«Den tiden da museer så på seg selv som bastioner for solid forskning, kunnskap og kanskje borgerlig dannelse er over. Nå er det publikumsopplevelsen som står i sentrum.» Slik står det i ingressen til en anmeldelse i Kunstavisen av en ny bok av og om Nasjonalmuseet av kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke. Lenger nede i teksten skriver han at han «savner sterkt et maktkritisk perspektiv, der de ulike aktørenes interesser må fremkomme og stå under kontinuerlig evaluering».
Vi blir mer faglige
Denne kronikken skal ikke handle om boken han anmelder, som jeg verken har vært involvert i eller rukket å lese, og er på ingen måte et svar på anmeldelsen. Storm Bjerkes refleksjoner ble imidlertid et supert utgangspunkt for det jeg skal snakke om, nemlig faglighet. For med tretten år på baken som formidlingskurator ved Nasjonalmuseet, og for øvrig med hovedfag i kunsthistorie fra Storm Bjerkes institutt på Blindern, håper jeg at jeg kan berolige ham litt: Et skifte er i emning innen museumsforskningen. Praksisforskning og refleksive praksiser og prosesser blir stadig viktigere i utviklingen av et tilbud for publikum. Dette speiles blant annet i Nasjonalmuseets nye forskningsstrategi. Dermed vil jeg hevde at det faktisk går i motsatt retning:
Vi blir ikke mindre faglige, forskningsbaserte og refleksive, men mer!
Storm Bjerke snakker om at tiden for «borgerlig dannelse» er forbi, slik oppfatter jeg det absolutt ikke. Selv er jeg en tilhenger av begrepet «dannelse», men da selvfølgelig i en moderne forståelse av ordet, slik det for eksempel beskrives hos nestoren i dialogbasert læring Olga Dyste; som en individuell prosess som foregår i et felleskap.
Trenger nytenkning av begrepene
Vi forstår formidling i dag mer som medskaping enn som overføring av kunnskap fra en ekspert til et publikum. Dette betyr ikke på noen måte at vi skal bort fra verken kvalitetsstandarder, faglighet eller kunnskap. Derimot var det på høy tid med en nytenkning av disse begrepene. For kunnskap kan like gjerne være praksisbasert som teoretisk, og faglighet kan like gjerne dreie seg om pedagogikk, kunstnerisk praksis eller museologi som kunsthistorie. Som professor i museologi Brita Brenna slo fast i en artikkel for seks år siden, er ikke museumskvalitet lenger ensbetydende med «en gjenstand eller et verk av høy estetisk verdi eller kulturhistorisk betydning», vel så viktig er hvorvidt museene er «steder for dialog og sosial inkludering».
I prinsippet er jeg altså helt enig med Storm Bjerke slik jeg leser ham:
Vi skal og må jobbe faglig, og vi må og skal forske! Vi må undersøke våre prosesser og dele kunnskapen vi opparbeider oss.
Slik kan vi, som Storm Bjerke også etterspør, skape transparens og utfordre maktstrukturer. Men dette innebærer altså at vi må tenke nytt rundt hva som er viktig forskningsmateriale for museet. I mange år har dette vært samlingen, men ikke hvordan samlingen faktisk blir levende i møtet med publikum. Jeg vil her gi et eksempel på hvordan slik forskning og slike museale prosesser kan foregå, og forklare hvordan vi som formidler samlingen, forsøker å jobbe refleksivt.
The point of no return
Under en utstilling med modernistiske skulpturer av Aase Texmon Rygh i 2014 ved det som den gang het Museet for samtidskunst, fikk jeg som formidlingskurator muligheten til å utforske en helt ny form for formidling inne i utstillingen: Tre hele rom ble satt av til bare formidling. Rommene ble et før og etter for meg. Det var helt umulig å gå tilbake til å jobbe med det forskningsleder ved Tate Emily Pringle kaller den utdaterte leveringsmodellen: at formidlere leverer formidling etter at utstillingskonseptet er ferdig.
I rommene kunne jeg, i samarbeid med mine kolleger, forsøke å gi form til det jeg gjennom flere år hadde erfart at publikum ønsket, savnet og trengte. For eksempel visste jeg at både voksne og barn oppsøkte og satte stor pris på våre åpne verksteder hvor de kunne ta del i aktiviteter tuftet på kunstneriske prosesser og praksiser, det vi på fagspråket kaller «kollektiv meningsskaping». Sitte sammen, lage og snakke og dermed skape mening sammen med utgangspunkt i kunsten. Nå kunne vi tilby en slik form for formidling inne i utstillingen, åpen for alle alltid. Vi kunne også, med kunstnerens velvilje, gi publikum muligheten til å berøre en skulptur, noe disse vakre modernistiske skulpturene nærmest inviterer til.
