Frykter for demokratiet

– Myndighetene var fast bestemt på å ødelegge oss. Det er kanskje et litt sterkt uttrykk, men det var traumatiserende for oss som jobbet der, sier militærhistoriker Jan Szkudliński.

Vi står utenfor Andre verdenskrigs-museet i Gdańsk, det er regn i luften. Szkudliński kikker bort på sin tidligere arbeidsplass, en krengende bygning som ruver i landskapet.

– For et bortkastet potensial, sukker han.

Han forteller at i tillegg til å vise historien om andre verdenskrig fra et multinasjonalt perspektiv, så skulle Muzeum II Wojny Światowej være en arena for forskning og debatt på tvers av landegrenser.

– Nå er det helt lokalt, innenlands. Ikke mange bryr seg om hva som skjer her.

Frykter for fremtiden

Museumsfolk over hele Polen opplever det samme som Szkudliński: På ulike måter blir de skvist ut av jobbene sine. Museum har intervjuet flere som forteller hvordan dette har preget dem dypt, både personlig og profesjonelt.

– Situasjonen er svært kompleks, fordi historien vår har blitt en del av en politisk kamp, sier filosof og statsviter Jacek Kołtan.

Han tar imot oss på kontoret sitt i fjerde etasje på Europejskie Centrum Solidarności (ECS), en brun koloss ved den gamle skipshavnen i Gdańsk.

ECS er et kultursenter som blant annet driver med forskning og arkivering og huser en rekke ikke-statlige organisasjoner. Men de er aller mest kjent som et museum om solidaritetsbevegelsen – fra streikene som ledet til dannelsen av fagforeningen Solidarność og veien fra kommunistisk diktatur til en fersk demokratisk styreform.

– Etter valget i 2015 begynte museene å spille en veldig viktig rolle. De tar for seg historien, og regjeringen forsøker å fortelle en alternativ fortelling om fortiden vår, sier Kołtan, som frem til 2020 var assisterende direktør for forskning ved ECS.

Autoritær utvikling

Bekymringsmeldingene om Polens autoritære utvikling har avløst hverandre siden det nasjonalkonservative Lov- og rettferdighetspartiet (heretter forkortet PiS) overtok makten.

Til tross for store protester nasjonal og internasjonalt har myndighetene ført en politikk som blant annet begrenser kvinners og skeives rettigheter og gir økt kontroll over mediene. En rekke omstridte justisreformer svekker rettsvesenets uavhengighet, og justisministeren innehar også jobben som riksadvokat.

– Vi står i fare for å miste demokratiet. Alt står på spill ved høstens valg, sier Jacek Kołtan.

Siden 2015 har Polen falt på en rekke internasjonale indekser som måler demokrati, rettssikkerhet og pressefrihet. Organisasjonen Reportere uten grenser sier at myndighetene har gjort statlige mediekanaler om til propagandainstrumenter.

I den norske Ytringsfrihetskommisjonens utredning fra 2022 om en åpen og opplyst samtale brukes Polens museer som eksempler på at i «i land der vilkårene for demokratiet strammes inn og menneskerettighetene undergraves, er kunst og kultur som regel blant de første ofrene».

Striden om Andre verdenskrigs-museet

Det er dette Jan Szkudliński har kjent på kroppen. For seks år siden sluttet han som kurator ved Andre verdenskrigs-museet i Gdańsk, utmattet og desillusjonert.

At det skulle ende slik, hadde han aldri trodd i 2009, da han fikk jobben han beskriver som «et eventyr for livet». Året før hadde den daværende Donald Tusk-ledede regjeringen satt i gang prosjektet om Andre verdenskrigs-museet. Ambisjonene var skyhøye. Dette skulle ikke være nok et museum om militær historie, men i hovedsak ta for seg konsekvensene for sivile liv.

– Vi trodde vi gjorde noe meningsfullt for en bedre anerkjennelse av polsk historie ved å få frem hvor ulik den tyske okkupasjonen var i Øst- og Vest-Europa. Den kompliserte krigshistorien i Sentral- og Øst-Europa har ofte blitt glemt bort. Historien om andre verdenskrig er heller ikke komplett uten å få frem den sovjetiske aggresjonen, annekteringene og de imperialistiske forsøkene på å underlegge seg Sentral- og Øst-Europa, forklarer Szkudliński.

