Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KritikkFargene skinner, Backer forsvinner

Fargene skinner, Backer forsvinner

Hvert atom er farge når en av Norges fremste malere stilles ut på Nasjonalmuseet. Utstillingen er vakker og tradisjonell, men forsvinner Harriet Backer bak kunstnerskapet?

På vei opp den lyse trappeoppgangen til tredje etasje møter vi en massiv, mørk vegg. Stor, rosa skrift pryder veggen over et opptrykk av verket Aften, interiør (1883): “Hvert atom er farge.” Denne høsten inviterer Nasjonalmuseet besøkende til å bli kjent med en av Norges fremste malere, Harriet Backer. I samarbeid med Kode utforskes Backers liv, kunstnerskap og samtid gjennom et fokus på bruken av farger og lys, samt hennes mesterlige evne til å skildre ulike romlige atmosfærer.

Intime rom

Utstillingen ”Harriet Backer. Hvert atom er farge” fyller over halve Lyshallen på Nasjonalmuseet, som for anledningen er delt inn i sju mindre rom. Den åpne og lyse glasspaviljongen man vanligvis møter i tredje etasje, er mørk og trang, noe som skaper følelsen av å komme inn i et lunt «hjem». Vi blir tatt imot av en introtekst om Backers kunstneriske liv og virke, i hvit font på de dunkle veggene. Teksten er lettlest og informativ og gir et godt innblikk i de tematiske kontekstene.

Flere av utstillingsrommene er konstruert med vinduer inn til andre rom. Slik drives man videre av nysgjerrigheten over hva som befinner seg rundt neste hjørne. Vinduene fremhever også følelsen av å besøke et hjem, noe som gjenspeiles i Backers egen motivkrets; bildene oppleves nettopp som vinduer inn i de mange ulike hjemmene hun skildret på lerretet.

Omtrent midtveis i utstillingen møter vi et lyst rom med skarpe dørkarmer, fylt med ulike gjenstander, fargeblyanter og utstillingskatalogen. Her er det litt lettere stemning, og den gode belysningen utnyttes til å vise Backers liv og kunstneriske virke i en grundig tidslinje. Det gis også en mulighet til å henge opp eget verk på en av veggene, der mange allerede har utforsket farger og lys etter inspirasjon fra Backer.

«Chez moi», malt av Harrriet Backer i 1887. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland

Farger i sentrum

Da Backers maleri «Blått interiør» (1883) ble utstilt for første gang i 1883 i København, beskrev den norske kunsthistorikeren Andreas Aubert verket som et maleri der “hvert atom er farge” – derav utstillingstittelen. Backer beskrives ofte som en kolorist, da hun var opptatt av hvordan fargene spilte sammen i det hun malte. Lys var også et viktig virkemiddel, og hennes evne til å fange sollyset i interiøret gjør at verkene ofte omtales som «friluftsmalerier innendørs».

«Blått interiør» er utstilt på en blå vegg. I denne utstillingen er det fargene som står i sentrum. De fleste veggene er matte og mørke og malt i ulike rød-, blå- og grønntoner, foruten stillebenrommet, som briljerer med en varm beige. De malte veggene, som komplementerer Backers egen fargebruk, fungerer godt i kombinasjon med spottene som lyser opp hvert enkelt maleri, da hennes egne motiver også oppleves å ha en slags spotbelysning fra lyskilder som vinduer og lamper.

All oppmerksomhet rettes dermed mot maleriene, som skinner enda sterkere der de henger i sine forgylte rammer.

Motivkrets og tematikk

Utstillingens sju små rom har alle hver sin tematikk. Det kan virke som om Backer gikk mye inn i seg selv og malte det hun kjente best: sine venner og sine omgivelser. Hennes sentrale motivkrets var interiørmotivet, men hun malte også en rekke portretter, landskap, stilleben og kirkelige riter.

Backer skildret hjemmets atmosfære, private overklassehjem så vel som bondestuer, og diskriminerer ikke mellom borgerskap og bønder. Hun var opptatt av det virkelige og malte flere bilder av arbeidende kvinner og hjem med fattige kår, både her i Norge og i Frankrike.

Inn i kirken

To av utstillingsrommene er dedikert til kirkemalerier. Disse bildene markerer en periode der Backers motiver beveget seg ut av det private hjemmet og inn i den offentlige sfære. Interiørmotivet står fortsatt i sentrum, men hun er også opptatt av å skildre ulike kirkelige ritualer, som dåp og nattverd.

