Høylytt utstilling går stille i dørene

Annonser

Demonstrasjon på museum

Etter en lang periode med nedstengning har museene våknet til liv, en rekke nye utstillinger har vokst frem. En av dem omhandler en av de store mobiliseringene som fant sted under pandemien.

Etter drapet på George Floyd 25. mai, 2020 har Black Lives Matter-bevegelsen vokst over hele verden, også i Norge. I juni 2020 trosset 15.000 mennesker pandemiens restriksjoner og tok til Oslos nedstengte gater for å delta i demonstrasjonen «We can’t breathe – rettferdighet for George Floyd», arrangert av African Student Association (ASA) UiO og Afrikans Rising in Solidarity and Empowerment (ARISE).

Målet var å vise solidaritet, avsky for drapet på George Floyd og politivold i USA generelt, og å ta et oppgjør med rasisme og diskriminering i Norge.

Høsten 2022 flyttet deler av demonstrasjonen seg til et av utstillingsrommene på Oslo museum, Bymuseet.

Initiativet til å gjøre demonstrasjonen til gjenstand for en utstilling kom fra en av appellantene; sosialantropolog og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket Michelle Tisdel. Hun har også kuratert Din pust, din stemme.

Utstillingsversjonen av demonstrasjonen er stillere enn demonstrasjoner flest. Den har likevel mye på hjertet og er verdt å lytte til. Her slippes det til stemmer og nye perspektiv som ofte ikke får plass i samfunnsdebatten. Ambisjonen er å få til en ny dialog og debatt med bakgrunn i grunnleggende verdier som likeverd, menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati, og å belyse antirasisme i fortid og nåtid.

Samarbeid på mange nivåer

Etter demonstrasjonen i Oslo ble dokumentasjons- og innsamlingsprosjektet LEV, (Lift Every Voice) satt i gang. Enkeltpersoner, unge som gamle, fra forskjellige miljøer og organisasjoner som OMOD (Organisasjon mot offentlig diskriminering) og Antirasistisk senter samlet plakater, fotografier, filmopptak, lydopptak, tekster og muntlige historier, for å sikre og bevare kilder som viser et tidsbilde på antirasisme og ytringsfrihet anno 2020. Innsamling foregikk parallelt flere steder landet, og pågår fortsatt.

I 2021 kom også organisasjonen Memoir, som samler inn muntlig historie, på banen, med et ønske om å samle inn historier om antirasisme. Unge voksne i organisasjonen ARISE brukte sine nettverk for å finne mennesker som kunne fortelle sine personlige historier, og samlet inn 26 stykker.

The Oslo Desk, en nettavis som setter søkelys på fraværende stemmer i hovedstrøms mediene og støtter innvandrerjournalister, dokumenterte demonstrasjonen og viste live sendinger på Youtube og Facebook.

På museum for å bli hørt

Tisdel har bakgrunn fra museer og kulturarvproduksjon på Cuba, det ble en sterk drivkraft og et bakteppe for utstillingsarbeidet.
Der observerte hun hvordan museene og bevaringsinstitusjonene fikk en politisk og legitimerende rolle, og hvordan de brukte samlingene sine til å formidle ulike folkegruppers historie. Undertrykking og diskriminering var utberedt, særlig overfor afro-cubanske religioner, som nærmest ble sett på som noe kriminelt. Etter revolusjon og omfattende endringer i samfunnet på 1960 og -70 tallet, begynte myndighetene å bruke historien som et eksempel på nasjonal kulturarv.

Sammen med kulturprodusenten TrAP (Transcultural Art Production) ble det satt i gang et arbeide med en strategi for å få det innsamlede materialet  inn på en etablert kulturinstitusjon.

En stilnet stemme taler til folket

Det innsamlede materialet fra demonstrasjonen utgjør utstillingens første del. Det mest iøynefallende her er et stort, fargerikt portrett av George Floyd, plassert på toppen av et amfi. Bildet gir George Floyd et ansikt og tildeler ham den stemmen han aldri fikk. Det er et sterkt visuelt møte.

Som publikum befinner du deg umiddelbart midt i demonstrasjonen, du blir en av George Floyds tilhørere.

Instinktivt oppleves dette nesten litt religiøst og ikonifiserende. Men det er virkningsfullt og fungerer. Videre møtes du av en kakofoni av inntrykk; stemmer, lyder, plakater, fotografier, tegninger, tekst og filmopptak.

Rommet i seg selv, med det faste amfiet, skaper noen utfordringer i utformingen. Her er det tatt et spennende visuelt og interaktivt fortellergrep, som benytter seg av rommets konstruksjon, og innlemmer det som et aktivt tematisk element i utstillingen.

Resultatet er et slags «speakers corner» der du kan sette deg ned, lytte, reflektere eller kanskje klatre opp og innta talerstolen for å si hva du mener og delta i debatten.

Tekstene er holdt i revolusjonens farge; blodig rødt. Mot de svarte veggene blir effekten dramatisk. Det setter oss i riktig stemning.

En demonstrasjon er kaotisk. Opplevelsen av noe uplanlagt og spontant kommer tydelig frem i designet.

Det meste roper i kor. Det er spennende, men kanskje gjør denne uroen i oppsettet og størrelsesforskjellene i fotografiene at informasjonene blir mindre tilgjengelig enn den kunne vært.

Selv om oppsettet og monteringen er strukturert, titlene tydelige og tekstene tradisjonelt plassert langs veggene i et lineært narrativ, syns jeg det gis for lite rom til motivene i fotografiene.

Slagkraften forsvinner litt

Informasjonstekstene er ganske små og kan av og til være litt vanskelig å lese. Det at de er laget som små plater og plassert lag på lag i et slags ordnet kaos på veggene, gjør det også litt vanskelig å skille mellom utstillingsmaterialet og informasjon.

Det er mye informasjon i et lite rom, og så mange forskjellige formidlingsformer gjør det litt krevende å ta inn alt. Det skal det også være, men jeg syns utstillingen legger litt mye på publikum her. Tekstmengden kan være i overkant, jeg tror flere enn meg kan kjenne litt på avmakt i møte med den.

Innholdets alvor; urettferdigheten, maktovergrepene, undertrykkelsen, de sterke følelsene, sinnet og opprøret krever noen informasjonspauser eller tomme flater, for å få rom for tilstrekkelig mengde ro og refleksjon. Det innsamlede materialet er rått og sterkt og «rett fra levra». Det formidler så mye i seg selv, men dessverre forsvinner noe av slagkraften litt uten noen slike refleksjonslommer.

Historier om rasisme og antirasisme i Norge

Utstillingens historiske del ser på rasismens og antirasismens røtter i Norge, på slutten  kaster den et lite blikk på kolonisering og Norges deltagelse i slavehandelen.

Hvis jeg forstår det rett, sammenlignes historiske sitater med sitater og intervjuer fra demonstrasjonen i 2020. Jeg antar at dette er for å skape dialog mellom utstillingens to deler for å vise den historiske utviklingen. Dette er et interessant grep, men vanskelig for publikum å få med seg, med mindre du er en meget rutinert museumsbesøker. Men kanskje er det  heller ikke så viktig at publikum er oppmerksom på dette?

Gjennom kunst, musikk, sanger, litteratur og dikt blir vi kjent med det antirasistisk arbeidet som har pågått i lang tid, og ofte under radaren.

Vi møter sterke historier om enkeltindivider som for mange har vært ukjente.

Elsa Laula Renberg er en av dem. Vi får ta del i kampen hennes mot kolonisering av Sápmi og hennes enestående arbeid for at samene skulle få beholde sitt eget språk og retten deres til egne landområder.

En annen er Ruth Reese, amerikansk artist og aktivist som flyttet til Norge i 1959. Hun kjempet utrettelig mot rasisme gjennom sitt kunstneriske virke både i USA og Norge og hadde et imponerende pågangsmot. Rees var nært knyttet til Antirasistisk senter fra det ble grunnlagt i 1983 helt frem til hun døde, i 1990. Det siste hun gjorde i livet var å motta SOS rasismes ærespris.

Politiet nektet å gi skolen beskyttelse

Påminnelsene om de tidligere antirasistiske demonstrasjonene gjør også sterkt inntrykk. Ikke minst griper historien om bombetruslene mot Sagene skole 17. mai 1983 meg. På grunn av skolens 100-års jubileum skulle barna fra Sagene gå først i barnetoget. Mange av elevene hadde flerkulturell bakgrunn, og for noen ble det rett og slett for sterk kost å se dem med norske flagg på Slottsplassen. Først etter demonstrasjoner fra foreldre, lærere og støttespillere, ble saken tatt på alvor av politiet og skoleledelsen, og politiet ga etter og ga skolen ekstra beskyttelse. Alle elevene møtte opp i toget.

At det faktisk måtte en demonstrasjon til for å ta bombetrusselen alvorlig, oppleves i dag som ufattelig. Det sier mye både om hvor annerledes forhold det var i Norge noen tiår tilbake, og det enorme arbeidet som er gjort for å skape endringer.

Siste ord i utstillingen har nevrobiolog Robert Sapolskys. Han forsker på å forebygge rasisme gjennom empati, og hvordan man ved hjelp av kognitive prosesser faktisk kan endre innlærte oppfatninger og fordommer. Ved å innarbeide nye tankemønster, opprette nye positive erfaringer rundt det ukjente skaper man tilhørighet og nærhet, og det ukjente oppleves som kjent og ufarlig.

Ny lærdom kommer godt med

Din pust, din stemme er ingen enkel utstilling å ta inn, her er mange aktører, perspektiv og sterke, ulike stemmer. Kanskje strekker utstillingen seg over litt for mye på én gang. Du må belage deg på å besøke den flere ganger. Men det er verdt det!

Utstillingen gir god mulighet til å utvide perspektivet og å konfrontere egne fordommer.

Den bidrar til en nødvendig, dypere forståelse av de mange underliggende problemstillingene til rasisme og fremmedfrykt. Det er godt at dette kommer opp og ut. Vi behøver forståelse, rom og åpenhet for å bygge broer og forsoning for å skape nye konstruktive samtaler i dette landskapet.

Støtte til utstillingskritikk

Museumsnytt har i 2022 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden, også i 2023, håper vi. Se alle anmeldelser her.

Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.