Men da PiS kom til makten, ville de endre fokus på prestisjeprosjektet før åpningen i 2017. Kulturminister Piotr Gliński sa blant annet at museet burde presentere «det polske synspunktet», og på statlig fjernsyn ble museet sablet ned. I sosiale medier kunne Szkudliński og kollegene hans lese at de var forrædere, fra det han beskriver som en «hær av internett-troll». Szkudliński slet med å sove, kranglet mer med kona.

– Du vet, når en leder av regjeringspartiet i ditt land sier at utstillingen du bygger, ikke er patriotisk, at det forfalsker polsk historie …

Han stopper litt opp.

– Det gjør rett og slett vondt. Det er en urettferdig anklage. Vi var profesjonelle, og vi ønsket å fortelle sannheten. Selvfølgelig er ikke historie matematikk, det er ulike synspunkter. Men vi ville ha med mange av dem.

En kamp mot klokken

I 2016 fant myndighetene ut at de ville slå sammen museet med et nytt museum om den tyske invasjonen på Westerplatte utenfor Gdańsk i 1939. Denne manøveren gjorde at de kunne erstatte daværende direktør Paweł Machcewicz.

Mens Machcewicz gikk til rettslige skritt for å unngå dette, jobbet de ansatte på spreng for å få ferdig utstillingen.

– Det var nervepirrende. Fordi vi var helt sikre på at hvis vi ikke fikk åpnet, så kunne de innføre alle endringene de ville, og vi ville aldri kunne bevise for noen hva det var vi egentlig forsøkte å gjøre. I januar 2017 arrangerte vi en åpen dag for offentligheten, i en uferdig utstilling. Det var for å få inn vitner som kunne si at vi ikke prøvde å svekke polsk historie, sier Szkudliński.

I april 2017 var det over. Forvaltningsdomstolen i Warszawa bestemte at museene kunne slås sammen.

– Den mest knusende følelsen var at alle årene med veldig hardt arbeid ville gå til spille. Både for museets del og i våre egne karrierer. Det er som å miste åtte år av yrkeslivet.

Etter tre måneder med ny ledelse var det nok for Szkudliński.

– Jeg sluttet ikke som en slags helt, det er viktig for meg å understreke. Jeg fikk tilbud om en annen jobb. Og etter hele denne kampen for å holde museet åpent så var vi alle helt utslitt.

Szkudliński har forståelse for museumsfolk som blir værende i arbeidsforhold som strider imot den faglige integriteten. Polske lønninger er ikke høye, og med boliglån og unger må man ha mat på bordet.

– Det er ikke mange jobber for profesjonelle historikere. Så det å miste jobben betyr vanligvis at du må skrape sammen til livets opphold med tilfeldige jobber her og der, eller forandre karrieren helt. Og det er veldig vanskelig. Så noen inngår kompromisser, andre prøver å ikke bli lagt merke til, rett og slett.

En fortelling om helter og ofre

Han ønsker ikke å være med inn på museet, minnene er for vonde. I stedet får Museum følge av etnolog og førstekonservator Kathrin Pabst, som har doktorgrad i museumsetikk og jobber ved Vest-Agder-museet.

En ting skal sies: Det er vanskelig å gå gjennom museet med et nøytralt blikk når man vet om alle konfliktene som ligger bak. Endringene som er gjort, er heller ikke lette å se, om man ikke er klar over dem. Det meste er også slik det ville vært med den tidligere museumsledelsen.

– Her er det mye skikkelig museumsarbeid. Det er sånn du må gjøre det, sier Pabst mens vi går gjennom flere store paneler med portrettbilder av jødiske ofre for Holocaust.

– Det er bare trist at man også får følelsen av at noe mindre godt dokumentert nærmest har sneket seg inn i deler av utstillingen.

Vi har nesten oversett en av de store endringene. Før bildepassasjen er det slått opp en stor sort-hvitt-plakat av en familie med etternavn Ulma. «Poles in the face of Holocaust» er overskriften.

