Den 17. juni fylte Arbeidermuseet ti år, og i den anledning har jeg tatt meg et besøk til museet for å se hvilke tilbud og opplevelser det måtte by på til tilreisende og Oslos befolkning. Museet er en avdeling av Oslo Museum og er å finne i et eldre bygg som i 1870 åpnet som Sagenes første apotek.
Norges lengste museum?
Det første møtet med Arbeidermuseets utstillingsrom denne dagen skjer allerede idet jeg spaserer nedover Akerselva på min vei til museumsbygget. Du vet det kanskje ikke, men i din vandring ned eller opp langs denne elvas bredder befinner du deg på en måte også på utstillingsbesøk. Informative plakater om elvas natur- og kulturhistorie (utarbeidet i samarbeid med Teknisk museum), gjør at elva også kan forstås som en del av museet. Dermed inneholder museet en nesten 10 kilometer lang strekning, fra Maridalsvannet til Bjørvika. Det får Nasjonalmuseets 13 000 kvadratmeter visningsrom til å blekne.
Når jeg så når selve museumsbygget og går inn den oppslåtte, flotte døren, befinner jeg meg umiddelbart i utstillingsrommet. Den rommer den permanente utstillingen Fabrikkjenter og industriherrer. Det er ingen vestibyle, publikumsskranke eller vakt i entréen som stopper meg fra å begynne min vandring. Museumsbutikken, som vanligvis er det første man møter på, er innerst i lokalet. Dette forteller meg allerede her en hel del om museets ønskede profil: Her er det selve utstillingen som står i sentrum.
Butikkskranke med rotter
Rommet jeg nå befinner meg i, er fylt av gjenstander, inndelt i seksjoner ved hjelp av forskjellige farger på veggene. Enkelte steder er det små, litt bortgjemte veggtekster. Det som derimot fanger blikket mitt der jeg står, er en konstruksjon som kan minne om en butikkskranke. På toppen av skranken lyser Akerselva opp i en bølgende formasjon. Sterkt lys som skifter farge, oppmuntrer den besøkende til å undersøke denne delen av utstillingen nærmere. Møblet, om man kan kalle det, viser bedriftene som fantes langs Akerselva i 1856.
Bak skranken, på en av rommets vegger, spilles filmklipp fra fortiden som viser «in real time» datidens arbeiderliv ved Akerselva. Klistremerker plasserer de enkelte bedriftene innenfor en bestemt kategori og et konkret sted langs elva. Her kan man se mangfoldet som utspant seg; tekstilindustri, papirfabrikker og spikerverk. Små sirkler med tekst og gamle bilder forteller om tiden da Akerselva var et yrende industriområde. De formidler også enkelthistorier. Noen er forfattet av museet selv, i tillegg møter vi en rekke andre stemmer. For eksempel kan vi lese forfatter Oskar Braatens observasjoner av industrien langs Akerselva. Bildene som er plassert på bordet, er tatt av Edvard Munchs søster Inger på oppfordring fra broren; et prosjekt som endte med en bok med alle hennes fotografier av Akerselva, utgitt i 1932.
I butikkskranken skjuler det seg også noe mer: Langs sidene er det små, lite fremtredende skuffer. Det er ingen skriftlige markører som oppfordrer publikum til å røre ved dem, og i hvertfall ikke å skulle åpne skuffene. Men noen steder kan man se klistremerker som informerer om at her er det lydstasjoner å finne. Det er noe spennende med en utstilling som sikter på at publikum skal tørre å bryte en av museets primærnormer: det å skulle berøre museumsobjekter. Det kan føre til at enkelte overser skuffene når de besøker museet for første gang, men det kan også gjøre det mer spennende å utforske også det som kommer i neste del av utstillingen.
Skuffene rommer morsomme små historier, noen fortalt gjennom interaktive elementer. Det er spesielt én skuff som jeg tror den bredere publikumsgruppe vil finne glede i: den med kosebamser som ser ut som rotter. Rottene har blitt farget røde, blå og grønne som følge av Akerselvas tekstilindustri.
