Preus museum setter av utstillingssalene i 2023 til fotografiske vandringer i et dystopisk terreng. Av natur viser arbeider av femten kunstnere og kunstnerduoer, basert på innkjøp muliggjort av ekstrabevilgningene til museumssektoren under koronakrisen. Arbeidene er satt sammen under en kuratorisk overbygning på søk etter svar på et betimelig spørsmål: Hvordan påvirker den eskalerende naturkrisen «den kamerabaserte kunstens forhold til sitt motiv»?
Det er på samme tid et åpent og temmelig spesifikt premiss som utstillingen nok ikke makter å servere noen entydig konklusjon på. Til det er totalinntrykket at Av natur er både for konvensjonell og for springende i tilnærmingen til sitt materiale. Relevante sammenligninger kan være det mer eksperimentelle anslaget i fototriennalen New Visions som i disse dager er å se på Henie Onstad Kunstsenter, eller de mange utstillingene som tar opp menneskets filosofiske og økopolitiske relasjon til naturen.
Sistnevnte problemstilling har man sett behandlet bredt og dypt i mange sammenhenger i norsk kunstliv det siste tiåret, fra Lofoten internasjonale kunstfestival til initiativer som Dark Ecology-prosjektet i Kirkenes (2014–2017). I den sammenhengen framstår ikke Av natur som det krafttaket Preus, som nasjonalt museum for fotografi, synes å trenge for å løftes ut av den relative glemselen i det norske kunstlandskapet institusjonen har vaket i de seinere årene. Et presserende «men» blir slik hengende ved den institusjonelle ambisjonen bak en utstilling som legger beslag på hele utstillingsflaten i 2023.
Nå er Av natur et mer ad hoc-prosjekt enn internasjonalt anlagte New Visions. Sistnevnte viser liten beskjedenhet i å ville tilegne seg definisjonsmakt og sette agenda i den kamerabaserte kunsten. På Henie Onstad legges det også betydelig større vekt på de teknologiske sidene ved det man kan kalle «fotografi i et utvidet felt» – undertittelen Triennial for Photography and New Media åpner for blikk inn i en fotografisk diskurs som blir stadig videre, og som rommer alt fra skulpturelle objekter og romlige installasjoner til hologrammer, internettprosjekter, eksperimenter med kunstig intelligens og så videre.
Kameraet som mellomledd, ikke problemstilling
Når det er sagt, er ikke premisset i Av natur å først og fremst problematisere det siste av teknologi, selv om «naturkrise» nødvendigvis henger sammen med teknologisk utvikling og den dertil hørende effektiviteten i utnyttelsen av ressursgrunnlaget. Utstillingen framholder snarere avbildningen av naturtapet som det sentrale. Kameraet og teknologien blir her et redskap og nødvendig mellomledd og formidler, snarere enn en del av problemkomplekset som sådan.
Utøvere som Terje Abusdal og Gjert Rognli står her som representanter for henholdsvis samenes og skogfinnenes sak, med sine iscenesatte landskapsbilder. Riitta Ikonen og Karoline Hjorths samarbeidsprosjekt Eyes as Big as Plates – hvor individer på ulike steder i verden er plassert ute i landskapet, overgrodd av stedets flora – makter på sorgmuntert vis å framstille mennesket som både del av og fremmedgjort i møte med det naturlige miljøet.
Mer dystert er Line Bøhmer Løkkens avbildninger av naturlige «ikke-steder» rundt om i norske fjell, i prosjektet Immersed in Stone. Bildene er tatt underveis på lange vandringer utenom allfarvei i Jotunheimen nasjonalpark, uten annet mål enn å la kameraet være mest mulig ett med vandrerens ulike syns- og kroppsinntrykk i møte med et landskap som på samme tid framstår som sublimt, monotont og ugjestmildt.
Betraktningen av landskapet
Løkken har tidligere snakket om sammenhengen mellom en «kroppslig kunnskap», billedobjektets materialitet og det prekære i naturens og steinens stabilitet og bæreevne i forbindelse med Immersed in Stone. En langvarig betraktning av omgivelsene kan også spores i superveteranen Willibald Storns (87) årelange observasjon av forringelsen av artsmangfoldet utenfor atelieret i Sunnhordaland.
I Frette-suiten er markblomster avbildet oppstilt som snittblomsterbuketter; i enkelte av de 12 bildene er bukettene satt fyr på som et desperat, om enn kunstnerisk overspent rop om tidens tilstand. Carll Goodpastures detaljskarpe og barokke studier av komposthaugen i bakgården over en sjuårsperiode, og Christine Hansen og Line Nada Dalmars Ørkenvandring, studier av amerikansk ørkenifisering, framtrer på lignende vis som et slags «feltarbeid» i miniatyr.
Veteran-betegnelsen må for øvrig også tilfalle Siggen Stinessen, som sammen med sentrale kunstnere som Dag Alveng, Per Berntsen og Tom Sandberg var en forkjemper for fotografiet som selvstendig uttrykk i norsk kunst i 1970-åra. Her er hans bildesuite Borreskogen, 55 poetiskvakre betenkninger i svart-hvitt over et historisk kulturlandskap, montert over veggen i et monumentalt gridmønster som «typologier» à la konseptualisme-nestorene Bernd & Hilla Becher.
Meditasjon over naturlige og menneskeskapte prosesser
Det er følgelig mye solid kameraarbeid å skue i Av natur. Det er likevel prosjektene som legger seg litt på siden av det rent kamerafaglige og klassisk billedbyggende, som framstår som mest interessante og relevante med tanke på utstillingens utgangspunkt. Azar Alsharifs små collager av motiver klippet ut fra bøker og tidsskrifter sikter seg inn mot en mer postmoderne diskusjon om landskap og nasjonalfølelse, fotografi og representasjon – og om hvorvidt fotografiet fremdeles er å regne som sannhetsvitne og vindu mot verden, eller om det må betraktes som like mye en ideologisk konstruksjon. Alsharifs Mountain View er montert på veggen rett overfor den mer enn 40 år eldre Stinessens kyndige mørkeromsarbeid og lys-skygge-dramaturgi. Den kuratoriske arrangeringen legger slik også opp til en dialog – og motsetning – mellom generasjonene.
I så måte står 35-årige Åsne Eldøy for utstillingens umiddelbart mest ansporende verk. Installasjonen Utvikling legger opp til en intrikat meditasjon over naturlige og menneskeskapte prosesser. Verket består av en glasstank fylt med vann og en modell av et skrånende terreng. En projektor sender et lysende fotografi mot tanken, som så speiles og sendes tilbake mot veggen, hvor et steinbrudd åpenbarer seg. Landskapet i tanken er laget av sement, utvunnet fra kalksteinsbruddet det er bilde av. I det skittengrå vannet i tanken foregår det, etter hva jeg fikk forklart, en prosess hvor sementen tilbakefører en del av kalken til vannet, som en «reversering» av den forurensende sementproduksjonen.
Utfordrer det konvensjonelle
Utvikling er et utstillingsteknisk komplisert og innholdsmessig komplekst verk som inviterer til både estetisk og etisk refleksjon. Det er for så vidt den typen verk man kunne se for seg at kunne vekke interesse i New Visions på Høvikodden. Eldøy og Alsharif er heller ikke alene her om å utfordre det konvensjonelle fotografiet: Skade Henriksens lysbokser sikter seg på lignende vis inn på ressursutvinningens skyggeside, med 3D-visualiseringer av havbunn utsatt for dumping av gruveavfall, basert på avtegninger fra ekkolodd og GPS. Morten Torgersruds estetisk stramme serie Lumps, «formløse» klumper leire gravd ut av grunnen i Finnmark, kan kanskje forstås som forsøk på å komme tettest mulig på landskapet gjennom å ville forme og forstå det med hendene og kroppen – bare for å oppleve at det er like fremmed og uhåndterlig som fjellet og isbreen i Løkkens mer episke vandrermotiver.
Skjebnefellesskapet
Verena Winkelmanns nærstudier fra åkeren (Field) og Ulla Schildts blikk inn i naturhistoriske museer framstiller en natur tilsynelatende holdt mer under kontroll. Men også her lurer farene under overflaten der menneskelige inngrep synes, nærmest uansett formål, å være mer til skade enn til gagn. Kirsti van Hoegees Light Trap kan ses i forlengelsen av flere av de øvrige prosjektene i Av natur. Hennes små, forgylte kryp på nåler framstår som en blanding av vitenskapelige eksempler og smykkekunst og blir en sorgvakker og melankolsk beklagelse over insektdøden ¬– det kanskje mest prekære eksempelet på vårt skjebnefellesskap med naturen og økosystemene.
Av natur holder opp et vesentlig problemfelt med politiske, teknologiske og eksistensielle overtoner.
Er man på utkikk etter mer fundamentale endringer i forholdet mellom fotografi og motiv, enn si i kunstneriske framstillinger av den prekære balansen mellom kultur og natur, finner man likevel mer poengterte og utfordrende forslag til svar andre steder. Utstillingens verker er verdifulle tillegg til Preus’ samling; det kuratoriske premisset i dens innledende spørsmål oppleves derimot som et for svakt lim til å holde utvalget godt nok sammen.
Støtte til utstillingskritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media. Arve Rød er skribent og kritiker, utdannet fra Statens Kunstakademi.
Utstillingen Av Natur står på Preus fotomuseum i Horten til 31. desember 2023.