Foran bildet er det en multimedieinstallasjon om polakker som risikerte livet for å redde jøder under krigen. Ulma-familien har blitt selve symbolet på dette, og i 2018 etablerte myndighetene 24. mars som nasjonal minnedag for polakker som reddet jøder under den tyske okkupasjonen. På denne datoen i 1944 ble hele familien, og den jødiske familien de skjulte, skutt av tyske soldater.

– De ble avslørt av en polakk, men det blir selvsagt ikke nevnt. Tidligere var Ulma-familiens historie plassert et annet sted. Slik det er nå, blir det antydet, men ikke sagt rett ut, at dette er et representativt eksempel på hvordan polakkene oppførte seg overfor jøder som prøvde å skjule seg. Og det er ikke sant, sier Jan Szkudliński.

– Synes du myndighetene omskriver historien?

– Delvis. Når de sier at polakker veldig ofte hjalp jødene, så sprer de løgner.

Han beskriver myndighetenes fremstilling av polakker som ensidig – enten som ofre eller som helter. Da forsvinner nyansene, viktige deler av historien går tapt.

– Historie er ikke noe man kan velge og vrake i. Du kan sammenligne det med å fortelle barnet ditt at det er best hele tiden.

En patriotisk film

Eksdirektør Paweł Machcewicz tilbrakte flere år ved utenlandske universiteter etter at han mistet jobben. Han var sliten og trengte en pause fra trykket i hjemlandet. I en periode ble han også etterforsket for korrupsjon, forteller han.

– Bare fordi jeg forsvarte museet. Dette er samme metoder som brukes for undertrykkelse i Putins Russland, sier Machcewicz.

Men kampen for museet fortsatte. Sammen med flere andre tidligere ansatte saksøkte han Andre verdens-krigsmuseet for brudd på opphavsretten som følge av endringene i utstillingen.

– Å vise til copyright var den eneste rettslige måten vi kunne forsvare museet på. Men dette handler egentlig om ytringsfrihet, sier Machcewicz.

I april i år avgjorde en ankedomstol at de kun får gjennomslag på noen få punkter. Til gjengjeld inkluderer dette den mest fremtredende endringen: at filmen som ruller på to storskjermer før man forlater utstillingen, skal fjernes.

Da museet åpnet i 2017, var dette en film som viste klipp fra begge sider av jernteppet under den kalde krigen og deretter fra krig og konflikt i hele verden frem til vår tid. En mobilfilm tatt av en besøkende kan sees her. Med ny ledelse ble dette erstattet av en animasjonsfilm. Med dramatisk stemme presenteres polakkenes lidelse og kamp gjennom 50 år, fra andre verdenskrig og ut kommunisttiden.

Et stykke propaganda, mener Machcewicz. Et kunstnerisk verk, ifølge museet. I en e-post til Museum skriver presseansvarlig Zuzanna Szwedek-Kwiecińska at «skaperne ønsket å fremheve noen av de mest dramatiske opplevelsene i det polske samfunnet under andre verdenskrig».

Kathrin Pabst synes den omstridte filmen sto i sterk kontrast til mye av det man ellers så på museet.

– Det som er virkelig trist, er at man tok vekk de viktige perspektivene som Jan Szkudliński og kollegene har skapt for å vise menneskelig smerte, uansett hvem eller hva du kjemper for, sier Pabst.

Ifølge museet er animasjonsfilmen nå fjernet som følge av dommen og vil bli erstattet med en ny film. Paweł Machcewicz har tenkt å ta saken om resten av endringene videre til høyesterett.

– Men hvis vi taper der, så kan myndighetene endre på det de vil.

Han beskriver dagens Polen som en slags hybrid mellom et demokrati og en autoritær stat.

– Som borger og som historiker tror jeg på demokrati, kulturfrihet og forskningsfrihet. Jeg vil ikke bo i et land hvor et politisk parti bestemmer hva vi kan ha i en utstilling, og hva vi kan skrive i en bok. Dette er viktigere enn museet, dette handler om landet vårt, sier Machcewicz.