Rommets sterke stemmer
I den faste utstillingen Fabrikkjenter og industriherrer står tekstilindustrien på Sagene i sentrum. Museet har valgt seg fem hovedpersoner i sin fortelling: fabrikkjenta Harriet Kristine Hansen, fabrikkeieren Knud Graah, mønsterveversken Dorthea Riseth, agitatoren Waldemar Carlsen og sosialisten og rettighetsforkjemperen Marcus Thrane. Dette er alle «menn og kvinner som forholdt seg til kraft, teknologi, produksjon og produkter, og ikke minst til det moderne samfunnet som var i støpeskjeen», som det heter i en av utstillingstekstene.
Slik formidler utstillingen tankevekkende perspektiver. Stemmene er vitnesbyrd om enkeltmennesker og deres suksess og protest, ulike ambisjoner, livssituasjoner og ferdigheter.
En allsidig målgruppe
Fortellingen om fabrikkeier Knud Graahs braksuksess som gründer formidles gjennom mye tekst. Det vil en historieinteressert besøkende finne glede i, men det kan nok bli noe tungt og lite forståelig for et barn på åtte år. Men dette barnet vil nok – i likhet med voksne meg – ha stor glede av å finne grønne og røde rotter gjemt i en skuff. Slik har Arbeidermuseet i sum en bred målgruppe.
Historiene utstillingen forteller, kan ikke sies å være annet enn en grundig og velutformet presentasjon av Akerselvas industri- og arbeiderhistorie. Det interaktive og tekstbaserte går igjen i hele utstillingen, og historiene formidles på en måte som gjør at de stadig forteller noe nytt og aktuelt.
Filesjuk
I det andre av utstillingens totalt tre rom møter vi skikkelsene Waldemar Carlsen og Marcus Thrane. Denne delen av utstillingen fokuserer og aktualiserer i mye større grad på dagsaktuell tematikk. Her får vi historien om arbeidernes kamp for bedre rettigheter, fagbevegelsens fremvekst og uretten som ble begått mot dem som turte å stå imot overmakten.
Det er spesielt ett moment som sparker i gang den etiske vurderingen av datidens industriarbeid: en rød kasse med en lapp hvor det står «filesjuk». Den som åpner esken, vil bli overrasket av å høre en mann som hoster og harker. Teksten på boksen er et utsnitt fra Arbeiderbladet i 1952, hvor en fabrikkarbeider beskriver hvordan arbeidsforholdene gjorde dem syke.
Sterkt og relevant
For meg blir dette en god introduksjon til arbeidernes rettighetskamp. Den formidles gjennom både Carlsen og Thranes historie, ved bruk av flere formidlingsverktøy som lyd, video, gjenstander og installasjoner som aktualiserer arbeiderhistorien og rettighetskampen opp gjennom årene. Her presiseres viktigheten av fagforeninger og det å stå på sitt for eget ve og vel. Waldemar Carlsen, som en viktig mann for norske fagforeninger, arbeiderbevegelsen og norsk arbeiderparti, personliggjør historiene i utstillingen og drar dem inn i nåtiden. Gjennom denne delen introduserer museet dagens etiske problematikk omkring eksport av tekstilindustrien til andre land. Den egenprodusert T-skjorten som viser bilde av bygningen som kollapset i Dhaka i Bangladesh i 2013, hvor hundrevis av fabrikkarbeidere omkom da bygningen raste sammen, gjør inntrykk.
Utstillingen forteller et spenn av historier, noen handler om enkeltmennesket, andre om større bevegelser og utvinning av industri. Noen viser hvordan 1800-tallet fortsatt preger vår hverdag. Utstillingen klarer å formidle disse perspektivene gjennom bruk av virkningsfulle elementer som spiller på flere sanser. Jeg gratulerer museet med ti år og oppfordrer den som ønsker å oppleve arbeiderhistorien i et nytt, aktuelt lys, å dra innom museet. Jeg håper og tror det vil fortsette å levere gode museumsopplevelser også de neste ti årene.
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media. Jon-Martin Helgesen er museolog.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 3 23, der det overordnete temaet er periferi. Fleire av artiklene er digitaliserte, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk. Artikkelen står også på trykk i Oslo Museums publikasjon Byminner nr 2 23. Utgaven er i sin helhet viet jubilanten Arbeidermuseet.
