Utstillingen Kraft til enhver pris? omhandler norsk krafthistorie og -utvikling, og ser særlig på dilemmaet utbygging versus naturvern. Umiddelbart tar det meg noe tid å forstå hvor den starter og slutter. Den ligger tett på andre utstillingsdeler og smelter nærmest inn i dem. Slik sett er den litt gjemt, samtidig som den tiltrekker seg oppmerksomheten min ved store lysende bilder av klimaaktivisme, med ikonet Greta Thunberg i spissen. Den begrensede plassen i kombinasjon med et så omfattende tema tydeliggjør for meg at her har Norsk Skogmuseum tatt for seg et ambisiøst prosjekt.
Klimautstillinger som trend og tendens
Visuelt sett er utstillingen både kreativ og innbydende. Fargepaletten, tegningene på veggene og de mange umalte treflatene, minner meg om andre nyere klimautstillinger, for eksempel Klimahuset i Botanisk Hage i Oslo eller Natur i endring ved Norsk Fjellsenter i Lom. Innholdsmessig er det også flere trekk som går igjen. Overnevnte utstillinger, så vel som Klimalab ved Nobels Fredssenter fra 2019 og Klima2+ ved Norsk Teknisk Museum i Oslo fra 2020, har/hadde alle interaktive stasjoner og innspill fra publikum som sentrale elementer.
Publikumsdeltagelse og -refleksjon ser for meg ut til å være en viktig målsetning, og tilrettelegges for blant annet gjennom spørsmål til besøkende om deres holdninger og handlinger rundt klimasaken. Disse spørsmålene er gjerne av pedagogisk art og fremstår for meg som myntet på et ungt publikum. Dette er typisk for mange nye museumsutstillinger, ikke kun klimautstillinger.
For klimautstillingers del kan jeg derimot ofte få et inntrykk av at det er enkeltmenneskers livsstil som i stor grad fremmes som utslagsgivende for å redde kloden, mens andre felt, det være seg politikk, industri og næringsliv, i mindre grad adresseres. Kraft til enhver pris? forsøker å innlemme flere av disse feltene, og det som nevnt mye som skal få plass på få kvadratmeter.
Den utstillingsdelen jeg likte best, omhandler reparering av naturen. Konkrete tiltak og forslag presenteres. I dette hjørnet er det rom for optimisme og håp. Slik lanseres en engasjerende motsats til den ofte så dystre klimautviklingen. Noe av utstillingens styrke finner jeg her, ved at den evner å formidle realistiske muligheter og mulige forbedringer på en del av problemene. Eksemplene favner bredt og adresserer ansvar, innsats og prioriteringer fra forbrukere, industri, næringsliv og politikk, så vel som nødvendige samarbeid på tvers av disse feltene.
Savner forsøk på å forstå
Klimakampen står seg som en av samfunnsdebattene hvor uenigheten er stor og eskalerende, med polariserende og steile fronter, og hvor apati, konspirasjonsteorier og skepsis er utbredte tendenser. Jeg savner at utstillingen, i likhet med flere andre klimautstillinger, berører dette i skikkelig. Det gjøres ingen forsøk på å forstå de ulike sidene av saken, ei heller nå ut til medlemmer som er mer uenige i viktigheten av klimatiltak og naturvern.
Et eksempel er de ulike synspunktene rundt vindkraft – en sak som nevnes med få ord uten at den utdypes nevneverdig. Ved å utdype den kunne det gitt flere av de som ikke er veldig oppdaterte på akkurat den saken reelle muligheter til å gjøre seg opp sin egen mening.
En del av utstillingen stiller spørsmål ved hva Norge og verdenssamfunnet kan og bør gjøre, men også her er svarene korte, og kunne med fordel blitt utdypet, nyansert og eksemplifisert i større grad. Det meste av informasjonen er på et enkelt, grunnleggende nivå. For eksempel får vi fakta om hva vindkraft og vannkraft er, så vel som hva vi bruker strøm til i dag.
Også her virker det for meg som at det er et relativt ungt publikum utstillingen henvender seg til. Jeg savner informasjon og elementer som også gir noe til voksne grupper. Jeg sliter også med å finne eksempler på at utstillingen bringer ny eller underkommunisert kunnskap og ukjente perspektiver frem i lyset.
Hvor er gjenstandene?
Kraft for enhver pris? baserer seg i stor grad på tekst, fotografier og skjermer. Rundt om i rommet pryder sterke og relevante sitater veggene, eksempelvis «Utfordringene er å løse ett problem uten å skape et annet». Disse gjør seg visuelt og evner å sette stemningen, samtidig som de sier mye med få ord. Flere elementer legger opp til at publikum utforsker på egen hånd og selv velger hvor mye de vil konsumere, ved for eksempel å snu på plansjer eller scrolle på skjermer.
Utstillingen skal suppleres med QR-koder på veggene, som man kan scanne for å få opp informasjon på engelsk. Dette er god og effektiv bruk av plassen, og gjør at den kan inneholde og formidle mye informasjon uten at inntrykket blir teksttungt.
En annen fin løsning er norgeskartet på gulvet, med QR-koder man kan scanne for å få informasjon om utbyggingsprosjekter og verneområder. I tillegg til å utnytte plassen godt, gjør kartet seg visuelt og tjener som et blikkfang midt i rommet.
Utstillingen bruker få gjenstander i sin fortelling, og jeg lurer på hvorfor det. Slik jeg ser det kunne historiske gjenstander tjent som nyttige og interessante hjelpemidler i formidlingen av historien om utviklingen av norsk kraftproduksjon.
Unntakene som bryter med det endimensjonale inntrykket er en oljetønne man kan titte inn i og få øye på bilder av biltrafikk, smeltende is og oljesøl, et monter med strømledninger og en lekebil, en liten lekegravemaskin og installasjoner med døde fisk og en død fugl. Sistnevnte skal illustrere potensielle konsekvenser ved kraftutbygging og menneskelige inngrep i naturen. Disse materielle uttrykkene fungerer fint, jeg ønsker meg mer, gjerne også autentiske gjenstander med en konkret historie knyttet til seg.
Fin innføring som kunne gått dypere
Samlet sett skulle jeg ønske at utstillingen i enda større grad gikk i dybden på tematikken og at den fikk den nødvendige plassen og ressursene til å gjøre det. Dette særlig fordi den skal være en av museets basisutstillinger og stå i lang tid. Jeg ser for meg at den kunne vært enda mer kraftfull om den i større grad formidlet nyanser, diskusjoner og konkrete eksempler.
Samtidig vil jeg tro at den kortfattede og konsise informasjon er godt egnet i skolesammenheng og at den kan tjene som et godt alternativ til klasseunderundervisning og lærebøker. Utstillingen gir for all del en fin innføring i den langt fra ferdige historien om norsk kraftproduksjon.
Støtte til kritikk
Museumsnytt har i 2022 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord . Vi vil publisere en til to anmeldelser i måneden. Se alle her
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Hilde Granum (f.1990) er utdannet museolog fra Universitetet i Oslo. Hun har i flere år jobbet innen museumsfeltet, hovedsakelig med formidling og publikumsrettet arbeid. Hun har vært anmelder i Museumsnytt siden 2019.