Museum ba om et intervju med ledelsen ved Andre verdenskrigs-museet for å snakke om endringene i utstillingen og deres syn på kontroversene rundt åpningen. I et formelt brev svarte direktør Grzegorz Berendt at han anser «matters prior to 2017 to be closed». Derfor ønsker han ikke å diskutere dette noe mer. Museet har også fått muligheten til å kommentere påstandene i denne artikkelen.

Et «skandaløst» intervju

Å utfordre heltefortellinger har også vært kontroversielt her i Norge. Vi forteller Jan Szkudliński om all viraken rundt Marte Michelets bok om antisemittisme blant norske motstandsfolk.

Det høres likt ut, men hun fikk vel ikke sparken? Og ingen myndighetsperson sa vel noensinne på TV at hun burde bli satt under etterforskning? I Polen har dette skjedd med historikere, sier Szkudliński.

I begynnelsen av 2018 kom den omstridte Holocaust-loven, hvor man kunne bli dømt til tre års fengsel for å si at Polen eller polske borgere hadde skyld i Holocaust. Etter store protester ble loven endret, slik at dette ikke lenger kunne medføre fengselsstraff.

Nylig skapte et fjernsynsintervju med professor Barbara Engelking, grunnlegger og leder for det polske senteret for Holocaust-forskning i Warszawa, furore blant makteliten. 20. april tvitret statsminister Mateusz Morawiecki følgende: «I gårsdagens program ‘Kropka nad i’ på TVN24 ble det sagt skandaløse ord som ikke har noe med pålitelig historisk kunnskap å gjøre.»
Engelking sa blant annet at polakker gjorde lite for å hjelpe jødene under krigen, at de rett og slett sviktet. Kort tid etter kom beskjeden fra det nasjonale kringkastingsrådet om at de skulle sette i gang en granskning av TV-kanalen.

Utdannings- og forskningsminister Przemysław Czarnek fulgte opp med at han vurderer å trekke statlige midler på grunn av Engelkings uttalelser. I tillegg meldte Polskie Radio 24 at Czarnek reagerer på et brev til støtte for Engelking, signert av polske og utenlandske akademikere. «Vi vil også analysere hvilke universitet det er fra, og vi vil reagere på det», sa Czarne ifølge kanalen.

Tre metoder for kontroll

– Det å fortelle historien og fremstille kulturen på en såkalt patriotisk måte er viktig for PiS. Problematisering av egen nasjons rolle hører ikke med i denne minnepolitikken, forteller seniorforsker Jørn Holm-Hansen ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet.

I over 40 år har Holm-Hansen fulgt samfunnsliv og politikk i Polen. Han forklarer at myndighetene i hovedsak bruker tre metoder for å få kontroll over museene:

1) Penger. Hva slags forskning, utstillinger og lignende som får støtte, og via utlysning av midler, gjennom for eksempel programmet «Morgendagens patriotisme».
– Dette er et opplegg for å strømlinjeforme befolkningens oppfatning av Polens historie som også er understøttet av Instituttet for det nasjonale minne, sier Holm-Hansen.
2) Utskifting av ledelsen. Det er ikke alltid myndighetene lykkes i dette, men det er en pågående prosess.
– Polen er jo fremdeles en rettsstat, selv om det røyner på. Myndighetene har heller ikke fått balletak på akademia ennå, sier Holm-Hansen.
3) Oppretting av parallellmuseer. Når myndighetene ikke får kontroll over eksisterende museer, så stifter de andre som tar for seg samme tematikk, men med myndighetenes vinkling.

– Midt i en voldsom politisk strid

Nasjonalmuseet i Warszawa og Polin, et museum om jødisk historie, er to andre museer det har stormet rundt.

– Jeg var nylig på Polin-museet. Det var ikke så spennende som før. Det var veldig idylliserende, og fremdeles unngikk man å gå grundig inn på temaet polsk antisemittisme, sier Holm-Hansen.

Kommunikasjonsdirektør ved Polin, Jakub Woźniak, mener bestemt at Holm-Hansens beskrivelse ikke stemmer. Han forteller at antisemittisme er tema flere steder i museets kjerneutstilling om jødisk historie – og at dette ikke har blitt endret siden utstillingen åpnet i 2014. Den gang ble museet ifølge Woźniak kritisert for å ha både for lite og for mye informasjon om polsk antisemittisme.

