Prosjektet «Jernbaneminner» i regi av Norsk Industriarbeidermuseum (NIA) sikter på å bevare historiene til alle dem som jobbet, levde ved og brukte jernbanestrekningen, som var i drift fra 1909 til 1991.
INTERVJUER
En av dem som har deltatt i prosjektet, er Torjus Kirkemoen, som er elev ved Rjukan Videregående skole.
– En spesiell person som jeg har fått snakket med er Birgit Enger. Hun er 104 år gammel og Rjukans eldste person.
Sammen med tre andre elever har han fått opplæring i intervjuteknikk, og han har hatt flere minneverdige møter.
– En spesiell person som jeg har fått snakket med er Birgit Enger. Hun er 104 år gammel og Rjukans eldste person. Men hun har en fantastisk hukommelse. Vi snakket i fire timer, forteller Torjus.
104-åringen har ikke selv vært direkte tilknyttet jernbanen, men er en av dem mange som har minner og erfaringer fra Rjukan og Tinnosbanen.
– Hun vokste jo opp på Mæl, i ene enden av Tinnsjøen, og hun hadde en far som jobbet på banen og
– Målet er at vi skal sitte igjen med mellom 14 og 30 intervjuer etter at prosjektet er avsluttet
jernbanefergene, så det var en viktig del av hennes oppvekst, forteller Torjus.
Nå er intervjuet med Birgit ferdig, og innlemmet i samlingen av jernbaneminner som etter hvert skal presenteres på Norsk Industriarbeidermuseum.
BYGGET MF «STOREGUT»
En av dem som er midt inne i intervjuprosessen er Ivan Christoffersen, som har jobbet på jernbanestrekningen mesteparten av livet. Han har fulgt jern- baneferga «Storegut» helt fra starten, han var med på byggingen av båten, og endte senere opp som mannskap.
– Det er litt artig, for min far var i sin tid med på å bygge dampferga Ammonia, tilbake på 20-tallet. Det var grunnen til at familien min endte opp på Notodden. Opprinnelig var faren min fra Moss, men familien flyttet hit fordi faren min skulle jobbe med båten.
Etter at MF «Storegut» var ferdig i 1957, søkte Ivan Christoffersen på jobb om bord. Og der ble han værende helt fram til trafikken ble nedlagt i 1991.
– Jeg jobbet der helt til det var slutt. Etter det gikk jeg automatisk over i Stiftelsen Rjukanbanen som fikk ansvaret for materiellet etter at Hydro trakk seg ut.
ET GODT LIV
Da MF «Storegut» ble sjøsatt i 1956 var den Nord-Europas største innsjøferge. Hovedsakelig fraktet den produkter fra Norsk Hydro på Rjukan, jernbanevogner med stoffer som salpetersyre og ammoniumnitrat, men også passasjerer.
– Det er spennende å høre fortellingene, å snakke direkte med folk, i stedet for å lese om det. Det blir nærere og mer personlig, og historien kommer mye tettere på.
Dette var arbeidsplassen til Ivan Christoffersen, i flere tiår. Om bord på Storegut gikk mannskapet 10 og 14-timersskift, hele døgnet. Men ifølge Christoffersen var det et bra liv.
– Jeg synes det var greit, vi fikk godt med fri innimellom. Det var en grei arbeidsordning for oss, det syntes vi.
Han forteller om godt arbeidsmiljø med bra samhold og god tone mannskapet i mellom.
– Hydro var min arbeidsgiver i mange år. Og det var klart vi måtte ta noen harde tak i blant og stå på. Men det har vært en bra arbeidsplass.
EIERSKAP TIL HISTORIEN
Prosjektet på Notodden og Rjukan har pågått i ett år, og planen er å holde på i to til.
– Målet er at vi skal sitte igjen med mellom 14 og 30 intervjuer etter at prosjektet er avsluttet, sier prosjektleder Juliana Strogan.
Videointervjuene blir både tilgjengelige på nett, gjennom Digitalt museum, og på museet, der det er planlagt utstillinger. Denne metoden for å bevare historien for ettertiden har en helt bestemt hensikt. Rjukan og Notoddens verdensarvstatus siden 2015 har gjort det ekstra viktig å bevare fortellingene for ettertiden. Og måten det blir gjort på er ikke tilfeldig valgt.
– Hvordan kunnskapen formidles videre, er viktig. Det bør være en aktiv prosess, som folk kan ta del i. Verdensarvstatusen skal ikke bare bidra til å bevare historien, men også heve livskvaliteten til menneskene som bor i dette området, sier Juliana Strogan.
Strogan peker på det som betegnes som «rettferdig overføring» til nye generasjoner.
– Vi kunne gjort akkurat den samme jobben selv, med samme bruk av ressurser. Men med denne metoden sikrer vi at nye generasjoner tar aktiv del og dermed føler et sterkere eierskap til historien.
Og akkurat det kan deltaker Torjus Kirkemoen bekrefte.
– Birgit, som jeg snakket med sist, er født i 1913, og hun husker helt tilbake til 20-tallet. Det gir et visst perspektiv. Det er spennende å høre fortellingene, å snakke direkte med folk, i stedet for å lese om det. Det blir nærere og mer personlig, og historien kommer mye tettere på.
