Årets nasjonale museumsmøte i Stavanger (28.-30.mars) hadde tittelen «Museene i det politiske landskapet». Premisset for møtet var påstanden om at vi de siste årene har «sett en urovekkende trend hvor politiske nivåer gjennom styring og offentlige signaler i større grad ønsker å påvirke museenes innhold og drift». Selv var jeg invitert for å snakke om ekstern finansiering av forskning i museene.
Høye ambisjoner
Dersom man fokuserer på forskningen, er det vanskelig å være enig i at denne trenden har vært urovekkende. De politiske ambisjonene for forskningen i norske museer er enormt høye, skal man tro de siste politiske signalene, fra Meld. St. 23 (2020-21) Musea i samfunnet – Tillit, ting og tid, til nåværende regjerings statsbudsjett for 2023, hvor vi kan lese: «Museer skal framover ha en enda tydeligere rolle som kunnskapsinstitusjoner knyttet til forskning, immateriell kulturarv, kulturelt samspill og kritiske perspektiver.»
Det er lite tegn til uheldig innblanding, så vidt jeg kan se.
På samme måte er museenes strategier og forskningsplaner svært ambisiøse. Fra de største til de minste institusjonene kan man lese seg til at forskning er av vesentlig betydning for museet. Noe annet skulle bare mangle. I henhold til den internasjonale museumsorganisasjonen ICOMs definisjon, er museer nettopp institusjoner som, blant annet, forsker. Det er ikke en ambisjon, men en definisjon, noe som strengt tatt betyr at museer som ikke forsker ikke egentlig er museer.
Samtidig er det uomtvistelig slik at om man undersøker hva som faktisk gjøres av forskning på norske museer, er det stor avstand mellom ambisjon og realitet.
Kulturdirektoratets årlige museumsvurderinger dokumenterer det lave antallet forskningspublikasjoner som skrives og hvor fraværende formell forskningskompetanse er på landets museer. Flere museologiske forskningsartikler (se for eksempel Fjell, Ryymin og Ågotnes 2020) dokumenterer avstanden og drøfter årsaker, mens rapporten Vilje til forskning fra samme år (skrevet av et utvalg oppnevnt av Kulturdepartementet, ledet av Brita Brenna) uttrykker det varsomt med å påpeke at potensialet museene har for forskning «ikke utnyttes i stor nok grad». Det er forskjeller museene imellom, ja, men bildet som helhet trer tydelig frem.
Uheldig påvirkning?
Tilbake til museumsmøtet i Stavanger: Prioriteringer under press. Hva så med den eksterne finansieringens rolle i museene?
Har slik finansiering en uheldig påvirkning på valg av hva som forskes på?
Som en som nettopp har kommet til museumssektoren etter å ha jobbet de siste årene som instituttleder på det forskningstunge Institutt for språk og kultur på UiT Norges arktiske universitet, fremstår spørsmålet som spesielt.
Sammenlignet med milliardene som går til museenes drift fra skattebetalernes penger og kommersiell virksomhet, utgjør den eksterne finansieringen i museumssektoren små summer. Hvor mye kan dette påvirke, egentlig? Norges Forskningsråd (NFR) satt for eksempel av totalt 15 millioner til tre samarbeidsprosjekter mellom museums- og UH-sektor i fjor. Det er usikkert om det kommer mer. Selv om de er høyst velkomne, utgjør prosjektstøtte til museumsforskning fra private med noen få unntak også små summer. Av erfaringene vi har på MUNCH er det ingen uheldig påvirkning å spore som følge av ekstern finansiering.
Forskningen kommer i tillegg
For meg fremstår spørsmålet om den eksterne forskningsfinansieringen heller som symptomatisk på hvilken rolle forskningen i realiteten har på mange norske museer: som noe eksternt, noe som kommer i tillegg. Kanskje noen sammenligninger med akademia kan være på sin plass.
UH-sektoren har et tydelig oppdrag med forskning, undervisning og formidling (og innovasjon, da). Men der undervisning, forskning og undervisning planlegges og følges opp i detalj, blir formidling – la oss være ærlige – alt for ofte noe «ekstra» som applauderes, men overlates til individuelt initiativ når alt annet er unnagjort. Inntrykket jeg sitter igjen med etter noen måneder i museumssektoren, er at forskning spiller litt av den samme rollen her. Det er i mindre grad integrert i den jevne museumsdriften, men kommer i tillegg og blir synlig først – for å si det som en museumsleder jeg snakket med på møtet – når rapportene til Kulturdirektoratet skal fylles ut.
I akademia har statsråd Ola Borten Moe fått mye pepper, men minst én ting har han rett i, og det er at den største forskningsfinansieringen i Norge er driftsbudsjettene til UH-sektoren og arbeidstiden til landets vitenskapelig ansatte. Med strammere økonomi må institusjonene prioritere strengere. Kanskje en lignende bevissthet trengs i museums-Norge? Selv rapporten Vilje til forskning stiller seg tvilende til om det er rom for en styrkning av museumsforskningen uten ekstra midler.
Ikke misforstå, ekstra midler vil absolutt hjelpe og trengs mange steder.
Men sett under ett, tror jeg ikke det primære problemet for forskning i museene er mangel på penger.
Satt på spissen tror jeg at dersom man pumpet 2-300 millioner inn i museene for å forske, så ville ikke midlene ha blitt håndtert godt nok. Til det er forskningen for lite integrert i museenes daglige drift.
Kan bli mer forskningsbasert
En måte å tenke på en slik integrasjon kan være å lære av det UH-sektoren kaller forskningsbasert undervisning. Forskningsbasert undervisning er ikke formidling av forskningsresultater i undervisningen, men at lærerne selv bidrar til utviklingen av kunnskapen som utgjør faget de underviser i. Lærerne har ikke bare kjennskap til forskningsfronten, men er ideelt sett med på å lage den, og har slik en dobbeltidentitet som både lærere og forskere.
I museene snakkes det om forskningsbaserte utstillinger. Skal dette begrepet være forbeholdt utstillinger som formidler forskningsresultater, eller utstillinger laget av team som også inneholder fagpersoner med en tilsvarende dobbeltidentitet som kurator og forsker?
Burde kuratorer forstås som vitenskapelig personale. Tilsvarende spørsmål kan man kanskje stille seg om konservatorer og formidleres fagidentitet.
Jeg tror de fleste som jobber på museum vil kjenne seg igjen i beskrivelsen av at forskning i museumssektoren er preget av små fagmiljøer, fragmenterte forskningsfelt, ujevn forskningskompetanse, ulik forskningskultur, mangel på organisering, tid, nettverk og forankring i ledelsen, en felles forståelse for hva forskning er og hvilken rolle det skal ha i et museum. Det er kanskje symptomatisk at de færreste ledergrupper ved landets museer har forskerkompetanse representert, noe som også ble tematisert i museumsmeldingen.
I tillegg mangler det nok ekstern finansiering av forskningen, som i mange tilfeller er nødvendig for å frigjøre ytterligere tid, men poenget mitt er å spørre om det ikke er mye museene kan og bør gjøre for å bedre situasjonen på egenhånd?
Ikke bare mørkt
Alt er selvsagt ikke helt mørkt. Det gjøres enormt mye viktig kunnskapsutvikling, for eksempel dokumentasjons-, katalogiserings- og digitaliseringsarbeid, i norske museer som ikke er forskning. Museer er selvsagt noe annet enn universiteter og har en helt annen nærhet til samling og arkivmateriale, samt en publikumsnærhet som universitetene kan være misunnelige på. Mange museer deltar i forskningssamarbeid med UH-institusjoner, det er stadig flere ansatte med doktorgrad ved museene og alle virker å være enig i at forskning er viktig. Og det finnes gode eksempler man kan lære av.
En finsk kollega fortalte meg nylig om hvordan deres museum hadde valgt å satse på forskning for å få tilgang til internasjonale samarbeidspartnere som deres egen samling ikke åpnet opp for. Gjennom sakte, langsiktig arbeid hadde de endret kulturen, rekruttert ansatte med forskerkompetanse, og lagt om arbeidsprosessene med å lage utstillinger, slik at forskningen ble en integrert del av museumshverdagen. Ikke en krone fikk de hentet inn i ekstern finansiering.
Prioritering av forskning er en investering som gir avkastning i lang tid fremover i form av nye samarbeid, ny kunnskap og nye ideer.
Mye kan forbedres gjennom kulturendring, kompetanseheving og gjennom tettere og forpliktende samarbeid på tvers av museumsinstitusjonene.
Hvorfor?
Samtidig kan man jo stille seg spørsmålet: hvorfor skal museene være forskende institusjoner? Holder det ikke å lage spennende utstillinger for publikum (basert på andres faglige arbeid)? Det fungerer jo ganske greit slik som det er nå? Jeg mener at det er to hovedårsaker til at museene burde sørge for at avstanden mellom forskningsambisjoner og realitet blir mindre i årene fremover.
Den første grunnen handler om ansvar. Per definisjon er museer institusjoner som eier samlinger. Samlingene består av alt fra kunst, røykeovner og mineraler til bygninger, folkedrakter og verktøy. Om det skal gi mening å samle på disse tingene, må vi også ha noe å fortelle om dem til publikum.
Noen må utvikle ny kunnskap og problematisere det vi trodde vi visste.
Hvem skal gjøre dette? Selv vi på MUNCH, som forvalter en samling av en verdenskjent kunstner, kan ikke stole på at noen andre institusjoner i Norge eller utlandet vil ta ansvar for å produsere kunnskap om Edvard Munchs kunstnerskap. Det ansvaret må vi ta selv. Vi kan gjerne stimulere til at andre forsker på Munch, men vi må ta lederrollen. Og slik er det for alle andre museer også. Vi har ansvaret for kunnskapsutvikling om egen samling, og det forplikter.
Den andre grunnen handler om dem som museene faktisk er til for: publikum. Eller rettere sagt, det handler om publikums tillit til museene som institusjoner. I årene som kommer, vil museene i enda større grad blir utfordret på faglighet, og det blir et økt krav om transparens og innsyn i hva det er vi egentlig gjør når vi forvalter vår felles kulturarv. På hvilket grunnlag er det vi forteller de historiene vi gjør?
Leiv Erikson-gate var i så måte et ganske tydelig eksempel på at publikum har stor tillit til at norske museer drives med en solid dose faglig integritet og kyndighet – og hva som skjer når noen opplever at tilliten brytes.
Museene synes å ha stor tillit i befolkningen, men denne tilliten er på ingen måte selvsagt.
Autoriteten museer har kan fort rives ned om vi ikke kontinuerlig gjør oss fortjent til tilliten. At museene er forskende institusjoner som forholder seg til de samme kvalitetskriteriene som resten av det internasjonale forskningssamfunnet, er én vesentlig grunn til at publikum skal ha tillit til det museene forteller.
Referanser
Brenna, Brita et al. Vilje til forskning – museumsforskning i Norge i det 21. århundre. Rapport levert til Kulturdepartementet 10.09.2020. https://www.regjeringen.no/contentassets/d466438b78fa4887a88b34d2babff2f8/rapportmuseumsforskning.pdf (oppsøkt: 19.04.23).
Fjell, Tove Ingebjørg, Teemu Ryymin og Hans-Jakob Ågotnes. «Vil man ha forskning i museene? Museumspolitiske mål og hindringer for forskningsarbeid». Nordisk Museologi. 2 (2020): 26-40.
Les flere kronikker og debattinnlegg i Museum på nett.
Les hele nettutgaven av Museum.
Ta kontakt med Tekstallmenningen for kjøp av abonnement eller enkeltutgaver av Museum på papir.
