Her er spørsmål med mange hensyn å balansere. Utstillingen er tuftet på en spennende vinkling, hvor vitenskapens rolle settes i fokus. Dette gjøres med stort utbytte. Men kommer sprengkraften i materialet til sin rett?
FORVENTNINGENE
Forhåndsomtalen trakk meg til utstillingen noen få dager etter åpning. Tråante-jubileet var i full sving, og «Hvem eier historien?» var fra museets side omtalt som en «samisk jubileumsutstilling ». Jeg var langt fra den eneste som på en fredags formiddag ville se «unike sør-samiske gjenstander som ikke har vært utstilt i Trøndelag tidligere», og lære mer om «nye arkeologiske funn og nye forskningsmetoder [som] viser samisk tilstedeværelse i Sør-Norge langt tidligere enn det som hittil har vært hevdet».
Prioriteringen av en slik utstilling er lett å forstå, her vises god sans for samfunnsrolle og aktualitet. Man kan riktignok lure på hvor mye museet har vært villig til å satse på utstillingen. Den er montert i en tidligere kafé i Suhms hus. På anslagsvis hundre kvadratmeter har formgiver også hatt takbjelker og stendere å bale med. Innenfor rammene har teamet likevel laget en oversiktlig utstilling. Hovedvekten liggerheller på etterrettelig gjenstandspresentasjon og forskningsformidling enn på fancy utstillingsdesign. Lyssettingen er god, og gir liv og atmosfære til et krevende utstillingslokale.
LINJER OG GJENSTANDER
Utstillingen er organisert langs to hovedlinjer. Til høyre ligger en akse med tre større gjenstander/installasjoner: Rekkeildstedet fra Lesja og en montasje av reinhorn leder inn mot en separat designet suite rundt Fløyfjellstromma fra 1700-tallet. Denne tromma, en av de veldig få beslaglagte noiade-trommene fra denne perioden som fortsatt finnes, inntar en hovedrolle i utstillingen. En venstre akse inneholder tre mindre montre med brukskunst og fangstgjenstander fra museets egen samling.
Nederst til venstre er karnapp, hvor noe av den viktigste informasjonen i hele utstillingen befinner seg, men hvor det også vises en film om reindrift. Den har ikke tekst eller datering. I tilknytning til denne delen var det også en multimedia- installasjon hvor publikum kan gå på oppdagelsesferd i museets samiske samlinger. Jeg så flere som brukte en god del tid sammen her, mens de diskuterte de enkelte objektene. Flanøren kan «gjøre» denne utstillingen på kort tid, men inntrykket var at flere besøkende brukte god tid rundt gjenstandene. Særlig er Fløyfjellstromma en begivenhet å få se, og her gir også en særegen utstillingsdesign og god lyssetting en betydelig merverdi. Storøyde barnehagebarn fortalte hverandre at tromma er «magisk». Via mange omveier endte Fløyfjellstromma i Tyskland, og er nå innlånt til utstillingen fra Meiningen Museum. Den skal bare stå til mai 2017, og en betydelig attraksjon vil forsvinne da. Det er tromma, sammen med rekkeildsted funnet ved Aursjøen i Lesja i 2006, som utgjør de «unike» gjenstandene som ikke har vært vist i Trøndelag tidligere. Ildstedet er for øvrig innlånt fra Gudbrandsdalsmuseet, avdeling Lesja. Det ble reklamert for at utstillingen er tekstet på sør-samisk, norsk og engelsk, hvor førstnevnte har rollen som utstillingens førstespråk. Det er imidlertid et par unntak fra dette.
NORSKTIME?
Et innslag som bare er på norsk, er ei tavle som er formet som en tidslinje over norsksamiske forhold. Den tar utgangspunkt rundt samemisjonær Thomas von Westens (1682-1727) tid, og føres via skolepolitikk og Alta-kamp opp til nåtiden. Å utforme denne tidslinjen som en skoletavle er en svært god idé. Skolen, eller skal vi heller si internatskolen, overtok misjonens posisjon som en av fornorskingspolitikkens aller mest sentrale arenaer. Men ligger det implisitt at det kun er «norske» besøkende som har noe å lære noe her? Hva med de internasjonale besøkende? Jeg falt snart ned på at dette nok heller var sent tilskudd som ikke fikk plass i den øvrige utformingen. Sett i sammenheng med den uidentifiserbare, stumme filmen som går i utstillingen, trekker dette litt ned på opplevelsen. Dette er ting som relativt enkelt kan rettes, hvis tiden finnes. Med det samme kan man gjerne forklare om reinhorninstallasjonen er en kreativ montasje, eller om den faktisk gjenspeiler en metode for oppbevaring. Det siste er riktignok ikke noe jeg egentlig tror, men jeg får ikke holdepunkter.
FÅR VI SVAR?
Det er først når vi beveger oss mot utstillingens fortellergrep, og samspillet mellom tekst og gjenstander, at vi egentlig kan vurdere om utstillingen forsvarer tittelens ambisjoner. Får vi svar på hvem som eier historien? Den overordnete strukturen er at vitenskapelige argumenter har blitt brukt som støtte for helt motsatte syn på spørsmålet om samisk bosetning. Eldre teorier har tjent som fundament for fortrengningen av den sør-samiske befolk- ningen. Livsgrunnlaget, reindriften, ble satt under press. Ingressteksten setter et utgangspunkt i historiker og leder ved Etnografisk Museum i Oslo, Yngvar Nielsen (1843-1916), og hans «framrykkingsteori » fra 1889. Den hevdet at samene innvandret til omstridte områder lenge etter bofaste nordmenn. Vi får i en setning under dette vite at Høyesterett forkastet framrykkingsteorien i 2001. Her siktes etter det jeg kan skjønne til «Selbudommen». For å forstå signifikansen av den, skal du ha litt kjennskap til de rettslige og politiske prosessene om beite- og reindriftsrettigheter som forløp i et drøyt hundreår før det. Det kan hende kjennskapen forutsettes hos de besøkende, men da utelukkes vel viktige målgrupper?
ARKEOLOGENE EIER HISTORIEN
Utviklingen i fortellingen er at det først er gjennom arkeologiske funn fra 1980-årene og fremover, tolket med støtte fra C14-dateringer og DNA-analyser, at det fremtrer et mer korrekt bilde av utbredelsen av sør-samiske bosetninger i tidligere tider. Nå ligger det riktignok elementer av tolkning også av de arkeologiske funnene, som utstillingen belyser godt med vekslende termer – noen ting «dokumenterer», andre «indikerer». Særlig kommer rekkeildstedfunnet fra Aursjøen i Lesja til sin rett. Teksten og formidlingen hviler tungt på autoriteten til arkeolog Jostein Bergstøls doktoravhandling fra 2008. Tekstene om arkeologi og analyser av reinens avstamning fremstår som eksakt vitenskap. Som kontrast fremstilles en tolkningshistorie rundt Fløyfjellstromma. Denne virker preget av fordommer og misforståelser. Etter en opplysende ingress som forteller at misjonær von Westens notater ga grunnlag for senere tolkninger, får vi punktvise gjengivelser av «Bendix’ og Jons» forklaring fra 1723 og «Mankers» fra 1950. Hvem er nå disse tolkere, kan en ta seg i å lure på. Et annet spørsmål er hvorfor detaljene her kun er gjengitt på norsk.
FLERE LUNTER Å TENNE
På tross av disse innvendingene, forklarer utstillingen at kulturminneforskning har en viktig plass i analysen av omstridte rettighetsspørsmål. I denne fortellingen er det de navngitte arkeologene, og deres prosjekter fra Innerdalen til Hallingdalen, som fremstår som fakkelbærerne som bringer saken fra mythos til logos. Det er likevel et savn at utstillingen ikke trekker en tydeligere linje mellom vitenskapelige analyser og aktuelle konflikter. Hvordan omdannes det eierskapet til historien som arkeologene forvalter, til et politisk eierskap med innvirkning på samfunnsforhold? Det er dynamitt i dette, og utstillingen kunne konferert for eksempel jusprofessor Kirsti Strøm Bull og nevnte Bergstøl for å få frem ulike syn. Kanskje ville dette sprenge rammene for det rommet som er stilt til rådighet. En mulighet er å skrive litt mer presist om dette på den omtalte skoletavla, og heller begrense ambisjonen om å si litt om alt om samenes plass i og utenfor norsk historie.
PLUSS OG MINUS
PLUSS: Godt om arkeologiske funn fra samisk kultur, mye tidligere og lengre sør i landet enn de fleste er klar over.
MINUS: Kunne brukt mer av (den knappe) plassen på forholdet mellom vitenskap og politikk. Hvilken betydning har det at det var samer i Dovrefjell i vikingtiden?
ANMELDT AV: Eyvind Bagle, nestleder ved Norsk Maritimt Museum
INFO OM UTSTILLINGEN:
NAVN: Hvem eier historien?
STED: NTNU Vitenskapsmuseet, Trondheim.
TID: 5. februar 2017 – ut året.
Prosjektleder og arkitekt: Marit Sørumgård
Faglig ansvarlig arkeolog: Lars Stenvik
Grafisk formgiver: Elin Sandbakk
I samarbeid med: Saemien Sijte og Rørosmuseet.
