Da jeg gikk på ungdomsskolen, hadde jeg en lærer som hadde vært gift tre ganger. Hun var ellers en helt vanlig dame i 40-årene, og en god lærer. Men en gang ga hun klassen som lekse å skrive om «fordeler og ulemper ved ekteskapet». Jeg husker ennå følelsen av å sitte med kladdeboken hjemme og putre av indignasjon over at HUN, som beviselig hadde inngående kjennskap til gleder og sorger ved det å være gift, spurte OSS fjortenåringer om dette temaet.
Pussig nok kjente jeg på litt av den samme indignasjonen da jeg så Historisk museum i Oslos utstilling «ARV – vår plass i historien» som åpnet høsten 2023. Utstillingen fyller den aller fineste salen i museets første etasje og bruker stavkirkeportaler og annen middelalderkunst blandet med gjenstander fra de etnografiske samlingene som et springbrett for det man kaller et «annerledes arveoppgjør». Her skal det diskuteres:
«Eier noen historien? Hvem eier egentlig tingene, stedene og minnene som historien etterlater? Og hvor skal kulturarven oppbevares og stilles ut? Ikke alle gjenstander er like, noen har kulturhistorisk ‘merverdi’. […] Hvem bestemmer en gjenstands plassering på kulturarvens rangstige? Eliten? Museet?»
Jeg tuller ikke – dette er faktisk ekte utstillingstekster.
Problemet, slik jeg ser det, er ikke at museet oppfordrer til debatt rundt egen innsamlingspraksis, fortidig eller nåværende, eller kulturminnefaglige hierarkier.
Problemet er at publikum får et uhyre magert kunnskapsgrunnlag å diskutere ut fra.
Ta for eksempel Kongshornet, det praktfulle drikkehornet fra middelalderen som er dekorert med våpenskjoldene til norske adelsslekter og det norske riksvåpenet. Hornet har vært i Danmark siden 1720, men er innlånt til denne utstillingen. Etiketten lyder: «Gjennom sin 700 år lange historie har det tilhørt en rekke kongelige og adelsfolk bosatt i Norge, Sverige, Danmark og Island. […] I dag eies kongshornet av Nationalmuseet i København, men det pågår stadig debatter om det tilhører Norge eller Danmark. Har Kongshornet en egentlig eier?»
Og publikum klør seg kanskje litt i hodet og tenker at hvis museet virkelig lurer, kan de jo sjekke innlånskontrakten.
På Facebook har museets post om Kongshornet utløst 111 kommentarer i skrivende stund, og det store flertall uttrykker klart at «hornet må hjem», «hornet er norsk» og «danskene er dumme» (det siste er min tolkning). Metadiskusjonen om man egentlig kan eie historien, glimrer ved sitt fravær.
Eksempelet med Kongshornet viser at spørsmålene som utstillingen ARV stiller, ikke først og fremst er egnet til å utløse refleksjoner, men emosjoner. Vi ser flotte bronsefigurer fra Benin i Vest-Afrika, vi leser at måten de kom i museets eie på, muligens er uetisk, men teksten avrundes kryptisk med at «disse vakre gjenstandene og det komplekse samfunnet de stammer fra også [har] sin egen historie».
Vi får ikke vite noe mer, og det føles nesten som om utstillingen bruker bronsefigurene som rekvisitter for å reflektere over sin egen etiske habitus. Det er sannsynligvis det aller siste kuratorene ønsket å gjøre.
Da læreren min ga oppgaven om å skrive om ekteskapet, falt det henne neppe inn at det var vanskelig for en fjortenåring å svare på. Litt sånn er det med «Arv» også. Publikum trenger nok litt mer kunnskap, litt mer kontekst, før arveoppgjøret kan starte.
Utsyn
I denne spalten får et museumsmenneske med noe på hjertet utløp for det. Les også:
En sørings bekjennelse
Ja, vi samler!
Museumsdebatten
Snakk om utstillinger
Denne kronikken står på trykk i Museum nr 1 24. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Les også andre kronikker og debattartikler. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