Mangler grunnleggende kunnskap
Men vi ønsket også å imøtekomme det publikumsundersøkelser ved Nasjonalmuseet hadde vist, og som jeg hadde erfart, at det var og er et stort behov for kunnskap, og at mange føler seg fremmedgjort og usikre i møtet med samtidskunst. Ser vi til forskningen, er dette ikke så underlig. Det viser seg nemlig at skoleelever sjelden lærer om kunst laget etter 1945. Denne kunsten er altså ikke en del av det man innen hermeneutikken kaller «forståelseshorisonten» til folk flest.
Forskning viser også at mangelen på grunnleggende kunnskap kan stå i veien for en emosjonell opplevelse av verket.
Jeg er altså ikke en av dem som sier: «Det er bare å åpne seg opp, så blir denne kunsten kjempespennende.» Jeg tror ikke det er så enkelt.
Derfor ble det siste av de tre rommene viet en pedagogisk tidslinje med bilder og tekst om kunstneren og modernismen.
Etter denne utstillingen ble formidlingsrom en vanlig praksis ved visningsstedet. Utstillingen og rommene ble også utgangspunktet for en vandreutstilling, hvor publikum for første gang fikk mulighet til å berøre Texmon Ryghs modernistiske skulpturer i selve visningsrommet. Da jeg i 2017 skulle sparke i gang mitt første praksisforskningsprosjekt, valgte jeg å se på prosessen mot denne berøringsutstillingen, hvordan vi brukte erfaringene fra de tre rommene og ikke minst publikums respons. Resultatet var en helt ny bevissthet rundt arbeidet mitt.
Berører
Vi hadde lagt opp til en «først sanse, så forstå»-utstilling, men publikumsundersøkelsene viste at flere ønsket å lese veggtekst, eller lage noe først, så berøre. Dette tydeliggjør hvor viktig det er å tilby ulike innganger til tematikken og det utstilte materialet, noe den amerikanske forskerduoen Lynn Dierking og John Falck stadfestet tidlig på nittitallet: Vi må legge vekt på ulike publikummeres individuelle museumserfaring basert på personlig, sosial og fysisk kontekst.
Når vi spurte publikum hvordan de opplevde å berøre, svarte noen at det fikk dem til å huske bedre. En annen svarte: «… vil kjenne på materialene, kjølig kald stein. Liker roen i dem.» Det er lett å finne teoretisk belegg for disse opplevelsene. Innen kognitiv-nevrologisk forskning snakker man om «emotional Touch»: Mennesker tar ikke på ting bare for å undersøke dem, men også for å få en «følelse med» objektet. Denne informasjonen går rett til de emosjonelle regionene i hjernen som nettopp påvirker følelser, adferd og minne.
I hjerneforskningen snakkes det om at objekter og mennesker trer inn vår personlige sone gjennom berøring. Mens man i narrativ teori snakker om at kunstverkets fortelling og mottakers fortelling går sammen til én gjennom berøring. Verket er altså ikke lenger «en fremmed».
Verktøykassa for nyskapning
Dette er bare noen eksempler på nye innsikter denne forskningsprosessen ga. Men hvordan kan vi best nyttiggjøre oss denne kunnskapen?
Det meste i et museum, i alle fall ved Nasjonalmuseet, skjer i tverrfaglige kreative prosesser.
I begge prosjektene jeg har beskrevet her, brukte vi «Verktøykassa». Det er en metode for prosjektarbeid som sørger for at alle blir involvert tidlig i prosessen, og at publikumsperspektivet er med fra start. Selve idéfasen er avgrenset i tid, men åpen i form. Her kan alle kaste ut sine meninger og ideer, visuelt eller tekstuelt.
Jeg tror dette er veien å gå. Vi må anvende metoder for kreativt prosjektarbeid, og vi må ramme inn disse prosessene som forskning.Slik blir vi mer bevisst vår egen praksis, og slik sørger vi for å dele den nye kunnskapen, både internt i museet og med feltet utenfor.
Referanse
Uldall, A.G. (2016). Verktøykassa: Det kreative arbeidet med utstillinger i Nasjonalmuseet. Nasjonalmuseet.
Brenna, B (2016). «Kvalitet og deltakelse i museer», i Eliassen & Prytz (red.): Kvalitetsforståelser: Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur. Norsk kulturråd.
Engen, L. (2021). «Interaktiv sanselig tilnærming til modernistisk skulptur: Fra formidlingsstrategi til utstillingskonsept,» Norsk museumstidsskrift, årgang 7, nr. 1.
Engen, L. (2021). «Practice-led Research in the Art Museum: Research on education practices led by the practitioners”, Nordic Journal of Art and Research, vol. 10, nr. 2.
Engen, L og Christensen-Scheel, B. (red.) (2022). Et kunstmuseum i endring? – nye formidlingspraksiser i Norden. Museumsforlaget.
Falk, J.H og Dierking L.D (1992). The museum experience. Washington, D.C: Whalesback Books.
Pringle, E. (2019). Rethinking research in the art museum. London: Routledge.
Les også om digital formidling ved Nasjonalmuseet og flere kronikker i Museumsnytt.
Denne artikkelen står på trykk i papirutgaven av Museumsnytt, nr. 2 22. Ta kontakt med redaksjonen for abonnement (kr 400, – per år).