Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KronikkHva med de kontrære?

Hva med de kontrære?

Hvordan håndterer vi motstemmene, de som er upopulære hos flertallet i samfunnsdebatten, når vi som museum inviterer til samtale og diskusjon? Hvor går grensen for hva som skal tolereres?

Nina Denney Ness, kurator formidling, mag.art., konservator / NMF, Nasjonalmuseet

Hvem skal få delta, hvem skal ikke? Dette er et dilemma mange museer sliter med. Museumsmeldingen fastslår at norske museer skal ha sammenbindingskraft. Vi skal skape rom for at ulike meninger kan møtes, motvirke fremveksten av ekkokamre og slik bidra til forebygging av fordommer og gruppefiendtlighet i samfunnet (Meld. St. nr. 23 (2020–2021)).

Vi kan bidra til et bedre diskusjonsklima

Museer er gitt dette ansvaret fordi kunst og kultur er en viktig kanal og arena for den åpenheten og det kritiske ordskiftet som demokratiske samfunn er avhengige av. I møte med kunst og kultur lokkes og tvinges vi til å reflektere over vår egen måte å se verden på, samtidig som vi får innblikk og innsikt i andre sine tenkemåter. Slik hjelpes vi til å trene opp vår evne til å tåle og tolerere det mangfold av meninger som eksisterer i samfunnet.

Men bedre toleranse for meningsmangfold krever et bedre offentlig diskusjonsklima enn det vi har i dag.

Her kan museer bidra. Vi har mengder av verk og objekter som er relevante i dagens samfunnsdebatter.

Vi kan også invitere publikum til dialoger der vi bevisst tilrettelegger for inkludering av meningsmangfold. Her trenger vi imidlertid en velegnet metodikk som tar høyde for dagens polariserte debattklima.

En konkret metode

Nansen Fredssenter har utviklet en dialogmodell tilpasset dette behovet. De kaller metoden «folkedialog» og beskriver den som «en ikke-konkurrerende form for samtale, der fokus rettes inn på det å skape og ivareta en konstruktiv samtalesituasjon som gir deltakerne nok trygghet til at de vil reelt bidra inn i samtalen». I folkedialog kan alle som vil, delta, så lenge det er ledig plass. Her handler det om reell inkludering. Med denne metoden kan museene oppnå mer demografisk representativitet, samtidig som vi lettere kan speile aktuelle samfunnsdebatter.

Denne artikkelen er et resultat av prosjektet Uenighetsfelleskap (2018–2021) i regi av museenes mangfoldsnettverk. Prosjektets teoretiske ramme var Lars Laird Iversens begrep «uenighetsfelleskap», kort definert som «en gruppe mennesker med ulike meninger som deler en felles utfordring». Iversen kaster nytt lys på basisen for samhandling og felleskap ved å kritisere den utbredte ideen om at felleskap hviler på delte verdier.

I forbindelse med prosjektet Uenighetsfelleskap deltok jeg i 2022 på Fredssenters fasilitatorkurs i folkedialog. Min erfaring fra kurset er at folkedialog var mer anvendelig og mindre risikabel for museer enn Iversens metode.

Få og tydelige regler

Folkedialog bygger videre på teorien om uenighetsfelleskap og er i tillegg inspirert av Skedsmo Dialog, som Fredssenteret har hatt tett samarbeid med siden 2012.
Folkedialogens regler kan oppleves uvante og utfordrende for mange, men er likevel få, konkrete og tydelige. Alle deltakerne må godta dem i begynnelsen av samtalen:

1) Det tillates ikke å argumentere mot det de andre sier.
2) I stedet må man tale på vegne av seg selv.
3) Prøv å stille åpne spørsmål som fokuserer positivt på de andre, uten å uttrykke anklage, fordømmelse eller oppfordre til å tenke som en selv.

Fasilitator skal påse at disse regler følges, og må i tillegg opptre multipartisk gjennom hele samtalen. Bare regel 1 og 2 er ufravikelige, foruten kravet om fasilitators multipartiske fremtreden. Fordi fasilitators rolle har så stor betydning, anbefales Fredssenterets fasilitatorkurs. Om ønskelig kan ansatte fra Fredssenteret utføre denne rollen, da kan museumsansatte lære videre gjennom observasjon. Tidsrammen for dialogen er to til tre timer inklusive pauser. Antall deltakere kan variere fra ti til hundre personer.

Kravet om å ikke argumentere mot det som sies, er forbundet med kjerneideen i folkedialog: Tankene som fremmes, skal ikke feies over ende med motargumenter eller vurderes som riktige eller uriktige. Det handler om å skape og ivareta en konstruktiv samtalesituasjon, der folk ønsker å delta. Kravet om at deltakerne må tale på vegne av seg selv og fokusere på egne følelser og tanker, begrunnes med troen på at følelser og behov er grunnleggende universelle og gjenkjennelige for andre og dermed potensielt brobyggende. Kravet om å snakke på vegne av seg selv begrunnes med troen på at man må ta ansvar for det man sier, og hvordan man virker på andre, og med troen på at dialog må bevege seg i dybden for å ha transformativ virkning.

