20. og 21. oktober 2022 inviterte forskningsseksjonen i Norges museumsforbund til årets forskerkonferanse på Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK). Temaet var historiebruk.
Over to dager belyste deltakerne arrangørenes spørsmål hvordan museer, som forvaltende, forskende og formidlende institusjoner, bruker historie på bestemte måter og til ulike formål – enten det er for å fremme læring, skape identitet og tilhørighet, selge opplevelser, eller vekke samfunnsengasjement. Dette er helt sentrale spørsmål for oss som jobber i sektoren. Her følger noen av de refleksjonene konferansen satte i gang hos meg.
Aldri i vakuum
Konferansen startet med Olaf Aagedal fra KIFO (Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning) sin keynote om «Historiebruk som minnepolitikk». I foredraget viste Aagedal til sjangeren dokudrama, der skillet mellom fakta og fiksjon er uklart, og spurte etter konsekvensene for museenes historiefremstilling.
Slik jeg ser det, kan Aagedals eksempel om dokudrama tas som utgangspunkt for å reflektere over at museenes historiebruk og møtene mellom mennesker og historie som museet muliggjør, aldri skjer i et vakuum. Det påvirkes av hva andre aktører på andre arenaer gjør med historie. Museumsfolk og -forskere kan fort bli «museumssentriske». Vi forsker på hvilke historier museene forteller eller ikke forteller, hvordan de gjør det, og med hvilke formål. Men hva med populærkulturell historiebruk?
Å forstå museer som institusjoner i en vev av mange ulike historiebruksaktører gir muligheter til å undersøke nærmere hvordan museenes historiebruk påvirkes av det som skjer rundt dem, og det kan gi museene en bedre forståelse av hva de er, og hva de gjør:
Etterligner museene andre historiebrukere? Kommenterer de? Kritiserer de?
Eller gir de folk redskaper til å forstå mekanismene bak mangfoldige måter å bruke historien på?
Hva preger mitt blikk?
Anders Bettum (Interkulturelt museum, Oslo museum) innledet sitt foredrag med å forklare hvorfor han som museumsansatt leter etter gammelegyptiske spor i dagens Oslo. Bettum bygger på vitenskapshistoriker Donna Haraways teori om «situert kunnskap», erkjennelsen av at hvordan vi posisjonerer oss i verden, alltid vil legge føringer for hva som er mulig for oss å vite. Bettums referanse til Haraway gir anledning til å reflektere over at vi ikke kan vite noe om de kunnskapsbitene/perspektivene som vår posisjon ikke gir oss tilgang til, våre blind spots.
Å tenke igjennom (reflektere over) egen posisjon er viktig for alle. Hva preger mitt blikk på historien? Spørsmålet må stilles av hver enkelt museumsansatt, men også av institusjonen den enkelte jobber for.
Som enkeltpersoner og som institusjoner kan vi velge hva vi kan lære oss å se. Det neste skrittet er dermed å oppsøke kunnskap hos andre; kunnskap som utvider våre perspektiv, og kunnskap som utfordrer oss. For museene kan slik kunnskap finnes hos marginaliserte grupper i samfunnet, hos de som aldri blir spurt eller hørt, eller de som roper høyest, men også hos eksperter i andre fag og disipliner.
Kunnskap er latent også i møtene med museenes gjenstander, museenes bygninger, fotografier og arkivmateriale, og noen ganger trenger vi andre som kan hjelpe oss å se og å få frem kunnskapen.
Museumsansatte og historikere graver seg ned i arkiver eller museumssamlinger i søk etter kilder som skal gi tilgang til fortiden, og som skal tjene som utgangspunkt for å rekonstruere tidligere hendelser. Å vedkjenne seg at perspektivene fra nåtiden preger denne prosessen, er viktig, men ikke nok. Hvis en bare er oppmerksom på hvordan samtiden preger møtene med kildene, så overser vi bruken av historien som har skjedd tidligere.
Tidens betydning
Historiebruk på museum har tre tidsdimensjoner. Den første danner fortidens hendelser, fenomen og mennesker, den andre er tiden mellom hendelsen og i dag med alt som har vært kjent og blitt formidlet av fortidige forhold, og til slutt er det samtiden; dagens historiebruk i form av våre fortellinger om fortiden i dag.
Hvordan sammenhengene mellom disse ulike dimensjonene ser ut, vil variere. Noen forbindelser minner om tidslinjer på museum, der en hendelse følger etter den andre i en tilsynelatende lineær utvikling, noen linjer blir avbrudd, noen går i sirkel, noen er blindveier, noen brytes, og noen revitaliseres. Uansett vil vi fort overse viktige forhold som påvirker samtidens historiebruk om ikke vi er oppmerksomme på historiebruken i samfunnet, og på eget museum, i tiden mellom historisk hendelse og nåtid.
Stadig nye forståelser
Ingeborg Hjorth (Falstadsenteret) illustrerte betydningen av tiden som går fra noe skjer, til det formidles, i sitt foredrag om 22. juli-utstillingene. Mottakelse og respons på 22. juli-senterets hovedutstilling (2015) hadde mye å si for senterets utstilling «Samtalen om 22. juli» fire år senere, poengterte hun.
Med utgangspunkt i de store materielle spor i betong etter annen verdenskrig viste Kristoffer Eliassen Grini (Falstadsenteret) hvordan tolknings- og forståelsesrammene for bunkerser og andre militære anlegg har endret seg flere ganger. De har fortalt forskjellige historier.
Et tredje eksempel er Olavshaugen på Stiklestad. Linn Willetts Borgen og Merethe Skjelfjord Kristiansen, begge fra Fortidsminneforeningen, kastet et praksisbasert blikk på 1000 år med historiebruk knyttet til stedet og presenterte for konferansedeltakerne hvordan kunnskapen om tidligere historiebruk vil være viktig under utvikling av fremtidig formidling av stedet.
Nye møter med gamle skikker og tider
De besøkende møter museal historiebruk særlig gjennom formidlingen. Mange av foredragene så på denne delen av museenes virksomhet. De viste til svært ulike eksempler og brukte ulike tilnærminger, men alle understreket museenes unike potensial for å bidra til å lære bort historisk kunnskap og innsikt.
Vi fikk høre om barn som var med på å utforske en forlatt husmannsplass (Gunhild Rikstad, SNK), dagens ungdommers bruk av bunader (Hege Storhaug, Stavanger Museum), emosjonelle møter med fortiden på folkemuseum (Sigurd Solhaug Nilsen, Glomdalsmuseet), formidling ved hjelp av sanser og kroppslige opplevelser gjennom mat og drikke (Marianne Løken, Østfoldmuseene og Kristina Skåden, Lillehammer Museum) og publikum som prøver håndverk fra vikingtiden (Kai Johansen og Per Steinar Brevik, SNK).
Hvilke historier bygger vi fremtiden på?
Å tenke over historie og historiebruk gir lite mening uten å også se fremover. Museer bidrar til å forklare hvordan vi er kommet hit vi er i dag, og de kan også være med på å ruste oss for fremtiden. Vi lever i en tid der fotografier blir retusjert, utsagn forvrengt, sammenhenger fremstilt forenklet, unyansert eller feilaktig.
Ved å synliggjøre sine valg, metoder og kildekritiske vurderinger kan museene hjelpe oss å forstå hvordan historisk kunnskap skapes – og også når den forfalskes.
Ved å vise frem mangfoldet i fortiden, og det mulige mangfoldet i fortellinger om den, har museene et unikt potensial. De kan minne oss på at det finnes så mange mulige alternative måter å tenke og handle på. Kanskje det er dette museene skal bruke historien til?
Les mer om prosjektet der barn utforsket en nedlagt husmannsplass, andre prosjektpresentasjoner og andre kronikker og debattinnlegg.
Ta kontakt med Tekstallmeningen for å kjøpe enkeltnumre eller tegne abonnement.
