlig enkelt: å få se mange ulike og spennende ting som kan lure dypt i et museumsmagasin.
Gjenstandene står i enkle stålhyller, maleriene henger på et gitteroppheng og møblene står på plater med hjul med registreringsnumrene godt synlige. Alle disse etterligner hvordan gjenstander typisk oppbevares i magasin, komplett med tettpakking for optimal utnyttelse av det som oftest er altfor lite plass.
De sterke kontrastene som oppstår når gjenstander fra vilt forskjellige opprinnelser blir plassert ved siden av hverandre oppfordrer til aktiv sammenligning, refleksjon og diskusjon blant anmelderen og medbragte venner.
De ansattes favoritter
Ved det som oppleves som de mest bemerkelsesverdige gjenstandene i utstillingen har utstillerne valgt i å inkludere sitat fra de ansatte med titlene «Hvorfor denne gjenstanden?». Dette er en av de mest grunnleggende spørsmålene for enhver forvalter når man skal velge ut gjenstander til en utstilling, men som besøkeren sjelden får vite svaret på. Her derimot, blir ansatte ved bevaringsavdelingen direkte sitert på hvorfor de liker akkurat disse gjenstandene, noe som gir et personlig og intimt perspektiv å se gjenstandene gjennom.
For eksempel får avdelingsleder for bevaringsavdelingen fortelle hvordan hans første møte med elgmøbler både var morsomt og litt ekkelt. Sitatene er forfriskende, og forsterker opplevelsen av en nesten personlig omvisning i magasinene, veiledet av de som kjenner samlingene best. Dette er muligens det mest unike og spennende aspektet ved hele utstillingen.
Befriende enkel
Om du leter etter en museumsutstilling som knytter sitt innhold til større debatter eller strømninger i samfunnet, vil denne utstillingen føles noe mangelfull. Den stiller ikke kritiske spørsmål eller problematiserer noe utenom seg selv. Den oppleves mer i sin egen, isolerte boble. Samtidig kan dette være befriende; det blir en slags flukt inn i samlingene hvor tingene får lov til å være ting, og den besøkende får lov til å simpelthen nyte dem uten å ta stilling til komplekse samfunnstema. Utstillingen bør kunne vekke nysgjerrighet, oppfordre til refleksjon og være et engasjerende samtaleemne under det påfølgende kafébesøket.
Om anmelderen
Trine Anette Fostervold er mastergradstudent i Museologi og Kulturarvstudier, UiO
Om utstillingen
Hva: Bevare meg vel
Hvor: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum (MiST), Trondheim
Når: Temporær utstilling 7.november 2020 – 31. desember 2021
Pluss:
- Innbydende, enkel å forstå og lett fordøyelig.
- Gjenstandene sett gjennom bevaringsavdelingens øyne er et spennende og ferskt perspektiv.
Minus:
- Skjev fordeling av tekst; for mye før man kommer til gjenstandene og for lite knyttet til de spesifikke gjenstandene.
- Mangel på kontekstualisering utenfor seg selv. Knytter ikke utstillingen til noe relevans i det øvrige samfunnet.
