Om også utstillingen klarer å sette følelser i sving er et annet spørsmål.
Auditoriet på Alta Museum er gjort om til et galleri for utstillingen Museum of Broken Relationships. Hvite pidestaller, i forskjellige høyder, danner små øygrupper i lokalet. Jeg beveger meg mellom øyene hvor det er plassert ut gjenstander som nøtteskall, brukte jeans, et dukkehus, en benprotese, en mobiltelefon, ullsokker, en postordrekatalog og en hel rekke andre ting som i sin visuelle fremtoning ikke har noen klare fellestrekk. Det er forskjellige givere til hver av de over 80 gjenstandene som er utstilt.
Ved siden av hver gjenstand kan man lese personlige historier som bekrefter de anonyme givernes følelsesmessige tilknytning til objektet. Det er en salig blanding av bitre, sårbare og humoristiske beskrivelser som viser hvordan hver enkelt gjenstand symboliserer brutte relasjoner forårsaket hovedsakelig av samlivsbrudd og død.
Museum of Broken Relationships
Det pågående kunstprosjektet Museum of Broken Relationships startet i 2006 — med en bamse i Zagreb. Bamsen tilhørte kunstnerparet Olinka Vištica og Dražen Grubiši´c. Da de bestemte seg for å gå fra hverandre klarte de ikke å bestemme seg for hvem som skulle beholde bamsen. At situasjoner som dette oppstår i samlivsbrudd er nok ikke uvanlig. Verden er trolig full av gjenstander som for utenforstående oppfattes som banale og verdiløse. Dette er gjenstander uten historisk eller vitenskapelig verdi og som det nok er de færreste museene som ville ha valgt å innlemme i samlingene sine. Men kan slike gjenstander også ha verdi utover det rent individuelle? Kan de også fortelle oss noe om fellesskapet, om samfunnet og om måten vi lever på?
Kunstnerparet som ikke klarte å bli enige om hvem som skulle beholde bamsefar mener i alle fall det. For dem ble nemlig bruddet og bamsen et tydelig bevis på at vi i dagens samfunn mangler ritualer og et offentlig rom for hjertesorg. Det førte til at de satte i gang med å samle inn personlige historier og eiendeler som anonyme givere fra hele verden har tatt vare på for å minnes knust drømmer og forhold som er gått tapt.
Lokal og internasjonal forankring
Når utstillingen tas ned vil alt materiale fra Alta — og andre steder hvor utstillingen settes opp — sendes til de permanente visningsstedene som ligger i LA og i Zagreb. I tillegg til at det samles inn gjenstander i forbindelse med visninger utenfor disse byene kan også enkeltpersoner selv donere sine personlige eiendeler via kunstnerparets nettsted brokenships.com. Det er med andre ord et ambisiøst innsamlingsarbeid som er igangsatt.
Det er første gang utstillingen, som har vært vist i 27 land, er i Norge. I Alta fant innsamlingen sted ved at representanter fra Alta Musem reiste rundt i lokalområdet og fortalte om prosjektet og inviterte folk til å donere gjenstander til den internasjonale samlingen. Over 50 av gjenstandene som er utstilt i Alta stammer fra denne innsamlingen. Jeg merker meg at historiene fra Finnmark i stor grad kretser rundt brutte bånd forårsaket av dødsfall. Historiene er gjerne dypt tragiske, noe man skulle tro berørte mer enn utstillingen faktisk gjorde.
Ikke eksperimentelt nok
Selv om utstillingsprosjektet eksperimenterer på flere områder har Alta Museum fortsatt mye å gå på når det gjelder å skape sanselige og utfordrende utstillingsopplevelse. Det er uten tvil rørende å lese historien bak den blå ullsokken – strikket enkelt og raskt fordi han som skulle få dem lå for døden, eller historien bak ballerinakjolen som var en gave til en tre år gammel jente som mistet sin far i selvmord. Underholdningsverdien er også tilstede i mange av gjenstandene. For eksempel i de falske brystene som en kvinne fikk i gave fra sin ektemann og som var en av grunnene til at forholdet gikk i vasken. Likevel, monteringen med repetisjonen av gjenstand og tekst gjør helhetsopplevelsen ensformig og repetetiv. Heller ikke kunstneren Linda «Zina» Aslaksen som er hyret inn klarer å redde den visuelle opplevelsen. Gatekunstneren som er kjent for veggmalerier med stor politisk sprengkraft — og som blant annet har deltatt i Pile O’ Sapmie — har her bidratt med et ganske enkelt veggmaleri av et tre med røtter (bestilt av Alta Museum) og en egen fortolkning av nordlyset. Sistnevnte skulle gi utstillingen lokal forankring. Men hvor nødvendig er egentlig det i en utstilling hvor over halvparten av gjenstandene og historiene som deles er fra lokalområdet?
At Alta Museum har klart å skape emosjonelt engasjement blant lokalbefolkningen er likevel helt tydelig og imponerende. Den mangfoldige donasjonen fra finnmarkingene som har gitt slipp på eiendeler og delt personlige historier er bevis på museet har lyktes i å bygge tillit i en svært uforutsigbart innsamlingsprosess. Det åpner for spørsmål, ikke bare om hvorvidt det å gi slipp på en gjenstand kan ha en terapeutisk effekt, men også hvilken rolle museene kan spille i en slik sammenheng? Jeg blir nysgjerrig på hvordan innsamlingen har funnet sted og hvordan møtet med de forskjellige giverne har vært. Hvilken rolle har utstillingen hatt utenfor utstillingslokalet? Når man i samlingsforvaltningen velger bort historisk verdi til fordel for affeksjonsverdi åpner det også for spørsmål om hvordan man tenker om verdivurdering — både som enkeltindivid og som museumsarbeider. Disse selvrefleksive perspektivene angående museets rolle som utstillingen også gir nye innganger til interesserer meg. Og jeg tar meg selv i å fabulere mer over dette enn de personlige historiene som gjenstandene representerer og som strengt tatt skal være hovedfokuset til utstillingen.
OM UTSTILLINGEN:
NAVN: Museum of broken relationships
STED: Alta Museum
TID: 1/3-18-31/8-18
KURATORER: Olinka Vištica og Dražen Grubišić
Visuell utforming på vegg: Linda «Zina» Aslaksen
PLUSS:
Tydelig formidling, evne til å skape lokalt engasjement
MINUS: Repetetiv, for mye tekst, lite eksperimentell utforming
ANMELDT AV: Hilde Sørstrøm, frilans kritiker og prosjektansatt som samlingsforvalter ved Perspektivet Museum i Tromsø. Står bak kunstkritikk-bloggen hakapik.no.
Anmeldelsen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt – nr. 2/2018. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)
