En hybrid er et byggverk som rommer både modernistiske og tradisjonelle elementer. Ofte er de ikke heroiske eller overmodige, men snarere lavmælte og tilbakeholdende. De skriker ikke, men åpenbarer sine kvaliteter gradvis. Er det nye Nasjonalmuseet en hybrid?
Følger klassisk romsekvens
Den tyske arkitekten bak Nasjonalmuseet, Klaus Schuwerk, påpeker at Universitetet i Oslo er et bindeledd til Europa, fordi den tyske arkitekten Karl Friedrich Schinkel (1781 – 1841) gjorde korrektur på arkitekt C.H.Grosch (1801 – 1865) sine tegninger. Den åpne trappehallen i Domus Media er inspirert av Schinkels to-årige dannelsesreise til sør-Italia, der han så åpne trappehaller, og tok med seg denne ideen til Berlin.
Nordens største kunstmuseum er ikke et klassisistisk bygg, fordi det mangler søyler, pilastere og dekorative elementer, men utstillingsarealene følger en klassisk romsekvens med gallerier og kabinetter som hos den berømte tyske arkitekten.
I utstillingsarealene i annen etasje er det også fire skulpturhager eller atrier som i antikken.
Antikk soliditet og modernistisk luftighet
Schuwerk er inspirert av den tysk-amerikanske modernisten Mies van der Rohe (1886 – 1969), som har tegnet Neue Nationalgalerie (1968) i Berlin. Det er en stål- og glassboks som står på en base og har en søylerekke.
Selv om Schuwerk er inspirert av van der Rohe, velger han skifer fra Oppdal i de to første etasjene (les: basen), som gir bygget firmitas. Det er et begrep brukt i antikken for å peke på det viktigste et byggverk skal ha. Bygningen skal være solid og motstå vær og vind. Den skal vare.
Den store hallen for skiftende utstillinger som arkitekten kaller Alabasthallen kan derimot sies å være inspirert av modernismen ved at den er en stålkonstruksjon der veggene er i glass, men Schuwerk benytter marmor mellom de to første glassplatene. Den samme marmoren finner man også på vegger og gulv i gjestetoalettene og rundt alle vinduene i samlingsutstillingen. Marmor er et materiale som også ble brukt i antikken, og et materiale vi kjenner fra skulpturer opp gjennom historien.
Norsk tradisjon og lokal stedstilpasning
Schuwerk er også inspirert av den sveitiske arkitekten Peter Zumthor (f. 1943). I Therme badeanlegg i Vals (1996) har Zumthor benyttet gneis til fasaden, som kommer fra dette området. I Kunstmuseet Kolumba i Køln (2007) har han benyttet murstein. Museet er bygd på ruinene av St.Columba, en sen-gotisk kirke, som ble bombet under annen verdenskrig. Murstein var det første materialet som ble benyttet til å reparere ruinen etter krigen.
Denne tankegangen har også preget Schuwerk da han valgte å benytte skifer. Den er ikke lokal som Zumthors materialer, men nasjonal. Schuwerk har flyttet norsk grunnfjell til byen og sjøen.
Et annet fellestrekk mellom Zumthor og Schuwerk er stedstilpasningen. Det nye museet er tegnet i forhold til omgivelsene. På første nivå er ikke sokkelen høyere enn gavlen på Nobels Fredssenter og på nivå to kan man si at Rådhusplassen nå er rammet inn, og kan dermed fremstå som et tun.
Lys-inspirasjon fra Kunsthaus Bregenz
Zumthors Kunsthaus Bregenz (1997) er en kunsthall for skiftende utstillinger og er formet som en kube i betong, stål og glass. Utvendig er det store paneler i etset glass som så vidt overlapper hverandre. De holdes sammen av klemmer i metall. Den amerikanske kunstneren James Turell (f. 1943) har plassert en rekke med lys i rommet mellom museets betong og dets glassfasade. Schuwerk sier at Kunsthaus Bregenz har vært et forbilde for Alabasthallen, som også har et rom mellom det innvendige og utvendige glasset, der det skal monteres rundt 10.000 LED-lys.
Det er et annet grep i Kunsthaus som man også kan se i det nye museet. I foajeen må man gå til sidene for å gå opp en seks meter bred trappeoppgang fra første til annen etasje. Det er også en stor trappeoppgang fra annen etasje og til Alabasthallen. Her får man en følelse av at man strekker seg opp mot lyset. Den samme følelsen får man også når man går opp trappene i Bregenz.
En europeisk reise
I bygget møter vi antikken, renessansen ved en piazetta mellom stasjonsbygningene og museet, klassisismen og modernismen. Det har fokus på solide og kortreiste materialer som hos Zumthor og moderne møteplasser der det mest karakteristiske grepet er sittebenkene av skifer. De er utenfor fasaden i Dokkveien og ut mot Rådhusplassen, inne på museumsplassen, på takterrassen mellom den bakre og fremre delen av bygget og i restauranten, biblioteket, butikken og i formidlingsrommene for barn.
Det kan diskuteres om det nye museet er en hybrid. Det er lavmælt, men monumentalt. Det er et bygg med røtter i Europa, men det står også i en norsk tradisjon ved å innlemme de eksisterende bygningene rundt museet, og ved å bruke materialer fra Norge. Jeg vil derfor argumentere for at arkitekten har gjort en europeiske reise, selv om Universitetet i Oslo er et bindeledd til Europa, har Schuwerk ytterligere styrket dette båndet.
Jeg vil til slutt påpeke at bygget har fokus på miljøet med materialer som varer i hundrevis av år, og kan dermed sies å være en del av den nye miljøtankegangen. Slik sett kan man si at det nye Nasjonalmuseet er et fremtidsrettet bygg.
Om artikkelforfatteren:
Birgitte Bye er kommunikasjonsleder for Prosjekt Nytt Nasjonalmuseum, Statsbygg. Denne teksten er basert på en oppgave i arkitekturhistorie hun har skrevet i en videreutdanningsmaster i arkitekturvern ved AHO.
Fakta// Nasjonalmuseet
- Åpner våren 2021
- Opppdragsgiver: Kulturdepartementet
- Byggherre: Statsbygg
- Brutto bygningsareal: cirka 54.600 kvm
- Kostnadsramme: 6 milliarder (2018)
