Søk
Close this search box.
Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KronikkJa, vi samler!

Ja, vi samler!

Hvorfor diskuterer vi ikke mer hva vi bør og kan samle inn?

Jeg ble overrasket og veldig glad da Maja Musum i Hvem skal ut-oppgaven i forrige utgave av dette tidsskriftet nevnte at MiA – Museene i Akershus har et innsamlingsprosjekt som handler om sirkushistorie. Det er sjelden at spesielle valg i kulturhistoriske innsamlingsarbeider blir omtalt, så takk!

UTSYN: I denne spalten får et museumsmenneske med noe på hjertet utløp for det. Kirsten Linde er konservator ved MiA – Museene i Akershus. Foto: MiA

Savner mer diskusjon

Innsamling av gjenstander til de kulturhistoriske museenes samlinger er etter min mening et underkommunisert og lite debattert tema. Hva er det egentlig vi samler inn? Hvorfor gjør vi det? Og hvilke metoder bruker vi i innsamlingsarbeidet?

Egentlig lurer jeg mest på om vi samler inn tilstrekkelig mye og variert til at vi kan utvikle samlingene våre på en måte som gjør dem interessante for formidling og forskning nå og i fremtiden.

Min uro rundt dette spørsmålet har bakgrunn i reaksjoner jeg får fra kollegaer i forhold til spørsmålet om aktiv innsamling til samlingene. Når jeg forteller at vi samler aktivt inn og ikke har inntaksstopp i MiA, blir jeg møtt av reaksjoner som spenner fra mild overraskelse til dyp skepsis og hos noen mye frustrasjon. Jeg får høre om overfylte magasiner, om restanser, om frister på det ene og det andre, og mye mer som skal gjøre at det er umulig å samle aktivt inn til samlingen.

KULTURARV: Plastflaske som har inneholdt motorolje. Innsamlet i forbindelse med Bensinstasjonsprosjektet i MiA 2016-2019. Foto: Øivind Möller Bakken / MiA.

Viktig samtidsfortolkning

Jeg synes dette er forferdelig trist å høre. For meg er museenes fysiske objekter av enhver art nøkkelen til det som skaper nysgjerrighet og spørsmål – og dermed forskning og formidling i museumsarbeidet. Stopper vi av pragmatiske grunner tilgangen av nytt fysisk materiale, lukker vi samtidig en dør til nye erkjennelser og gir våre etterfølgere mindre å utforske og fortelle om i en fremtidig kontekst.

Spesielt når det gjelder innsamling fra samtiden, vil det fysiske materialet kunne fortelle ikke bare en historie om seg selv, men også en historie om hva vi som forskere og innsamlere fant viktig å dokumentere i den nåtidssituasjonen vi befant oss i. Samtidsinnsamlinger er derfor viktige samtidsfortolkninger.

MiA har heldigvis vært i en situasjon de siste to tiårene der museets ledelse har vært fremsynt og uredd nok til å satse på innsamling, samtidig med at vi har arbeidet for å få ned restanser og foretatt avhendinger. Vi har på en måte både blåst ut, pustet inn og hatt mel i munnen samtidig – og det uten å bli kvalt. Jeg kan med hånden på hjertet fortelle at museets opphevelse av et generelt inntaksstopp ikke har ført til en tsunami av innkomne gjenstander. Derimot har vi ved hjelp av museets innsamlingsplan aktivt tatt inn interessante gjenstander og samlinger og via inntakskomiteen fått satt en effektiv brems på en kø av gjenstander som før kom inn ved passiv innsamling.

BRYLLUPSDAGEN: Synnøve Brændshøi på jobb på sin bryllupsdag i 1946, der hun fotograferer en annen brud. Ukjent fotograf. Foto: MiA

Den passive innsamlingen

Det er flere grunner til at vi ønsker å bremse ned den passive tilstrømningen av gjenstander og få til en mer aktiv innsamlingspolitikk. Først må jeg presisere hva jeg mener med passiv innsamling: gjenstander og samlinger som tilbys til museet via eksterne henvendelser, og som museet deretter tar stilling til om passer inn i museets samlingsprofil og følgende takker ja eller nei til. Det er både fordeler og ulemper med gjenstander som kommer inn i museets samlinger på denne måten. Én fordel er at eksterne givere dermed blir medskapere av samlingene til museet, en annen at givere kan tilby museene uventede og interessante ting fra fortid og samtid.

