Jeg står og summer meg i Havnegata, bak Perspektivet Museum, etter å ha sett Sara og friheten. Tiden jeg hadde der inne med Sara F. og med romanfiguren Alberte som er så kjent for meg, har fremkalt minner. Det jeg har tatt med ut fra utstillingen i andre etasje i trehuset, der Fabricius bodde de siste fire årene hun var Tromsøjente, er en romslig bylt med følelser og perspektiver på livene til de involverte. Og på mitt eget. Det er over 30 år siden jeg leste Alberte-bøkene for første gang.
Flere rom
Jeg hører som et ekko åpningssetningen i den første boken. Den og mange flere formidles gjennom lyddusjer i utstillingen. Kirkeuret lyser som en måne i natten, starter boken. Fra her jeg står, ser jeg ikke klokken på Tromsø domkirke. Jeg beveger meg bort fra utstillingen, mot Sara, Albertes og min egen historie.
Utstillingen er veldig oversiktlig, og på et vis også klar, enda både lyd og bilder opptrer i mange format. Utvalget gjenstander er sparsomt, men effektivt. Møblene, leselampen, bøkene og annet i rommet har tilhørt forfatter Sara Fabricius, alias Cora Sandel, som bodde her i fire år, frem til 1905. Da hadde huset flere rom. Nå er de åpnet opp og rammer inn en poetisk presentasjon. Konsise tekstutdrag løfter frem ulike tekstdeler og utsagn fra Fabricius’ penn. Bøkene hennes betyr mye for mange fremdeles. Da jeg på videregående leste Alberte-trilogien, hadde denne romanfiguren allerede vært i verden i over 60 år, og Fabricius vært død mer enn ti. Romanene rørte noe i meg, med en dypere kraft enn jeg var vant med.
Viser frem Saras trekk i Alberte
Utstillingens åpenhet og bruk av ganske enkle grep, virker respektfull både overfor Fabricius og fans som meg. Tolkningsrommet er stort, og gir meg en følelse av sannferdighet. Jeg vil også tro at de som enda ikke er innvidd i romanuniverset, får mye ut av være i rommet. Det er mer utfordrende, kanskje, å gi gamle lesere som meg helt nye tanker om – og blikk for – hva Alberte representerer.
Ved å se og høre hva Alberte betyr for forfatteren selv, viser Sara og friheten meg nye lesninger. Jeg tar til meg mye nytt, og får tilført dybde til det gamle. Jeg faller derfor litt i staver over dette museumsbesøket, over hele opplevelsen og det at jeg her står i hennes rom, helt bokstavelig talt. Å skille mellom Sara og Alberte klarer jeg ikke, og jeg føler heldigvis heller ikke at det er noe utstillingen pålegger meg.
Stunder av frihet
Det Alberte deler med Sara, er vi mange andre som også deler. Vi er mange som har lest og fulgt Albertes drøm om å komme seg vekk. Fulgt hennes ferd til Paris. Dette var jo essensen da jeg som ung gutt slukte andre bok, Alberte og friheten. Den ga meg del i livet og lyset fra Paris, som gestaltet Albertes frihet. Men jeg digget også bøkenes snirklete setninger som vridde av seg en underfundig men likefullt nokså klar mening om skjebnen og tilværelsens karrighet. Dette inspirerte meg til å lese mer, og ikke kun som tankeflukt.
Jeg går fra trehuset museet ligger i og til domkirken, til kirkeuret som mimer månen. Saras livbetingelser trer tydeligere fram, for her står fortsatt en staselig bygning hvorfra man kan se kirkeklokken. Det var altså her Fabricius bodde og så «månen». Familien flyttet herfra etter åtte år, i 1901, til trehuset jeg allerede har vært i. Huset ved domkirken var visstnok byens første murbygning. Jeg ser bedre nå hvordan Fabriciusfamilien må ha tatt et par steg ned på den sosiale rangstigen, akkurat slik Sara og friheten indikerer, når den viser til at Saras fars økonomi var grunnen til at de flyttet til Tromsø i utgangspunktet. Også lyset fra kirkeuret måtte hun forsake.
Paris-lys
I lydsporene i utstillingen får man høre utdrag fra Alberte-trilogien. Opplesningene er brukt nennsomt. Jeg merker meg ord som at en kvinne blir vakker om hun ter seg naturlig. Ved å få være den man er. For frigjøring heler. Jeg tenker videre på Albertes konstante skamfølelse, og hvordan føltes å speile meg i den det som syttenåring. Motivet av Paris’ åpenhet med muligheten byen ga for naturlig aksept av homoseksuelle, var min form for forlokkende lengsel, vekk fra Norge. Ganske klassisk. Albertes skam over ikke lenger å være bemidlet, var også gjenkjennelig. Et nytt ord for meg den gang var fattigfornem, som Alberte kaster ut for å såre. Det kjente jeg at rammet meg. Mellom de to husene forfatteren har bodd i, blir dette motivet tydeligere. Et sosialt fall med påfølgende forsøk på et kunstnerliv i Paris, har Sara og Alberte til felles.
Poetisk om hverdager
Fabricius’ virke som forfatter og motivene hennes for å skrive, trer tydelig frem. Jeg ser dermed bedre for meg dette livet som bestod av hverdager, og et forfattervirke som var preget av det samme: dels på grunn en stram økonomi og sjongleringen av roller som kunstner, mor og hustru. Men budskapet hos henne var sammensatt. Dette får utstillingens poetiske scenografisk formspråk fint frem. Virkemidlene fremstår perfekt tilpasset det biografiske stoffet og også litteraturen. Sara og friheten tilrettelegger for flere tolkninger og tilfører slik dybde til objektene. Dermed blir også inventaret interessant.
Å stille ut et forfatterliv og hennes tekster må være krevende om man ikke vil fylle på med tekster og informasjon. En samling personlige gjenstander sier i utgangspunktet nokså lite. Valgene Perspektivet museum tar i denne utstillingen er tydelige og ærlige. Dette gir en særegen poesi, og er kunst. Selv om noen ting er nesten banalt enkle. En penn ligger på en beholder med is og vann, i den ruller det små bølger, liksom mellom fjæresteinene eller en bekk i vårløsning. Inne i et skap med oversettelser av Sandels tekster får isen og pennen frem hvordan litteraturen hennes har funnet veien ut i verden. Hvordan noen kvinner har banet vei for nye samfunnsroller.
Fristunder
Et rom med turskoene hennes er dekorert med tørkede tromsøpalmer. Slik gjenkaller skoene et minne jeg har om de deilige løpeturene i Alberte og Jakob, den første romanen. Alberte springer opp bakker, til øverbyen og ut i naturen hvor hun er fri fra morens skarpe blikk. Fristunden utenfor synsranden til fru Selmer delte jeg som ung leser til fulle med Alberte.
Jeg forstår ikke helt om malingflekkene på gulvene i utstillingen også et grep eller bare sjusk etter monteringen, eller fra forrige utstilling. Flekkene kan symbolisere Fabricius’ forsøk på å finne en vei inn i malerkunsten, og også Albertes kamp med ordene – som hun samlet på lapper i en koffert uten å makte å tvinge dem sammen til noe formulert. Samtidig peker flekkene nese til Fru Selmers dømmende blikk, og til den stusselige evnen vi kan ha til å føle oss tarvelige for nesten ingenting.
De fiffige grepene og de vare tekstopplesningene fremmaner en personlighet, og gir liv til rommet. Som om noen nettopp har reist seg fra Fabricius’ stol. Nå er den okkupert av en tromsøpalme, for at ikke jeg eller andre skal ta plass i det som likevel bare er en død og balsamert museumsgjenstand. Det viser det beste i denne utstillingen, nemlig at den gir plass til humor. Den er mild, og det kler forfatteren.
Aktiviteter
En egen lydvandring i Tromsøs gater, med tekstutdrag fra første roman i trilogien er et annet godt grep Perspektivet tar for å trekke publikum og nye lesere. En ny og inspirert tegneserie om Saras liv, laget av Anneli Furmark og utgitt av museet, blir med meg hjem. Den skal jeg varme opp med før jeg gir meg i kast med de tre biografiene om Sara Fabricius som i årevis har stått uleste i bokhylla. Andre ting Sara og friheten ansporer til, er å lese meg opp på Claudine-romanene av den franske forfatteren Colette. Hennes verk betydde mye for Sandel, ifølge Perspektivet. Kanskje jeg finner Albertes franske storesøster? Jeg gleder meg.