Maleriene av Uvdal stavkirke skiller seg ut. De demonstrerer Backers mesterlige evne til å skildre farger og særegen arkitektur på lerretet. Denne tematikken gjenspeiles i utstillingens arkitektoniske design. Lyshallens karakteristiske takhøyde blir fremhevet av døråpningen mellom de to rommene. Den er høy og buet og minner om å tre inn i midtgangen av en kirke. I tillegg er begge disse rommene utstyrt med sittebenker, som en slags oppfordring fra museet til å sitte ned og reflektere. Motivene kan dog ikke reduseres til kun det religiøse, da Backers fokus på rituelle og estetiske aspekter er fremtredende gjennom hele utstillingen.

«Altergang i Stange kirke», malt av Harriet Backer i 1903. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland

Vakker og tradisjonell

“Hvert atom er farge” er en estetisk sterk og vakker utstilling, med inspirerende fargebruk og tydelig rominndeling som underbygger tematikken i Backers verker.

Den gir et godt innblikk i Harriet Backers kunstnerskap og utvikling av en stil med særegen bruk av farge og lys.

Samtidig opplever vi at den er litt vel tradisjonell og i liten grad bidrar til videre forståelse av Backers liv og virke.

Utstillingen setter maleriene i fokus, og vi får lite informasjon utover hovedtekstene og tidslinjen. Tekstene som står til det enkelte verk, oppleves førende og gir ofte tydelige tolkninger av det. Dette leder oss til å stille spørsmål ved hvem utstillingen er ment for.

Spesifikt setter vi spørsmålstegn ved Nasjonalmuseets påstand på nettsiden og i utstillingskatalogen om at den «presenterer Backers liv, kunstneriske utvikling og posisjon i samfunnet gjennom en tid hvor kvinners rettigheter endret seg radikalt”. Vi savner en diskusjon om hennes rolle som kunstner og hennes plass i samfunnet som kvinne. Nettsiden antyder at utstillingen formidler et feministisk budskap, men slik vi ser det, er dette mangelfullt.

Vi synes det fokuseres for lite på Backers innflytelse på det norske kunstmiljøet, For eksempel kunne det vært rettet mer oppmerksomhet mot hennes verv og malerskole. Det kunne også vist noen verk fra noen av hennes elever. Da dette er en vandreutstilling som (blant annet) tar turen innom Paris, savner vi også et større fokus på hennes kunstneriske suksess og innflytelse i Paris.

Likevel er «Hvert atom er farge» verdt å besøke. I de mørke, intime rommene i Lyshallen kan man se Backers fargesprakende motiver og rett og slett oppleve «friluftsmaleriet innendørs».

FARGER: Tydelig fargebruk allerede i introplakaten i utstillingen «Hvert atom er en farge». Foto: Edwina Francis

Utstillingen har universell utforming, med flate gulv og grei klaring for rullestoler, samt heis opp til lokalet. Med QR-koder ved inngangen og ved noen av maleriene får man også tilgang til lydfortellinger med transkripsjon. All tekst er skrevet på norsk og engelsk.


FAKTA

Utstillingen er et samarbeid mellom Nasjonalmuseet og Kode. Den vises på Nasjonalmuseet fra 30. september 2023 til 14. januar 2024, før den vandrer til Nationalmuseum i Stockholm, Musée d’Orsay i Paris. Siste stopp er Kode i Bergen våren 2025.


Samarbeid med UiO

Denne anmeldelsen er et resultat av et samarbeid med Masterprogram i museologi og kulturarvstudier ved Universitetet i Oslo (UiO). Som en del av det første året av masterstudiet skal studentene lære om utstillingskritikk. Og det er vel lite man lærer så mye av som å faktisk gjøre det selv? Dermed ble studentene delt i fem grupper, som anmeldte hver sin utstilling.
Tusen takk til:
* Brita Brenna, ansvarlig for emnet der studentene får studiepoeng for å skrive anmeldelser og professor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS)
* Torild Gjesvik, ansvarlig for masterprogrammet og førstelektor i kulturhistorie og museologi ved IKOS
* Førsteårsstudentene ved Museologi og kulturarvstudier ved UiO

NÅ OGSÅ ANMELDERE: Her er en del av studentene som har anmeldt for Museum. Bak fra venstre: Madelene Arhaug Wilhelmsen, Shanna Andreyevna Solheim, Siri Kamilla Stray, Alexander Tendeland, Dorthe Volden Skara, Sandra Gaino, Sara Alette Nygaard, Frida Roland og Victoria Wiksen. Foran fra venstre: Brontë Campbell, Elise Vonen, Karina Solheim, Anna Hauge Vindedal og Malene Auestad Daland. Foto: Janne Werner Olsrud

Støtte til kritikk

Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.


Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse