Hvor stort er vårt universelle univers?

Helt siden jeg som designstudent møtte begrepet «universell utforming», har jeg syntes at det er noe ved det som skurrer. Det lover en grenseløs verden, men vi bruker det ofte med utgangspunkt i et «vi» som er funksjonsfriske, og et «dem» med spesielle behov som ivaretas av ulike standarder og lovverk.

Handler om innstillingen

Det kan være mange gode og pragmatiske grunner til at vi utfører strategier for tilgjengelighet på denne måten, men ligger det også en større mulighet gjemt i å jobbe annerledes?

Gunhild Bottolfsen er redaktør for nettstedet rullestolreiser.no og reiser selv over hele verden for natur- og kulturopplevelser i rullestol. Jeg spør henne om hun kjenner til noe museum som er genuint åpent, inkluderende og tilgjengelig.

– Selv om mye har blitt bedre i Norge, særlig i nybygg, så står USA i en særstilling, sier Bottolfsen.

– Det handler ikke bare om de fysiske fasilitetene, men også om innstillingen, om hvordan man blir møtt.

Hun mener at MoMA (Museum of Modern Art) i New York kanskje er det museet som oppleves aller mest inkluderende.

En spesialenhet for tilgjengelighet

Francesca Rosenberg er direktør for tilgjengelighetsprogrammet ved MoMA og en av de aller mest erfarne innenfor dette fagfeltet. Sammen med sitt team har hun oppnådd stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse for sin innsats for å gjøre MoMA tilgjengelig for alle.

– I 2017 skrev du artikkelen «What Does It Mean to Be an Accessible Museum?» Her beskriver du starten på en endringsprosess. Hva har skjedd siden den gang?

– Vi har endret oss mye siden da. Direktøren vår sier at tilgjengelighet ikke er noe du gjør og avslutter. Det er noe som alltid pågår og aldri blir ferdig. Dessuten endret «The accessiblity task force» dynamikken ved hele museet.

– En spesialenhet for tilgjengelighet – hva er det?

– Det var et initiativ som ble startet i 2011 av viseadministrerende direktør (COO) James Gara. Jeg nevner ham ved navn, fordi det betydde veldig mye at en i toppledelsen forpliktet seg til dette arbeidet.

– Vi skjønte at arbeidet med tilgjengelighet treffer alle deler av organisasjonen, og spesialenheten for tilgjengelighet sørget for at hele virksomheten ble involvert i arbeidet.

Uventet pause

Rosenberg forteller at pandemien ga dem en uventet pause og en mulighet til å tenke nytt og gå enda mer systematisk til verks. Gjennom en ekstern konsulent fikk de hjelp til å kjøre en grundig prosess der alle enheter var representert, og hvor det også ble gjort intervjuer med berørte parter.

Funnene fra undersøkelsene ble sortert i fire kategorier: organisasjonskultur og HR, publikumsengasjement, fysiske omgivelser og utstillingsprogrammering. På den måten ble hele virksomheten dekket, fra ansettelser og arbeidsforhold til absolutt alt publikum er i kontakt med, fra ankomst, gjennom alle publikumsfasiliteter og utstillinger til man avslutter besøket.

Med utgangspunkt i funnene ble det utarbeidet en helhetlig plan med femti aksjonspunkter som hele virksomheten nå styrer etter.

Øvelse, øvelse, øvelse

De aller fleste som har en funksjonsnedsettelse, møter et museum for første gang på museets nettside, under fanen «tilgjengelighet». Også her utmerker MoMA seg. Den første man møter der, er direktøren, som forteller hvorfor tilgjengelighet ikke er en perifer aktivitet, men selve kjernen i virksomheten.

I tillegg kan man se en rekke videoer hvor publikum med ulike synlige og usynlige funksjonsnedsettelser forteller om hvorfor de vil besøke museet, barrierer de står overfor, og hva de ønsker at personalet skal vite om dem. Det er gode og medrivende fortellinger.

– Hvordan og hvorfor ble disse fortellingene produsert?

