MUSEUM OVER 2. VERDENSKRIG, GDANSK:
For ti år siden: I et optimistisk Polen, med ferskt EU-medlemskap og rask økonomisk framgang, presenterer den nyvalgte lyseblå- liberale regjeringen sin prestisje-satsing på kulturområdet: Et stort, internasjonalt museum om andre verdenskrig, i byen der den startet. Først i mars i år, nesten ti år senere, etter en komplisert prosess og bruk av over 100 millioner euro, kunne Museum over 2. verdenskrig endelig åpnes for publikum.
Museet er det eneste i verden av en viss størrelse som forsøker å gi en samlet, internasjonal framstilling av verdenskrigen. Med spektakulær utforming, kreative presentasjonsteknikker og unikt innhold, framstår det som et uttrykk for et moderne, framtidsrettet og utadvendt Polen, som inviterer verden til lærdom om en del av historien som angår de fleste nasjoner på kloden.

De fleste utenforstående vil vel anta at et slikt storslagent prosjekt skulle oppnå bred tilslutning og vekke nasjonal stolthet. Men i stedet har det blitt gjenstand for politisk strid – en føljetong som har inkludert rettsrunder, overtakelse fra myndighetene og utskifting av ledelse. Skjebnen til museet viser at krigshistorien stadig hjemsøker Polen, og også er en varm politisk potet, mer enn 70 år etter at kamphandlingene opphørte.
OVERTAKELSE OG PROTESTER
Bråket om museet begynte med parlamentsvalget høsten 2015, da det dypt konservative partiet PiS (Prawo i Sprawiedliwo – «Lov og rettferdighet») vant rent flertall, etter å ha hatt suksess med en kombinasjon av kraftpatriotisme og sosiale reformer. Det ble snart tydelig at det for den nye regjeringen også var en prioritert oppgave å fremme sitt nasjonalkonservative syn på polsk kultur og historie. Offentlige kultur- og utdannelsesinstitusjoner skulle snart få merke at nye koster hadde inntatt departementene.
Museet er det eneste i verden av en viss størrelse som forsøker å gi en samlet, internasjonal framstilling av verdenskrigen
Disse ga raskt signaler om at noe også skulle gjøres med det store og dyre museet som var under ferdigstillelse i Gdansk. Representanter for PiS hadde fra starten klaget over at prosjektet ikke fokuserte nok på Polens egen krigshistorie – befolkningens ofre og motstandskampen mot okkupantene. Museets profil ble hevdet å være et uttrykk for den forrige regjeringens selvutslettende nedtoning av det nasjonale – som del av en kulturell og økonomisk tilpasning til Vesten, og spesielt Tyskland.
Museets selvstendighet var imidlertid juridisk beskyttet av et charter, som gjorde det vanskelig for de nye makthaverne å overta styringen uten videre. Men det fantes en mulig omvei; la det oppgå i en ny, større enhet, gjennom sammenslåing med en annen institusjon. For det formålet ble det høsten 2015 vedtatt opprettet enda et museum i Gdansk. Dette skulle omhandle krigshandlingene ved Westerplatte, militærbasen ved havnen i byen, ved starten av invasjonen i 1939.

Regjeringens manøver skapte protester både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. En større gruppe historikere fra Polen og en rekke land signerte et brev til kulturministeren der de krevde at institusjonen ble realisert som planlagt (wyborcza.pl). Flere av de som hadde donert gjenstander til museet truet med å kreve de tilbake, hvis museet ble endret. For ledelsen av museet var trusselen fra regjeringen startskuddet for et kappløp med tiden: Det gjaldt å få det ferdig og åpnet før regjeringen fikk en rettslig kjennelse som tillot sammenslåing og overtakelse. Det gikk så vidt. Museet ble åpnet som planlagt, men bare noen få dager senere bestemte Høyesterett at de to museene kunne slås sammen, hvoretter kulturdepartementet straks innsatte ny direktør. Etter overtakelsen har både kulturminister og museumsledelse gjentatt at de akter å gjøre endringer. Men siden rettighetsproblematikken ikke er juridisk avklart, er intet forandret ultimo august.
Regjeringens manøver skapte protester både lokalt, nasjonalt og internasjonalt
INTERNASJONAL – OG POLSK
Den visuelt slående utstillingen rekker over imponerende mye, tematisk og geografisk. I alt er det 25 000 elementer, hvorav en betydelig andel er private donasjoner. Å ta seg gjennom det hele er en utmattende opplevelse som varer flere timer – men hvordan skal det kunne være annerledes, gitt temaet?

En hovedtendens i utstillingen er at individuelle skjebner løftes fram. Museet gir en oversikt over krigens militære og politiske forløp, men oppmerksomheten styres mot sivilbefolkningenes og soldatenes opplevelser og ofre. Selv om utstillingen er internasjonal, er den også klart polsk. Den polske krigserfaringen er framtredende, men uten at den blir dominerende. Et uttrykt poeng har vært å la polske erfaringer bli forstått i relasjon til hva som skjedde andre steder. Slik kan utstillingen kombinere det å fortelle besøkende utlendinger om polske erfaringer, og la egen befolkning sette disse inn i en større kontekst. Inntrykket som gis er en nøktern balansering av det nasjonale og det internasjonale.
MER POLEN, TAKK
For et blikk utenfra er det derfor vanskelig å begripe at dette museet kan oppfattes som ikke å framheve tydelig nok hva krigen innebar for Polen. Dette bidrar til inntrykket av at kritikken til stor del handler om en generell motvilje mot hele konseptet med et internasjonalt perspektiv; det vil si at det ikke kun er fokus på Polen i et polsk krigsmuseum. Eventuelt at en enda større del skulle vært viet til det polske folks oppofrelser, og heltedådene til polske motstandsfolk.
Inntrykket som gis er en nøktern balansering av det nasjonale og det internasjonale.
En nylig publisert kommentar av den kjente konservative journalisten Bogdan Zalweski (woxeurop.eu), er et godt eksempel på en slik eksepsjonalistisk kritikk: Polakkenes krigserfaring kan ikke sammenliknes med noe annet – ikke noe annet land mistet en så stor andel av sine innbyggere, motstandskampen var unik i art og omfang, og det ble aldri dannet noen polsk regjering som kollaborerte med tyskerne (det fantes ingen polsk Quisling). Med disse kjensgjerningene som bakgrunn, hevdes det at en historieframstilling som sammenlikner og trekker linjer mellom hva som skjedde i Polen og andre land som ble okkupert, blir en tilsløring av det unike ved det polske folks offer. I en fersk avisartikkel er det konkretisert hvilke elementer i utstillingen museumsledelsen ønsker å endre på. Dette framstår i sammenhengen som mindre justeringer – som å gi bestemte polakker i krigshistorien en mer fremhevet plassering, understreke enda sterkere forbrytelsene begått av Sovjetmakten, tydeliggjøre at også katolske prester havnet i konsentrasjonsleirer, samt mer trivielle detaljer, som å gjøre enkelte kart større (dziennikbaltycki.pl).
EN SPLITTET NASJON
Det som slik har kommet av innvendinger – enten av ideologisk art, rettet mot selve konseptet, eller mot utstillingen på rent detaljnivå – forsterker et inntrykk av at mye av motstanden dreier seg om politisk antagonisme, og til stor del handler om at prosjektet ble initiert av regjeringens politiske motstandere. Et klart uttrykk for motviljen ble gitt ved åpningen av denne påkostede og internasjonalt unike institusjonen – da hverken Polens president, statsminister eller kulturminister var til stede. For å forstå denne påfallende uforsonligheten må en gå noen år tilbake i tid.

Den markante polariseringen i dagens polske politikk har sitt opphav i splittelsen som oppstod mellom tidligere allierte i fagbevegelsen Solidaritet, kort tid etter at kommuniststyret var avviklet. På den ene siden stod en relativt liberal, vest-orientert fløy, som ville legge fortiden bak seg og se framover, på den andre siden en gruppe konservative, mer nasjonalistisk orienterte, som ville ha et drastisk oppgjør med enhver som hadde hatt en rolle i det tidligere statsapparatet. PiS domineres av en hard kjerne av veteraner fra denne tiden, som hele tiden har ment at de liberale valgte å gå inn i en allianse med tidligere kommunister. Dette gjorde det mulig for mange av de sistnevnte å beholde sine privilegier, og fortsette å være en del av en dominerende og korrupt maktelite. En flammende eksponent for dette synet har vært den mektige partilederen Jaroslaw Kaczynski, som mange i dag mener utøver en slags gudfar-aktig innflytelse på regjeringens politikk.
Kaczynski har regelmessig framstilt sin hovedrival som en som direkte motarbeider polske interesser
Når også den historisk begrunnede forestillingen om den polske nasjonen som truet av ytre fiender, plusses på, skrus konfliktnivået ytterligere opp. I tråd med dette karakteriserer Kaczynski et co sine motstandere mer eller mindre som svikere og forrædere, som allierer seg med utlendinger som vil styre Polen og igjen frarøve polakkene deres selvstendighet. I kampen mot den liberale opposisjonen er det primært Tyskland – og deres politiske instrument EU – som framstilles som den ytre, knugende makt.
FORRÆDEREN TUSK
Motstanden mot museet i Gdansk følger dette mønsteret. Det er neppe uten betydning at det i stor grad forbindes med tidligere statsminister Donald Tusk (født og oppvokst i Gdansk), som igangsatte planene kort tid etter at han tiltrådte. Med årene har Tusk blitt en hovedfiende for PiS, og spesielt Kaczynski. Retorikken ble ikke akkurat mildere etter at Tusk i 2014 ble president i EU-rådet. Da Tusk ble gjenvalgt som dette sent i 2016, kunne andre medlemsland forbløffet konstatere at hans eget hjemlands regjering var den eneste som stemte imot. Kaczynski har regelmessig framstilt sin hovedrival som en som direkte motarbeider polske interesser. Når det gjelder museet, har han nylig gjentatt at det nærmest er en gave fra Tusk til Tyskland, og at det er et direkte uttrykk for tysk historiepolitikk (niezalezna.pl).
UVISS SKJEBNE
Så hva vil skje med museet, hvis myndighetene gis frie hender? Det er ikke uproblematisk å gjøre større endringer, som å fjerne hele seksjoner og stryke bestemte tema. Dette ville gjøre det nødvendig å stenge museet i en periode, og siden museet framstår som så helhetlig, vil det være vanskelig å foreta noe slikt uten at det vil fortone seg som en rasering.

HOLOCAUST-SEKSJONEN: En vegg med kofferter som har tilhørt mennesker sendt til utryddelsesleirer. FOTO: MIKOŁAJ BUJAK/MUZUEM1939.PL
Men også mindre endringer kan ha politisk sprengkraft. Gjøres det for eksempel noe med framstillingen av Stalin og kommunismen, formidles igjen PiS-narrativet om at liberale har en agenda med å tilsløre denne delen av fortiden. Uansett vil ideologisk motiverte justeringer i denne prestisjeinstitusjonen oppfattes som sterkt provoserende av opposisjonen og store deler av det akademiske miljøet – og dermed forgifte det politiske klimaet i landet ytterligere.
SE OGSÅ:
❱❱ Myndighetenes innblanding vil havne på historiens skraphaug
VIDERE LESNING
❱❱ VOXeurop: History is not black and white
❱❱ QUARTZ: The ideological battle dividing the world is perfectly illustrated by this fight over a Polish museum
❱❱ The Calvert Journal: Curating a nation: why the controversy around Gdańsk’s new WW2 museum matters
KRONIKK INGVALD BERTELSEN cand.philol. og frilanskonsulent, delvis bosatt i Polen