Samarbeidet begynte så smått i 2014, og kommer til en foreløpig avslutning nå i mars med et EØS-finansiert seminar her i Levanger. Så hvordan kom dette samarbeidet til? Det hele begynte med en liten tilfeldighet. Levanger Fotomuseum hadde et utstillingsprosjekt med Victoria & Albert Museum, Lafayette-arkivet i 2010 med navnet Drømmer om Orienten, kostymeballet i The Devonshire House fra 1897. Den samme utstillingen var Slottsmuseet i Pszczyna interessert i å låne i 2014. Vi på Levanger Fotomuseum dro på åpningen, og det var under dette møtet at Direktør Maciej Kluss fattet interesse for vår egen Harald Renbjør, pioner i fargefotografi fra Levanger i Trøndelag.
Godt tilbud
Museet i Pszczyna tilbød å dekke produksjonskostnadene til en utstilling om Harald Renbjør i Polen mens vi tok egne reisekostnader og transport. Museet stilte også en kurator dedikert til prosjektet: Dominika Sulinska.
Dette forbløffende tilbudet sa vi raskt ja takk til. Utstillingen ble produsert og åpnet den 19. juni 2015 der den sto ut året. I 2016 ble utstillingen flyttet til Slottsmuseet i Lancut på den Ukrainske grensa og fikk en nyåpning der den 13. september nå i høst. Dette siste prosjektet åpnet for en deltakelse for oss i et EØS-prosjekt som finansierer en studietur og et seminar for begge museene.
Det var utfordrende å utarbeide en komplisert utstilling over landegrensene. Over 100 digitale fotografier skulle produseres i ulike størrelser og formater i Polen, tillegg kom utvalg og forsendelse av originale fotografier, faksimiler og gjenstander. Det ble lagd en fyldig katalog hvor polske Tadeusz Rzaca, Harald Renbjørs motstykke, også er med. Utstillingen ble montert i en gammel mølle, som første utstilling overhode. Det innebar at arbeidet vårt startet på scratch, med romtilpasninger, belysningsproblematikk og der gammel arkitektur møtte moderne utstillingskrav.
Norge i Europa og verden
Vi hadde to arbeidsmøter i Polen men ellers foregikk så og si all kommunikasjonen på epost. Det sier seg selv at det ble mange runder, justeringer og kontroller undervegs. Det gjorde heller ikke saken enklere at vi midt i prosessen hadde fått utført en systematisk digitalisering av hele fargefotografisamlingen og tilført nye ordentlige museumsnummer. Da høyoppløselige filer skulle sendes på nytt ble det rom for misforståelser. Manus til utstillingen ble utarbeidet i fellesskap, storparten av gjenstandene ble godsbefordret, mens de minste og mest sårbare tok vi selv med på flyet.
Ved museet er vi svært glade for at vi tok den utfordringen som kom seilende på ei fjøl til oss, samtidig er det ingen tvil om at dette prosjektet har vært krevende. Men at over 70 000 besøkende bare i Pszczyna har blitt litt kjent med en obskur norsk kjemiker synes vi er ganske storvegs. Norge ligger i Europa og verden, også på Renbjørs tid. Han studerte fargefotografi i Wien som ung i begynnelsen av forrige århundreskiftet. Kulturutveksling og kulturdeling er med andre ord aldeles ikke noe nytt, og vi er svært glade for gi vårt bidrag til formidlingen av akkurat det. Tidlig fargefotografi er en del av en felles europeisk kulturarv, der Harald Renbjør tar en selvfølgelig del.
Kulturlikheter og kulturforskjeller
Museer over hele verden har samme formål og filosofi, vi deler grunnleggende arbeidsmetoder, og har de samme yrkesgruppene. Vi opplevde nok at likhetene var større enn forskjellene, selv om det nettopp var kulturforskjellene som gjorde prosjektet så spennende og lærerikt for oss. Den selvfølgelig faglige selvtilliten som gjennomsyrer de store museene i Polen er imponerende. Kunnskapsnivået er høyt, kvaliteten på samlingene er svimlende. Det hele var ganske forunderlig, museer i Norge er så hverdagslige i forhold, og det var like før husmannsånden begynte å puste oss i nakken. Men museumsarbeid er i prinsippet ganske likt og personkjemien var utmerket, det var mye humør og humor på møtene.
Formaliteter tas svært alvorlig i Polen. Avtaler gjøres detaljert og skriftlig, og det er dyp respekt for tjenesteveg og hierarkiske strukturer. Kravene til dokumentasjon var store, og vi merket også at rapporteringen overfor egne myndigheter og bidragsytere var omfattende. Vi på vår side kunne skilte med en ganske særegen organisasjonsstruktur – det konsoliderte museet – en konstruksjon som ikke alltid er like lett å forklare eller forstå. Et internasjonalt prosjekt er en annerledes opplevelse, et faglig og praktisk lynkurs på veldig mange plan.