– Det vi har forsøkt å oppnå med disse historiene, er å øve på tvers av institusjonen. Vi kaller det disability equity training. Min stab kjenner de besøkende godt og vet hva som er deres utfordringer når de går gjennom museet. Men museet har ni hundre ansatte som alle trenger å trenes i hvordan de kan bidra til en god besøksopplevelse for publikum med funksjonsnedsettelser. Da er det praktisk med filmer som vi kan vise til alle, sier Rosenberg.

– Vi har også produsert treningsvideoer der vi iscenesetter reelle, uønskede hendelser som vi har hørt om eller fått tilbakemeldinger om at har skjedd. Det kan for eksempel være en situasjon hvor en svaksynt har gått for nær et av kunstverkene, og hvor vakten har skreket ut: Hei du – stopp! Ikke gå så nærme!

– Selv om dette er en svært sjelden hendelse, er det en ubehagelig situasjon både for personen som blir ropt til og alle andre i rommet. I treningsvideoen gjenskaper vi situasjonen slik at alle kan lære av den. Treningsvideoene blir brukt i sesjoner på tre timer, og vi har hatt tonnevis av dem med hele staben.

– Handler om å vise virksomhetens verdier

– Når man jobber så systematisk over tid og på tvers av hele organisasjonen, er det interessant å vite om dette gjør noe med organisasjonen som helhet. Påvirker dette arbeidet hele MoMAs personlighet, selve merkevaren?

– Jeg elsker dette spørsmålet. For her tror jeg vi har en mulighet.

– Dette arbeidet trenger å bli mer synlig utad.

– Internt i organisasjonen er arbeid med tilgjengelighet tydelig gjennom den brede organiseringen, men nå må vi tenke på vår kommunikasjon utad. Store, kommersielle aktører er allerede på banen. De forstår at kundene ønsker å se seg selv representert i markedsføringen.

– Dette bringer tankene til en av personene med funksjonsnedsettelse i videoene på nettsiden. Når han blir spurt om hvordan han ønsker å bli møtt på museet, svarer han: «Som alle andre.»

– Nettopp! Og det er dette de store kommersielle aktørene forstår. Men det handler ikke bare om det. Når for eksempel Amazon bruker modeller som sitter i rullestol, i sin leketøyskatalog, så handler det om å vise hvilke verdier virksomheten har. At de bryr seg om mennesker med funksjonsnedsettelse. Og dette ønsker jeg at MoMA også skal bli kjent for.

Hva skal til for å skape endring?

– Å være et tilgjengelig museum er en ambisjon de aller fleste museer har, men for mange er målet fremdeles langt unna. Hva er den viktigste ingrediensen for endring, er det ildsjelenes entusiasme, eller er det organisatorisk innsikt og detaljert planlegging?

– Det er begge deler. Med en grundig plan som kan utføres på tvers av organisasjonen, og med en ledelse som både støtter planen og følger opp med budsjetter, så er dette mulig.

I Francescas beskrivelse av MoMAs arbeid for å være inkluderende, fremstår den systematiske involveringen av publikum og de mange timer med øvelse i å se museet gjennom publikums øyne som en «game changer» Å jobbe på denne måten fjerner på ingen måte betydningen av lovverk og standarder, men det utvider tilgjengelighetsuniverset og får det til å handle om mye mer enn bokser som skal sjekkes av.

I en undersøkelse gjennomført i 2022 på vegne av Bufdir fremkommer det at under 5 % av museene i Norge aktivt involverer brukergrupper i arbeidet med universell utforming i utstillinger. Det kan være fristende å konkludere med at utsiktene til denne type endring derfor er små.

Men om man skulle tillate seg litt amerikansk optimisme, så kan det like gjerne forstås til at vi står foran et univers av muligheter.

Hva kommer vi til å finne ut dersom vi går utenfor sjekkboksene?

Hvilken kunnskap får vi når vi undersøker behovene og ønskene til en hel skala av ulike publikummere som alle har den samme interessen for kunst og kulturarv, men en ulik måte å erfare på?

Les også:
Ikke helt universelt på norske museer
Slik får spesielle elever SANS for norske museer

Denne saken står på trykk i Museum nr 1 24. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.