(MIS)TILLIT: Eksempel på Folkedialog som har vært arrangert i regi av museer.

Fasilitators viktige rolle

Når det gjelder regelen om at deltakerne skal stille spørsmål, går fasilitator foran som forbilde gjennom hele samtalen og stiller spørsmål for å få frem det som ligger under overflaten; underliggende intensjoner, følelser, fordommer og tidligere erfaringer. Innledningsvis stiller fasilitator et spørsmål for å få samtalen i gang. Spørsmålet må være maksimalt åpent og inkluderende. Det er deretter deltakerne selv som bestemmer samtalens retning, fasilitators jobb er å hjelpe deltakerne å få frem det de tenker, tror og frykter. Samtidig er fasilitators spørsmål underveis av stor betydning for dialogens utvikling.

Det er viktig at fasilitator er oppmerksom på sine egne interne reaksjoner på synspunktene deltakerne legger frem, ikke minst når disse avviker fra egne holdninger. Videre bør hen ha god forståelse for gruppedynamikken for å kunne holde dialogen flytende. Evnen til å se ting fra andres ståsteder vil også hjelpe til å skape forbindelser mellom personer og koble sammen perspektiver som de deler. Hen må selv fremstå som trygg og være rollemodell når det gjelder det å vise alle like mye respekt gjennom hele samtalen. Her er kroppsspråk viktig. Sittestilling, ansiktsuttrykk og tonefall må signalisere at man er åpen. Vennlig øyekontakt og varm stemmebruk er avgjørende, og hver deltaker må møtes med samme nøytrale vennlighet.

Fasilitator kan ikke nikke godkjennende til én deltakers innspill og ikke til andres, eller signalisere negative responser til det som sies. Dessuten må hen vise ydmykhet ved å unngå rollen som rådgiver og ekspert for i stedet å skape rom for at deltakerne selv finner ut av ting. Denne ydmykheten må hårfint balanseres med det å vise nok autoritet til å holde rommet fritt for aggresjon.

Uenighetsfelleskap versus folkedialog

Den kanskje viktigste forskjellen mellom uenighetsfellesskapet og folkedialog er tilnærmingen til trygghetstematikken. Begge metodene tar sterk avstand fra aggresjon og hets, men Iversen er mindre opptatt av trygge rom enn det Fredssenteret er. Slik Iversen ser det, kan dette fokuset lett tilrettelegge for stereotypisk tenkning. Alle tenkemåter trenger å bli utfordret. I stedet for trygghet velger han derfor å legge vekt på modighet, uenighet og ubehag.

Samtidig sier han: Et godt uenighetsfelleskap er preget av trygge rom. Det preges av et raust menneskesyn, som ser på alle som internt mangfoldig, ingen av oss er ferdige med å lete etter svar. Iversen kobler altså trygghet til et raust menneskesyn fremfor til selve reguleringen av samtalesituasjonen i form av konkrete og tydelige rammer.

Fredssenteret, derimot, kobler trygghet til det å skape og ivareta et godt klima for ikke-konkurrerende offentlige samtaler.

Her trenger man ikke forsvare seg og argumentere for å vinne, man må konsentrere seg om å lytte og lære.

Det er av sentral betydning at tankene som fremmes, ikke feies over ende med motargumenter eller vurderes som riktige eller uriktige.

Videre krever Iversens metode at samtalen skal være minst mulig prinsipiell, abstrakt og identitetsbasert og mest mulig konkret og problemorientert. Dette kan vise seg praktisk vanskelig i museumsfeltet: Kunst og kultur handler sjelden om konkrete problemer, temaene befinner seg gjerne mer på det idémessige plan.

Også det subjektive og personlige, som folkedialog vektlegger, er sterkt forbundet med kunst og kultur. Her kan folkedialog tilby trygge rammer for deling av egne tanker og følelser i samtaler som beveger seg i dybden, inspirert av museers samlinger og utstillinger.

Les mer om museumsprosjektet Uenighetsfellesskap
Les mer om Folkedialog

Takk til Christiane Seehausen, seniorrådgiver ved Nansen Fredssenter, for oppklarende innspill og kommentarer underveis i arbeidet med teksten.


FOLKEDIALOG PÅ NASJONALMUSEET

Nasjonalmuseet prøvde ut folkedialog i arbeidet med vandreutstillingen Skakke folkedrakter som åpnet ved Valdresmuseet i juni i 2023. Det var en suksess, og metoden skal inngå i museets verktøykasse. Den skal for eksempel brukes i prosjektevaluering og workshoper for de ansatte til våren.


Denne kronikken står på trykk i Museum nr 4 23, der det overordnete temaet er «nye forsøk». Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Les også andre kronikker og debattartikler. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser