Somaliske fotografportretter fra private album har inntatt et utstillingsrom i Historisk museum. Leban Hussein (39) gir her sin versjon av fortiden og gamlelandet. Han har hentet frem studiobilder av mennesker i slengbukser, maxiskjørt og mønstrete skjorter med store snipper – som alle poserer uten å smile, oftest stående fremfor malte bakgrunner.
– Det har vært en gave å høre yngre somaliere si «Mamma, dette minner om bestemor!», sier han. Husseins aktive bildeinnsamling har pågått i litt over tre år, og utvalget som vises på Kulturhistorisk museum utgjør en liten del av samlingen. Disse bildene fremstiller middelklassens liv i de store byene fra 1960-1989, i perioden etter at Somalia var blitt en selvstendig stat og før urolighetene som kulminerte med borgerkrig i 1991. Hussein selv kom til Norge året før krigen startet, syv år gammel.
Mye mat og prat
Hussein forteller om jakten på bilder og sine rundt 70 besøk hos norsk-somalske familier. Både i Arendalsområdet, der han kommer fra, og i Kristiansand, Tvedestrand, Risør, Porsgrunn og Skien, samt Tromsø, England og Somalia. Gjestfrihet fant han overalt, og tid til å prate og raus bevertning. Det var samtidig skepsis mot å dele gamle familiebilder med ham. Mange sa nei.
– Jeg har blitt lovet mye. Og så, når jeg har kommet frem, har det blitt med maten og praten – men lite bilder.
På grunn av krig og migrasjon er det få familier som sitter på fotoalbum fra tidligere tider, så oftest fikk han tilgang til enkeltbilder.
Bildene som han viste til sine venner, utløste noen ganske samstemte reaksjoner og følelser. Denne responsen skipet ideen om offentlig formidling. Han funderte på en bokutgivelse, men så agerte en gammel venn av ham, Seynab Mikalsen. Hun så at bildene fortjente en storslått ramme, og introduserte ham for universitetslektor og mangfoldskurator ved Kulturhistorisk museum Tone Karlgård*, som umiddelbart tente på ideen. Mikalsen og Karlgård møtte hverandre via museenes mangfoldsnettverk i 2008.
Krevende og lærerikt
Med en intensjonsavtale om utstilling, søkte Hussein stipend. Den støtten han fikk, dekket noe reisevirksomhet og fotografisk utstyr. Hussein var på denne tiden bachelorstudent ved Kunsthøgskolen i Oslo, og jobbet på kveld og i helgene for barnevernet. Stipendene på til sammen nittifem tusen kroner var et nødvendig tilskudd for prosjektet med museet.
Overgangen fra å være kunststudent til å bli kurator og produsent av sin første utstilling, var stor. Hussein forteller at han er kjempefornøyd med resultatet, men at prosessen har vært intens, krevende og lærerik.
– Museumsfolk er alle eksperter på et eller annet. De tar sine beslutninger basert på veldig intellektuell kunnskap. Jeg forsøker å forholde meg til en helhet, og ledes av inntrykkene mine og intuisjon.
Hussein visste ingenting om museets indre liv, så det tok tid å innse at han trengte en medkurator. Han fikk med seg Dahir Doni (34), som har god kjennskap til somalisk populærmusikk og kultur, og som dessuten hadde utstillingserfaring. Doni har skrevet de skjønnlitterære tekstene i utstillingen, de ble trykket opp i et eget utstillingshefte sammen med sakprosatekster. Den lengste artikkelen er signert professor Kjersti Larsen, antropolog og områdeansvarlig for Afrika ved museet. Hun får mye av æren for at utstillingen overhodet kom på utstillingsprogrammet. Larsen har vært faglig ansvarlig for utstillingen, og ble en viktig makker for å få til ting som han ønsket å gjøre, forteller Hussein.
Karlgård berømmer Hussein for hans disponering av midlene prosjektet hadde.
Totalbudsjett fra museet var på et hundre og femti tusen kroner. En tredjedel dekket da honorarene til kuratorene. Karlgård sier at en liten trøst må være at de i hvert fall kan skrive det på cv’ene sine.
– Det ser veldig lite ut fra institusjonens side, men her har også museets bidratt med ulike funksjoner, og da prosjektet fikk plass på programmet vårt, var utstillingskonseptet ganske rått enda. Jeg skulle selvfølgelig ønske at prosjektet hadde fått mer å rutte med, men det er jo verdifullt for kuratorene å ha prosjektet i sin portifolio.
Voktet friheten
Kulturhistorisk museums samlinger er blant de største i landet og teller godt over to millioner katalognumre. Hussein sa seg uenig i forslag om ta eldre gjenstander fra samlingen med i utstillingen. Og som kurator måtte han ha råderett til å styre utstillingens form og innhold.
Underveis i utstillingsmonteringen viste det seg at lokalene trengte et løft. Hussein kjøpte inn et vegg-til-vegg teppe som ble lagt på dugnad. Å bruke teppe i rommet ble godkjent, mot at Hussein tok alle utgiftene selv. Å få helheten slik han ville, var viktig for Hussein.
– Jeg har brukt en scenografi som utfordrer det eksotiske bildet mange har av afrikansk kultur, og som opphøyer portrettene. En clean look er kanskje uventet, og gir et annet perspektiv som kan motvirke stereotypier om Somalia, forklarer Hussein. Gjennom enkelte grep han har tatt, betoner utstillingen at den er ment for et somalisk publikum. De færreste vil registrere disse subtile signalene, som at somali har en mer prominent plass enn engelsk og norsk i tekstene.
Yaa tahay
Foruten fotografier i glass og ramme, rommer utstillingen kunstverk fra Husseins hånd. Når han har formgitt disse, har norsk-somaliere vært fremst i bevisstheten hans. Verkene han har laget til utstillingen, ble til gjennom prøving og feiling. En installasjon ga helt feil signal, innså han få timer før åpningen. Med tittelen Yaa tahay, som er somali og ikke oversettes – spør den simpelthen om hvem du er.
– Installasjonen handler om tilhørighet. Det er emosjonelt, og yaa tahay går rett inn. For vi har alle en historie. Barna lærer sine slektsnavn og sine klaners navn. Vår somaliske kultur er ikke individualistisk, men har kollektive mål i fokus, forklarer Hussein med stort alvor og like stort engasjement om hvorfor det er viktig for minoriteter å ivareta sin kultur. Men da han skapte arbeidet, ble det altfor mye alvor:
– Det lignet en gravplass, og det ble for voldsomt.
Hans intensjon var å trekke norsk-somaliere inn i museet, ikke å skremme sitt publikum.
– Jeg måtte løfte stemningen med noe, og brukte gull, som somaliske kvinner liker. Det brukes mye deres klesplagg og kulturelle seremonier.
Gjenkjennelighet
Tone Karlgård tror også folk uten somalisk bakgrunn vil kunne kjenne igjen klærne og stilen i fotografiene. Det første publikum møter i utstillingen er et fargefoto i stort format som gir assosiasjoner til eldre kunstverk. Kvinnen på bildet har underfundig uttrykk og hun deler enkelte ansiktstrekk med Mona Lisa.
Hussein forteller at han har plukket dette bildet fra sin fars fotoalbum. Han har også tatt med bilder av noen fra familien sin i utstillingen. Men ingen biografier. Det er fordi han ønsker å åpne for mange betraktninger og ulike fortellinger.
– Her kan du lage din egen tolkning av bildene, gå inn i din egen fantasiverden og stille spørsmål og reflektere rundt for eksempel hvordan relasjonene mellom menneskene i bildene er.
Av hensyn til de avbildede personene og deres familier oppfordrer museet publikum til ikke å ta bilder av selve portrettene i utstillingen, selv om de er benyttet med skriftlig samtykke fra eierne. Hussein forklarer at de tallrike besøkene i somaliske hjem, utover kaloriholdig bevertning, har gitt ham en forståelse av hvordan disse familiene omgås slike portrettfotografier. Disse bildene ligger eller henger ikke fremme. Behandlingen er ikke den samme som i norske hjem hvor familiefotografier står til pynt.
– Parallellene som trekkes til bilder i norske familiealbum og stuer er derfor ikke så relevant, sier Hussein.
Han vektlegger publikums blikk på seg selv, og sier han vil at det publikummet han har hatt i tankene – norsk-somaliere – skal stille seg spørsmål som «hvem er jeg?» og «hvor hører jeg til?»
– Det jeg håper å oppnå med utstillingen, er at somalisk ungdom får igjen noe viktig i møte med bildene. De skal få kjenne på stolthet, og hvordan det er å være representert. Så det handler ikke om meg eller om min kunst. Jeg vil nå ut til ungdom, så de ser forbindelsen til Somalia, mitt fødeland, og til våre forfedre, som jeg også vil hedre.
* Karlgård sitter i Museumsnytts redaksjonsråd.