– De mest radikale stemmene anser vår institusjons aktiviteter som «antipolske». Etter vår mening er Polin-museets fortelling – utviklet av de ledende ekspertene fra Polen og fra utlandet – velbalansert og pålitelig, skriver Woźniak i en e-post til Museum.

Han forteller at museet arrangerte en midlertidig utstilling om antisemittisme i 2018, og at de jobber med dette temaet hver dag ved å organisere workshops rettet mot skoleungdom og ulike yrkesgrupper, inkludert politifolk. Noen av disse prosjektene er støttet av Norge gjennom EØS-midlene.

Woźniak understreker at de streber etter å presentere det sanne bildet, «hvor bittert det til tider kan virke»:

– Vi er midt i en voldsom politisk strid for øyeblikket.

– En viktig del av denne tvisten dreier seg om tolkningen av fortiden. De som sitter med makten, liker ikke alltid det vi gjør, og likevel streber vi etter å formidle budskapet om de vanskeligste og mørkeste øyeblikkene fra fortiden med stor respekt for dialog og respekt for meningsforskjeller.

Han legger til:

– Vi stoler på at det, uavhengig av hvem som sitter med makten i Polen, alltid vil være plass til kulturinstitusjoner som presenterer historie i all sin kompleksitet. Rollen til et historisk museums rolle er å presentere fakta fra fortiden, men det er ikke det samme som å gi ferdiglagde svar. Dets rolle er å stille spørsmål, selv de vanskeligste.

Avhengig av lokale myndigheter

Filosof Jacek Kołtan forteller at Europeisk Solidaritetssenter, som det heter på norsk, enn så lenge har klart å holde på uavhengigheten. Men det har ikke skortet på forsøk fra PiS-regjeringen. De har redusert kraftig på bevilgningene, og statlige institusjoner er ifølge Kołtan lite interessert i å samarbeide med dem.

– Regjeringen ser på oss som en motstander, og til og med en fiende. Det er sterke ord, men jeg er redd de er sanne. Det er den tragiske beskrivelsen av situasjonen, sier Kołtan.

– Selv dagens fagforening Solidarność har ikke noe med oss å gjøre nå, de samarbeider med den nåværende regjeringen.

Han forklarer at ECS kan operere fritt fordi lokale myndigheter fremdeles har mye makt i Polen.

Selve bygget og eiendommen er nemlig donert av myndighetene i Gdańsk, hvor Medborgerplattformen sitter i førersetet. Ellers er finansieringen tredelt mellom kulturdepartementet, EU og marskalken av det pommerske voivodskap.

For kulturelle institusjoner som er under statlig eierskap, godkjenner kulturministeren nye direktørutnevnelser. Men om et museum er under lokalt styre, er det annerledes. I Gdańsk er det ordføreren som lyser ut direktørstillingen ved ECS med jevne mellomrom, og som formelt godkjenner styrets ansettelsesbeslutning.

– Men hva hvis PiS tar over styringen i Gdańsk?

– Det vil bli et veldig dårlig øyeblikk for ECS. Da får vi det klassiske scenarioet som vi har sett på Andre verdenskrigs-museet, sier Kołtan.

Sensur av fotoutstilling

Kunstmuseer i Polen kneler også under presset. I en rapport fra 2021 lister den polske seksjonen av The International Association of Art Critics (AICA) opp en rekke eksempler på sensur de siste årene. I et opprop fra februar 2022 skriver AICA at «det vi er vitne til, er en systematisk forfølgelse av avvikende stemmer og minoritetsperspektiver under dekke av patriotisme, religion og familieverdier».

Museolog og statsviter Mariusz Gąsior lurer på hvor mye folk i Norge egentlig vet om det politiske presset polske museer utsettes for.

– Historiene våre må bli fortalt, sier Gąsior til Museum via Zoom.

