Telemuseet er alt for viktig til å overlate til økonomer i Telenor, som kun ser museet som en utgiftspost, mener Henrik G. Bastiansen. Han er professor ved Avdeling for mediefag ved Høgskolen i Volda.
Les også artikkelen «Truet telehistorie»
– Det er en veldig trist sak. Jeg syns det er fattig og visjonsløst av Telenor, en mangel på bedriftskultur. Avgjørelsen representerer et klart brudd med Tormod Hermansens tankegang, som var veldig tydelig på at Telenor trengte en kontinuitet fra fortid til fremtid da han opprettet museet i 1992. Hermansen så på Telenor som en samfunnsinstitusjon som også skulle ha et slags public serviceansvar.
Bastiansen understreker at Norge er et interessant land i internasjonal telehistorisk sammenheng.
– Det var for eksempel norske forskere som utviklet GSM-standarden. Dessuten har telekommunikasjonen, i et land med så store avstander som vårt, vært spesielt viktig.
ET KOMMUNIKASJONSMUSEUM
Bastiansen mener imidlertid at den leie situasjonen kan snus til en mulighet:
– Jeg mener at vi trenger et medie- og kommunikasjonsmuseum. Mange land i verden har dette, og Telemuseets direktør har jobbet for det i mange år, sier Bastiansen.
Direktør Eli Hall har arbeidet for et medie- og kommunikasjonsmuseum fra 2003 til 2010 og nesten fått det til flere ganger. Prosjektet besto av ulike parter i ulike perioder; først Telemuseet, Posten og NRK, senere også Norsk filminstitutt og NTB, og i prosjektets siste fase også Budstikka, Bærum kommune og Mediebedriftenes landsforbund.
– Vi hadde dessuten en rekke samarbeidspartnere innen kommunikasjonsbransjene. Vi fikk to millioner kroner over statsbudsjettet via Samferdselsdepartementet, med utsikter til 15 millioner, og tilsagn om to millioner i støtte fra Fritt Ord. Telemuseet sparte i denne perioden opp kapital som skulle bidra til å realisere prosjektet, sier Hall om prosjektet som aldri kom helt i mål.
HELE BRANSJEN MÅ MED
Hvis de riktige institusjonene kunne kommet på banen, sammen med Samferdselsdepartementet, Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet, kunne dette bli kjempespennende, sier Henrik G. Bastiansen entusiastisk.
– Hva bør et slikt museum inneholde?
– Det burde bli et moderne, opplevelsesbasert, interaktivt og forskningsbasert museum som formidler telehistorien, avis- og journalistikkutviklingen i Norge, den politiske debatten, hva som skjedde når telefonen kom, radioen, filmen, tv, internett, sosiale medier, og så videre.
Telemuseet er alt for viktig til å overlate til økonomer i Telenor, som kun ser museet som en utgiftspost
Bastiansen mener for eksempel at stiftelsen Fritt Ord burde komme på banen.
– Ytringsfrihet diskuteres hver eneste dag. Et mediemuseum kunne vise ytringenes plass i offentligheten over tid.
– Det er i det hele tatt mange som burde bli med på laget her. I tillegg til departementene kunne hele bransjen vært tilknyttet museet, det ville være kommersielt interessant, og en god investering. NRK har verdifulle samlinger, noe av det er stilt ut i korridorene. Men det er jo ikke offentlig tilgjengelig. Hvorfor ikke være offensiv og gjøre dette spennende, spør Bastiansen retorisk.
– Vil det ikke være vanskelig å få noe støtte til et slikt tiltak fra mediebransjen i disse tider?
– Midt oppe i den krisen mediene står i nå, vil det selvfølgelig være vanskelig å få dem til å gi bidrag til et slikt museum, men her må vi tenke mer langsiktig. Det finnes også andre måter for dem å støtte en slik institusjon på enn bare penger: rådgivning, kilder, informanter, dokumenter, filmopptak osv. Her kan sikkert også Norsk Mediehistorisk forening (tidl. Norsk Pressehistorisk Forening) ha noe å bidra med. Det danske Mediemuseet i Odense har for eksempel vært helt avhengig av at tidligere typografer har satt i stand eldre trykkpresser, slik at de fortsatt virker på en førsteklasses måte. De drives av interesse og av ønsket om å ta vare på denne kunnskapen og formidle den videre til nye generasjoner. Et slikt engasjement får de neppe betalt for i penger.
– Hvor burde Norges nye medie- og kommunikasjonsmuseum ligge?
– For det første burde det ligge i Oslo, fordi alle de tyngste organisasjonene ligger der, sier Volda-professoren, som mener at Tøyen byr på interessante muligheter.
– Hvis det faktisk blir slik at Munch-museet flytter fra Tøyen blir det jo et spørsmål om gjenbruk av eksisterende bygningsmasse, sier han. I Tøyen-avtalen fra 2013 ble det bestemt at det skulle legges et vitensenter i forbindelse med Tøyenparken, som del av Tøyen-løftet.
– Et moderne kommunikasjonsmuseum i kombinasjon med et vitensenter, syns jeg er en kjempegod idé, sier Bastiansen, som også ser for seg en mulig lokalisering på Marienlyst, når NRK flytter derfra.
ARBEIDET MED ET MEDIEMUSEUM
Bastiansen er på linje med Telemuseets direktør og styre, som har vært i kontakt med både Kulturdepartementet og Samferdselsdepartementet med tanke på en løsning.
– Styret ser for seg et nasjonalt museum for tele, media og elektronisk kommunikasjon, basert på Telemuseets samlinger i Fetsund og NRKs samlinger. Investerings- og driftskostnader må i all hovedsak dekkes over statsbudsjettet, sier styreleder Willy Jensen. Lenge var det snakk om å legge museet på Vestbanen sammen med Deichmann, i en mellomperiode arbeidet man med Tjuvholmen, og i siste fase skulle det lokaliseres på Fornebu.
– Det nye museet var avhengig av at vi beholdt driftsmidlene fra Telenor. De ønsket ikke et medie- og kommunikasjonsmuseum på Fornebu og stoppet dette ved å knytte videre driftsmidler for Telemuseet til et opphør av planene, forteller Eli Hall.
– BESNÆRENDE TANKE
– Jeg skjønner godt at styret i Telemuseet ønsker at Staten må ta et større ansvar for finansieringen av Telemuseet, sier kulturpolitisk talskvinne på Stortinget Hege H. Liadal (A).
– Dette er et museum som tar vare på telehistorien til Norge, og som Telenor ikke er alene om. Jeg vil være svært positiv til at Kulturdepartementet overtar ansvaret for et nasjonalt Telemuseum, og navnet kan en alltids diskutere, sier Liadal. Hun mener Regjeringen må ta et ansvar for dette, og en løsning kan være et delt ansvar.
– De to statsrådene som er involvert kan fordele ansvar ut fra faglige vurderinger, sier hun.
– Hva syns du om ideen om et medie- og kommunikasjonsmuseum?
– Det er en besnærende tanke, men alt for tidlig å ta stilling til da vi ikke vet noe om hva som behøves. I første omgang nå handler det om et tydelig og klart svar fra Regjeringen som må si hva de vil, og hvor mye de vil, avslutter Liadal.
Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt – nr. 2/2016.
