I stedet skaper tittelen en fallhøyde fra første, tettskrevne plakat. Og ser man bort fra overskriften, skaper ikke første utstillingsrom noen begeistring for invitasjonen i tittelen. Dessverre fortsetter det slik innover i utstillingen.
Selvmotsigelse?
Før jeg besøker Rockheim spør en venn om ikke dans som utstilling er en selvmotsigelse. Tvert imot, innvender jeg, dans burde ha alle forutsetninger for å lykkes som utstillingsidé. Dens visualitet burde kunne kle utstillingsflater, og få ting byr på større muligheter for å skape spennende interaktivitet, noe spillindustrien har lang erfaring i å utnytte. Interaktiviteten hadde ikke trengt å være digital: De fleste er kjent med fotikoner og piler som forklarer trinn for trinn dansens oppbygning. Bevegelse til musikk krever få ord men desto mer handling – noe som borger for det visuelle. Dyslektikere og andre med en ikke-tekstlig lærestil kan nok oppfordres til å danse like lett som andre, dersom formidlingen er tilrettelagt. Det burde altså ligge en mulighet til å nå mange ved å omforme tekst til en bildesterk formidling.
Verre er det muligens med de av oss født med en rytmisk utfordring. Jeg innrømmer at jeg stort sett må trues ut på dansegulvet, men er samtidig en ivrig – og misunnelig – tilskuer, så forventningene mine er i utgangspunktet høye. Dette skyldes ikke minst Rockheims historikk for gode opplevelser. De har i tidligere og permanente utstillinger vist en kontinuerlig lekenhet innen visualitet, interaktivitet og ikke minst den fysiske formidlingen til kunnskapsrike guider, som selv gjerne inntar rollen som aktivitetsledere dersom du fremstår passiv i utstillingsrommene.
Men her sliter selv guidene. For dette er en utstilling som snubler i de fleste trinn, og det er lite de ellers så energiske Rockheim-vertene kan gjøre for å redde opplevelsen. En formildende omstendighet er det kanskje at Rockheim ikke selv har ansvar for produksjonen. Trondheim er siste stopp for vandreutstillingen som har tatt veien fra Helsinki via Stockhholm. Everybody Dance! er et samarbeid mellom Norsk senter for folkemusikk, Scenkonstmuseet i Stockholm og Teatermuseet i Helsinki.
Uforståelig scenografi
Utstillingens startpunkt ved en trapp i fjerde etasje, er såpass utydelig som anslag at jeg lett kunne begynt et helt annet . Men det er hit guidene geleider meg når jeg myser etter en begynnelse. Blikkpunktene er flere og konkurrerer om oppmerksomheten. De få flatene med visuelle inntrykk viser kornete film på ruglete lerret, og projiseringen er hverken velplassert i rommet eller særlig egnet for å vise detaljer av dans. Allerede i starten er plakatene teksttunge. En interaktiv løsning som skal vise ulike dansetrinn, virker både feilplassert i utstillingen og lite intuitiv i utforming. Jeg føler meg rett og slett så fomlete som jeg antakelig er på dansegulvet.
Denne delen er som de øvrige rommene dekket til med hvite draperier, noen steder fra gulv til tak, andre steder som korte forheng oppunder taket. Skal det skape en intimitet i betongrommene? I så fall er det en intimitet som muligens virker ekskluderende, da flere av utstillingsdelene blir nærmest som klaustrofobiske fåmannstelt å regne, om man skulle være flere enn en knapp håndfull.
Lite tilgjengelig
Det florerer av dansefilmer i utstillingen, der alt fra samtidige k-pop-bevegelser til folkemusikk og samisk dansemusikk vises. Tanken bak dette er god. Skjønt, vises de? Jeg undres over plassering av flere av dem. Mange er satt inn i en firkantet kube i et av utstillingens mest sentrale rom, med ørsmå skjermer på alle sider. Om du luter deg frem kan du se filmen som ligger dypt inne i denne klossen, noen steder med utskårede elementer rundt åpningene, et lite forståelig dekor som gjør innsyn litt krevende. Assosiasjonene rundt designet dras mot noe jeg ikke skulle se, som var dette en fordums snuskfilm-kino, eller dans som noe forbudt. Det er neppe meningen. Andre steder projiseres filmene på draperiene som vi blir introdusert for i starten, slik at bildene bølger. Jeg spør meg om effekten er tilsiktet og hva begrunnelsen for den egentlig er, annet enn et kreativt påfunn.
Med tanke på den oppfordrende tittelen, er det lett å spørre seg: Hva er det utstillingen vil at vi skal gjøre? Som en guide påpeker, er det neppe en fordel å komme hit alene. Ifølge henne vil en gjeng – kanskje en skoleklasse – agere mer på dansetrinn vist på skjermer og draperier enn en immobil femtiåring med anstrengt dansehistorikk. Men jeg er forundret over hvor lite oppdragsgiverne har lagt i å lære bort til ukunnige. Kun ved utstillingens start lærer vi noe om å gjenkjenne dansebevegelser gjennom nevnte interaktive skjerm. Men dansebevegelsene er vanskelig å skille fra hverandre i grensesnittets samlede billedstøy. At utstillerne har valgt så teksttunge flater er et annet paradoks.
Lyspunkt
Et lyspunkt er utstillingens to innerste rom. Her har utstillerne tenkt på å aktivisere
Sittende på en elastisk puff skal du og andre prøve å holde hverandres hoppetakt, og når flere setter seg, endres det musikalske uttrykket du hører i hodetelefonene. Her inviteres vi til å skape og til å forstå at dansens art og musikkopplevelsen endres i et fellesskap. Utfordringen her er at en enkeltbesøkende får lite ut av å bruke installasjonen alene.
I det siste rommet befinner vi oss i et diskotek. Selv med danseføtter bare en mor kan elske, havner jeg snart i et sett av umulige bevegelsesmønstre, som gjengis i ettertid på en projisert flate. Dette er gøyalt, og de nærmest tvinger deg til å danse, slik tittelen lovet oss at den skulle. Med en lignende lekenhet i øvrige rom og fokus på å få alle til å danse, kunne dette blitt en knakende god utstilling.
Vandreutstillingen Everybody dance! er produsert i regi av Norsk senter for folkemusikk og folkedans og i samarbeid med Scenkonstmuseet i Stockholm og Teatermuseet i Helsinki, finansiert av Nordisk kulturfond og Nordisk kulturkontakt.
Den åpnet på Rockheim 16. oktober 2021 og vises til 1. oktober 2022
*
Museumsnytt har i 2022 fått støtte fra Fritt ord til utstillingskritikk. Vi vil publisere en til to anmeldelser i måneden.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Per Jynge (50) har jobbet for Jødisk museum i Trondheim og har også lang erfaring som bl.a. tekstforfatter, programleder og produsent av TV-program og podcaster. Han har anmeldt for Museumsnytt i flere år.
Les flere anmeldelser her