– Vi har all grunn til å være redde for hva som skjer med det polske demokratiet, og til å bekymre oss over fremtiden,

Etter flere år som kurator ved Imperial War Museum i London ble Gąsior i 2018 ansatt som sjef for fotoavdelingen ved Muzeum Śląskie i Katowice i Polen.

Han hadde fulgt kontroversene rundt Andre verdenskrigs-museet fra sidelinjen, men valgte å ta sjansen ved det schlesiske museet. For dette var drømmejobben.

– Men jeg hadde aldri trodd det ville bli så ille.

Ifølge Gąsior begynte problemene for alvor i 2019, da daværende museumsdirektør Alicja Knast nektet å avholde et politisk arrangement på museet.

– I dag er for øvrig PiS-partimøter vanlig i lokalene til museet, noe som var helt uhørt for noen år siden, sier Gąsior.

Knast selv forteller at hun fikk følgende ultimatum: Gå med på arrangementet, eller mist viktig støtte til å rekonstruere museumsbygget. Dette ble «spikeren i kista» etter det hun beskriver som en årelang kamp for museets uavhengighet.

– Jeg er imot å bruke kulturinstitusjoner som helhet, deres lokaler, samlinger og merkevare, til politisk vinning for politiske aktører, sier Knast.

Hun mistet jobben, men vant til slutt alle runder i retten. Da ønsket hun ikke å komme tilbake og er nå daglig leder for Nasjonalgalleriet i Praha.

I mellomtiden vokste usikkerheten blant de ansatte. Gąsior forteller at den nye ledelsen kansellerte hele utstillingsprogrammet for 2020 og 2021.

– De takket også nei til et tilbud om å inkludere Kazimierz Kutz’ arv i museets samlinger. Han var en ekstremt viktig skikkelse i Øvre Schlesien – en anerkjent filmregissør og en politisk motstander av PiS, sier Gąsior.

For Gąsior toppet det seg i forbindelse med en fotoutstilling om 50 personer fra Øvre Schlesien som deltok i opprørene mot Tyskland etter første verdenskrig. Han forteller at én uke før åpning fikk han beskjed om at utstillingen måtte endres. Hvorfor? Det var angivelig noen kommunister med i utvalget som ble profilert.

– Hvis jeg ikke fjernet dem, så ville utstillingen bli stengt. Jeg sa at dette handler ikke om å glorifisere noen, men om å finne sannheten, sier Gąsior. Til ingen nytte. Gąsior nektet, utstillingen ble avlyst.

– Da ville jeg ikke jobbe der lenger. Dette er sensur. Nå brukes denne institusjonen som et verktøy for politisk propaganda, mener Gąsior.

Museum har vært i kontakt med Muzeum Śląskie, men i skrivende stund har de valgt å ikke uttale seg.

Ville endre tekst på Hjemmefrontmuseet

Museumsfolk i Norge har også merket endringene i Polen. I 2016 fikk det norske Hjemmefrontmuseet et brev fra den polske ambassadøren hvor han ba om at museet endret tekstplakater hvor det sto «konsentrasjonsleirer i Polen». Ambassaden ville det skulle presiseres at det var leirer i okkuperte Polen.

– Vi var ikke vant til en sånn type intervensjon fra myndigheter fra et presumptivt demokratisk land. Det var en tankevekker, sier førsteamanuensis Frode Færøy, som uttaler seg i rollen som hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet ved Forsvarets fellestjenester.

Hjemmefrontmuseet svarte høflig nei. Da sendte ambassaden et brev til daværende forsvarssjef, som sa at museet skulle komme kravet i møte. Uhørt innblanding, mente museumsledelsen. Utstillingen ble ikke endret.

– Det var nok en lærepenge, sier Færøy.

For Jan Szkudliński er ikke saken like opplagt. Han kan forstå den polske ambassadøren.

– Å si at disse leirene var i Polen, det er et sårt punkt. Dette er et sårt tema.

Szkudliński forklarer at det handler om å få frem en nøyaktig forståelse av hva som egentlig skjedde under den tyske okkupasjonen. I Norge var det for eksempel en norsk regjering, det var ikke noe lignende i Polen.

– At Vidkun Quisling kom til makten, var selvsagt bare mulig på grunn av den tyske okkupasjonen. Men i vestlige land ble ikke folk sett på som untermenschen, slik som i Polen. De simpelthen tilintetgjorde Polen. Det ble delt mellom Tyskland og Sovjet.

I skyggen av Ukraina

Etter den russiske invasjonen av Ukraina i fjor virker det som Polen omtales annerledes i mediene. Nå hører vi ikke bare om den skremmende autoritære utviklingen, men om et land som står frem som en handlekraftig alliert av Vesten og Ukraina.

– Men den polske regjeringen har ikke dempet seg. De fortsetter ufortrødent å bruke offentlig eide massemedier til plump nasjonalkonservativ propaganda og å undergrave domstolenes uavhengighet. Midt oppe i denne krisen, der det snakkes om økt samhold i Europa, har den polske regjeringen intensivert særlig den antityske retorikken, sier Jørn Holm-Hansen ved OsloMet.

Jan Szkudliński synes det er viktig å rose myndighetens innsats overfor Ukraina, særlig hvordan de har tatt imot ukrainske flyktninger og gitt dem rettigheter på lik linje med polske borgere.

– Dette er veldig bra, og det må også huskes på.

For Szkudliński nekter å la seg fange av polariseringen som gjennomsyrer det polske samfunnet. At man enten må være beinhardt for eller mot noe.

– Jeg kjenner mange som av ulike årsaker støtter den nåværende regjeringen, og de fleste er fine folk som bare har et annet politisk perspektiv. De er fremdeles mine gode venner, og det vil de fortsette å være.

Han ønsker å være helt tydelig på følgende:

– Jeg tror ikke at alt ved det såkalte høyrevridde nasjonalistiske synspunktet på historien er fullstendig feil. Det er ikke det. Men jeg har en sterk tro på balanse og på en opplyst debatt.

Museum har vært i kontakt med den polske ambassaden i Oslo for en kommentar fra polske myndigheter til innholdet i denne artikkelen. I en e-post skriver ambassaden at de ikke ønsker å kommentere dette «mer enn å slå fast at museer i Polen har stor frihet til å presentere sine emner og perspektiver, som kanskje ikke deles universelt, og derfor ikke oppfattes av alle som objektive».

Mener polakkene ble sveket

For bedre å forstå de steile politiske skillelinjene i Polen trenger vi et lite historisk tilbakeblikk.

Både PiS og det største opposisjonspartiet Medborgerplattformen (PO) springer ut fra Solidaritetsbevegelsen. Solidarność-lederen Lech Wałęsa fikk Nobels fredspris i 1983 og ble Polens første valgte president i 1990.

Den fredelige maktovertagelsen etter de såkalte rundebordssamtalene i 1989 mellom Solidaritetsbevegelsen, kommuniststyret og ulike kirkelige representanter ble hyllet verden rundt. Men den er også en kilde til dagens polariserte Polen.

PiS hører til den fløyen som mener det ble begått svik mot polakkene under rundebordssamtalene ved at man lot de ansvarlige for overgrepene under kommunismen gå fri.

– De fremstiller den fredelige overgangen til demokrati i 1989 som en avtale mellom de som hadde hatt makten i landet frem til da, og de liberale og venstreorienterte delene av opposisjonen, om å dele makten seg imellom. Denne konspirasjonsteorien ligger til grunn når PiS nå setter inn sine folk i domstoler, massemedia og museumsverdenen, sier Jørn Holm-Hansen, seniorforsker ved OsloMet.

Museum under press

Journalist Lene Christensen har fått støtte fra Fritt Ord til å se nærmere på utfordringene og dilemmaene europeiske museer står i. Reportasjene publiseres i Museum. Dette er første artikkel i serien.

En kortere versjon av denne artikkelen står på trykk i Museum nr 2 23, der det overordnete temaet er politikk. Flere av artiklene er digitalisert, les dem på våre nettsider. Ønsker du å lese alt, anbefaler vi å tegne abonnement, det er en billig måte å holde seg oppdatert på det viktige samfunnsfeltet museum. Enkeltnumre kan kjøpes i Tekstallmenningens nettbutikk.