I Kulturdirektoratets årlige museumsstatistikk har vi siden tidlig på 2000-tallet kunnet lese en økende bekymring for at digitaliseringen og den digitale tilgjengeliggjøringen av samlingene går for sakte. To stortingsmeldinger om museum har delt den samme bekymringen. Mangelfull digitalisering og tilgjengeliggjøring gir manglende oversikt over samlingene for museene, og manglende tilgang for publikum. Det er ikke i tråd med statlig museumspolitikk.
Men hvordan ser bildet ut fra museenes side? Er målet klart, og har vi verktøyene og ressursene for å nå det innen rimelig tid? Deler vi statens virkelighets-beskrivelse?
Døve museer?
Etter to tiår med digitalisering er fremdeles bare seks prosent av fotosamlingene, det vil si snaue tre millioner bilder, søkbare for publikum på nett. Samtidig har museenes fotosamlinger vokst jevnt og trutt, til tider mer enn det er blitt digitalisert. I 2021 (siste statistikkår) var tilveksten av foto på hele 16 prosent, fra 39 til 47 millioner. Samme år falt andelen digitalisert og tilgjengeliggjort materiale fra sju til seks prosent. Etterslepet vokste, stikk i strid med statens signaler. Lytter ikke museene til staten?
Analoge foto på negativer og papir er nærmest en utfaset teknikk. For mange av fotografene og virksomhetene som produserte dem, tar de bare opp verdifull plass. Museene har i mange år fått jevnlige henvendelser om kjellere, loft og lager som må ryddes med restene av et fotoarkiv – lite eller stort. De store, f.eks. etter aviser eller portrettfotografer, kan alene telle hundretusenvis av eksponeringer, noen ganger millioner. Museene sier nei til mye, og kanskje burde vi si nei til mer. Men vi kan ikke si nei til alt – ikke når vi mener å stå overfor unik og sentral samfunnsdokumentasjon og kulturarv, selv om det på kort sikt betyr at digitaliseringsetterslepet vokser.
Hva var målet igjen?
Men hvor store deler av fotosamlingene skal vi digitalisere? I 2018 gjennomførte Kulturdirektoratet en spørreundersøkelse blant museumsledere i Norge. De svarte blant annet på hvor stor del av samlingene som «må være digitalisert og tilgjengeliggjort innen neste 10-årsperiode». For foto var svaret 56 prosent. Svært ambisiøst, med tanke på den høyst moderate progresjonen til da. Nå er det kun fem år igjen av perioden, og tallet er altså seks prosent, omtrent som i 2018. Så hvor ligger feilen? Klarer vi ikke å prioritere? Har vi ikke ressursene? Eller er det målet det er noe i veien med?
I 2019 fikk Nasjonalbiblioteket (NB) et utvidet mandat til å digitalisere materiale også for arkiv og museer, med spesiell vekt på foto, film/video og lyd. NB fikk 87 millioner statlige kroner til dette arbeidet, og tilskuddene er videreført i samme størrelsesorden hvert år siden. Vårt museum, MiA – Museene i Akershus, var tidlig ute med å opprette samarbeid med NB og overførte sommeren 2020 ca. to millioner avisfoto (fotoarkivet etter Østlandets Blad) til Mo i Rana for digitalisering. NB og MiA kom fram til en utvalgsmodell de begge mente førte til en tilfredsstillende digitaliseringsgrad for dette materialet: ca. 100 000 fotografier, eller rundt fem prosent. Fem prosent! Ett prosentpoeng under dagens andel tilgjengeliggjort foto i museene og 51 prosentpoeng under museumsledernes mål fra 2018!
Fem prosent kan altså være et riktig måltall for enkelte fotoarkiv, som presse- og portrettarkiver med mange eksponeringer per motiv, men er for lavt som et generelt måltall for digitalisering og tilgjengeliggjøring av foto. Etter vårt skjønn er museenes visjon fra 2018 på 56 prosent derimot unødvendig høyt. 100 prosent er useriøst. Alt skal ikke digitaliseres – det ville vært dårlig bruk av offentlige midler og umulig å forsvare i et bærekraftsperspektiv. Data skal også forvaltes.
Museene lytter
La oss si at 20 prosent av museenes fotosamlinger skal være digitalisert og gjort tilgjengelig for offentligheten innen ti år. Med gode utvalg kan det være en tilfredsstillende og ikke helt urealistisk situasjon. Da må over seks millioner fotografier digitaliseres, tilføres innholdsdata og gjøres tilgjengelig, på DigitaltMuseum, selvfølgelig. Det kan museene, Nasjonalbiblioteket og ny teknologi klare i fellesskap, men vi er ikke der i dag. Det forutsetter dessuten at museenes fotosamlinger ikke fortsetter å vokse, og det kommer de til å gjøre. Ikke fordi museene ikke lytter til statens føringer, men fordi selv en restriktiv og ansvarlig innsamlingspolitikk vil gi tilvekst.
Museene har fått en raus ordning med gratis digitaliseringstjenester i Nasjonalbiblioteket, som har kunnskapen, erfaringen og infrastrukturen til å digitalisere i en helt annen skala enn museenes desentraliserte løsninger. Det er bra! Men prosessen gir ikke funksjonelle innholdsdata og dermed ikke søkbarhet av noen verdi for publikum. «Døde» analoge foto har blitt døde data. Innen få år vil kunstig intelligens og automatiserte løsninger etter all sannsynlighet hjelpe oss med det, om søk overhodet vil foregå på den måten vi ser for oss i dag. Men enn så lenge er produksjon av relevante innholdsdata manuelle prosesser som krever mennesker med relevant kunnskap, f.eks. om lokale forhold. Det er kunnskap de ikke nødvendigvis har i Mo i Rana, men gjerne har på det enkelte museum.
Vårt inntrykk er at museene deler statens bekymring. Det er et problem at så store mengder ikke er digitalisert og gjort tilgjengelig.
Selv med en enda mer restriktiv innsamlingspolitikk og kanskje også mer avhending må digitaliseringstakten betydelig opp. Tjenestene fra NB hjelper, men kan ikke være hele svaret. Skal vi ha noe håp om å nå selv et relativt nøkternt mål, må både effektivitet og kvalitet økes hele veien til publikum, og kanskje må også museene få sitt digitaliseringsløft for å kunne svare ut statens forventninger. Og så var det målet, da. Er 20 prosent på 10 år nok?
Denne kronikken står på trykk i Museum nr 2 23, der temaet er politikk og museum. Les andre kronikker og debattinnlegg. Kjøp bladet eller tegn abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