Realiteten er imidlertid at vi ofte blir tilbudt mye av det samme som vi allerede har fra før. Våre støttespillere og besøkende blir inspirert av de utstillingene og samlingene som finnes på museet, og vil gi oss gjenstander som de mener passer inn i de historiske kontekster som vi i forveien formidler. Ser vi kritisk på den passive innsamlingen, reproduserer den ofte samlingene innenfor rammene av den samlingslogikken som allerede finnes. Den passive tilførselen av gjenstander manifesterer samlingspraksiser som er etablert i forrige århundre, og utvikler sjelden nye. Det medfører at blindsoner vi har i våre samlingslogikker, ikke utfordres.

MiA har i sin innsamlingsplan og praksis valgt å utfordre våre egne blindsoner. Et inntak av en tilbudt sirkussamling/arkiv og ny innsamling av kvinnerelatert materiale og aktivering av eksisterende fotosamlinger med kvinnelige fotografer er eksempler på to tematiske blindsoner som vi for tiden engasjerer oss i.

EN DEL AV FAMILIEN: De fleste sirkusartister var del av internasjonale storfamilier. Barneopptredener var helt vanlig til langt opp på 1900-tallet. På dette postkortet poserer «Vidunderbarnet Bianca» fra Karl Kremos akrobattrupp i 1915. Ukjent fotograf. Foto: MiA

Nye blikk

Sirkus er internasjonalt og har sjelden en lokal tilknytning, derfor vil det ofte falle utenfor de fleste lokalforankrede museers ansvarsfelt.

Spesielt kommersielle lavkulturelle kulturuttrykk går ofte under radaren i museenes innsamlingsstrategier.

Hva fikk oss å til å «se» og ta inn denne samlingen? Det tradisjonelle sirkuset har eksistert siden 1700-tallet. Sirkuslivet innebar en omreisende tilværelse, og en stor del av artistene var født inn i internasjonale storfamilier. I et mangfoldperspektiv inneholder sirkussamlingen materiale fra en parallell livsverden som sto i kontrast til og i symbiose med det omkringliggende samfunn. Sirkusets scenekunst fungerte ofte som en form for karnevalesk univers, der vanlige konvensjoner ble utfordret. På grunn av etiske problemstillinger rundt dyrehold har det tradisjonelle sirkuset i dag lav kulturell status og kan ses på som en truet kunstart. Sett ut fra et bevaringsaspekt er det derfor også viktig å ta vare på denne samlingen.

MiAs samlinger har en kjønnsmessig ubalanse med en stor mengde materiale fra menns arbeidsliv. Vi ønsker derfor i mindre grad å supplere og reprodusere samlinger som inneholder verktøy, maskiner og jordbruksredskaper relatert til mannsarbeid. I forbindelse med prosjektet Ut i lyset! Kvinnelige fotografer i Akershus etter andre verdenskrig samler vi aktivt inn foto og gjenstander som relaterer seg til kvinnelige fotografers arbeid og aktiviserer de samlingene vi allerede har. Disse kvinnelige fotografene var anerkjent i sin samtid, men er inntil dette prosjektet en underkommunisert del av MiAs fotosamling.

I samtidsinnsamlinger gjør museumsinnsamleren vurderinger og utvelgelser i en samtidighet bestående av en uendelighet av fysisk materialitet. Det som undrer meg, er at det ikke er mer nysgjerrighet i forhold til hva som kan og bør samles inn fra samtiden. I MiAs innsamlingsplan har vi blant annet fokus på en type samtidsgjenstander som vi oppfatter som spesielt interessante og talende om nåtidens samfunn: gjenstander som er skapt for kort levetid. Vi prioriterer å samle inn gjenstander som er produsert med en forventet levetid på 0–1 år. Det har medført at vi fra 2000-tallet etter hvert har fått til et samlingsmateriale som kan fortelle om bruk-og-kast-samfunnet som har ført oss ut til randen av den økologiske avgrunnen.

Disse tre innsamlingsprosjektene er en del av vår arv til fremtiden.

ER BLITT HISTORIE: Ballongpinner innsamlet i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget i 2011. I 2021 kom det et lovforbud mot en rekke produkter i engangsplast, deriblant ballongpinner. Foto: Ulf Palm / MiA.

Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 3 23, der det overordnete temaet er periferi. Fleire av artiklene er digitaliserte, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser