– På 1800-tallet var Kattabiblioteket faktisk et av Norges første offentlige museer, sier samlingsforvalter og vitenskapshistoriker Ernst Bjerke, som har meldt biblioteket inn i museumsforbundet. Også bøker er gjenstander, sier han.

Tidsmaskin

Christiania Kathedralskoles Bibliothek er som en tidsmaskin. Langs veggene står rader av skinninnbundne lærebøker, gotiske klosterbokbind, dekorerte renessansebøker og forgylte rokokko-bokrygger. Her står også sverd, skjeletter og botaniske samlinger i montre. De seks rommene i kjelleren på den videregående skolen i Oslo sentrum huser både et museum og et gammelt bibliotek.

Til sammen er det to millioner sider og 50 000 verk i hyllene.

Flere av dem er fra boktrykkerkunstens barndom, som verdens best bevarte eksemplar av Liber Chronicarum, «Nürnberg-krøniken» fra 1493. I dag finnes kun et tyvetall av denne versjonen i farger.

Eldst i boksamlingen er en pavebulle fra 1157, signert den britiske kardinalen Nicholas Breakspear. Noen år senere blir han pave Hadrian IV. På sin reise i Norge grunnla han katedralskolene i Oslo, Bergen, Hamar og Trondheim – og dermed det norske utdanningssystemet.

I Kattabiblioteket kan du dessuten bla i førsteutgaven av Adam Smiths hovedverk Wealth of the Nations fra 1776, en tidlig utgave Isaac Newtons Principia Mathematica fra 1726, den første trykte Koranen fra 1694 og det første moderne anatomiske oppslagsverk basert på menneskelik, De humani corporis fabrica av Andreas Vesalius fra 1568. Av norske bokskatter kan du finnes Norges eldste svartebok, Vinjeboken, fra slutten av 1400-tallet, førsteutgaven av Norske Folkeeventyr fra 1843 og Norges største samling Henrik Wergeland – som også var Katta-elev.

Deichmann, lagting og høyesterett

Kattabiblioteket er ifølge Ernst Bjerke landets eldste skolebibliotek, kanskje også det eldste bibliotek overhodet. Det nevnes første gang i en skriftlig kilde fra 1320, men kan være fra skolens start på 1100-tallet.

Utover århundrene økte samlingen, og på midten av 1800-tallet var det meste av kunnskap som kunne oppdrives i hovedstaden, samlet der.

– Før universitetet ble opprettet i 1811, var skolebiblioteket på Katta det nærmeste Norge kom et universitetsbibliotek, forklarer Bjerke.

I den siste fasen av dobbeltmonarkiet så å si kastet kongen i København penger etter Christiania Kathedralskoles Bibliothek for å kompensere at Norge ikke hadde noe eget universitet. Samtidig flyttet Deichmanske bibliotek sine seks tusen bind inn på Katedralskolen. Da var samlingen på Katta på 25 000 bind. De første årene etter 1814 brukte Lagtinget i Stortinget biblioteket som møterom, og den første Høyesterett var også samlet i bibliotekets sal.

Landets første offentlige museum

Som om ikke universitetsbibliotek, folkebibliotek, høyesterett og parlamentet var meritter nok, fant Bjerke nylig ut at Kattabiblioteket har virket som et tidlig offentlig museum. Det var nemlig ikke bare bøker som inngikk i samlingen, men også gjenstander, som våpen, mynter, insekter, utstoppede dyr og fugler og pressede planter.
– Vi vet ikke nøyaktig når samlingene oppstod, men det kan ha skjedd allerede på 1600-tallet, ved at sogneprester i området begynte å sende inn funn fra gårder og gravhauger, sier Bjerke.

Dette «Antikvitetskabinettet» på Katedralskolen dannet senere grunnlag for oldsaksamlingen ved Universitetet i Oslo, som ble stammen i dagens Kulturhistorisk museum. I tillegg kom store naturhistoriske samlinger, og alt dette var åpent for allmennheten.

Katedralskolens museum var åpent for publikum hver torsdag.

– Dette var en av Christianias få severdigheter og et fast innslag for alle utenlandske reisende, forteller Bjerke.

Det plasserer altså skolen sammen med andre museumspionerer Store norske leksikon omtaler, som forsøket som Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab gjorde i Trondheim rundt 1760 og initiativet til Det Kongelige Selskap for Norges Vel i 1810.

Medlem i museumsforbundet

Bjerke meldte biblioteket inn i Norges museumsforbund for noen år siden for å understreke den tapte samfunnsfunksjonen skolen hadde som museum, og ta godt vare på det som gjenstod, samt få praktiske fordeler som retningslinjer ved innlemmelse av gjenstander og muligehten til å bli tatt mer på alvor i forskningssammenheng.

Kattabiblioteket er også medlem i Consortium of European Research Libraries.
Selv om bøkene forblir i kjelleren, kommer de stadig mer ut i offentligheten, takket være en aktiv bibliotekar – som også er pasjonert boksamler og utdannet historiker. Siden det nye museet bare har én ansatt – ham selv – foregår mye av formidlingen digitalt, gjennom nye nettsider og aktivitet på Instagram og Facebook. Men museet er åpent for publikum etter avtale. Det hender ofte at gjester blir vist rundt, og skolens elever har prioritet.

Kattabiblioteket tok flere grep for å sikre overgangen til museum. Først og fremst ble det skaffet flere montre. Noen få fantes fra før, da Munchmuseet kvittet seg med noen på 1990-tallet og donerte dem til skolen.

– I motsetning til hva mange tror, er bøker ganske takknemlige utstillingsobjekter, med mange muligheter. I montre man få frem ekstra elegant typografi, håndkolorerte tresnitt fra renessansen, snirklete, allegoriske tittelblader fra barokken, notater og tegninger i margene, exlibris-merker, dekorerte permer og siselerte gullsnitt, sier Bjerke.

– Det ser man ikke i en bokhylle.

Finn ditt indre museum

Bjerke overtok ansvaret for samlingene i 2014 etter en bibliotekar, og som historiker var det naturlig å se på verkene også som kulturminner. For når slutter egentlig et bibliotek, og når begynner et museum? Derom strides lærde, grensen kan være flytende. Biblioteker eier jo ofte mindre gjenstandssamlinger, og bøker er også gjenstander.

– Hva bøker er, kommer an på sammenhengen. På et folkebibliotek er de underholdning, på et forskningsbibliotek vitenskapelige kilder, sier Bjerke.

– Hos oss var det jo ikke lenger noen som kom for underholdningslektyren. Langt de fleste kommer for å se og bla i gamle og spennende bøker. Kall det en Harry Potter– eller Instagram-effekt, om du vil, men det er en stor og voksende interesse for bøker som estetiske objekter, sier han.

Det skjer samtidig med at bøkers tekster løsrives fra den fysiske boken gjennom digitalisering. Gjennom Nasjonalbibliotekets digitalisering av gamle bøker, og lignende initativer fra for eksempel Google Books, blir også gamle trykte tekster tilgjengelige ved et tastetrykk.

– Da står papirboken igjen som historisk gjenstand, som levning av sin egen tid og sin egen tilblivelse og som produkt av flere hundre års bruk.

Bjerke mener bibliotekene i stadig større grad er blitt klar over at de forvalter store samlinger av materiell kultur, som kan formidles til et bredt publikum. Han tenker de vil «hente fram sitt indre museum» og oppdage at bøker også kan stilles ut «med sin innbinding, trykkfeil, vannmerker, skjønnhetsfeil, skader og bretter og mye annet».

Han viser for eksempel til hvordan Nasjonalbiblioteket nå har en fast utstilling av alt fra Magnus Lagabøtes landslov til manuset til TV-serien Skam, og at Deichman nylig brukte formidling og utstilling som nøkkelord i jobbannonsen for forvaltning av de gamle samlingene.

Kan lære av hverandre

Også mange lokale museer har bøker i sine samlinger. For eksempel har Glomdalmuseet en boksamling med 60 000 verker etter boksamleren Helge Væråsen og Telemark Museum skolebøker etter latinskolen i Skien.
Bjerke mener bibliotek og museum har mer til felles enn man kunne tro.
– Begge er institusjoner der gjenstandssamlinger danner utgangspunkt for forskning, bevaring og formidling. De står i forskjellige tradisjoner med forskjellige funksjoner, men har åpenbart mye å lære av hverandre, sier han, for eksempel på katalogiseringspraksis.
– I en bibliotekskatalog finner man forfatter, tittel, utgivelsesår og så videre, men ikke et ord om bokbindet, om marginalia eller proveniens. I en museumskatalog ville samme gjenstand ofte bare beskrives som en «bok» med et fotografi av forpermen. Begge deler er lite tilfredsstillende, sier han.

Andre museer har hatt glede av gjenstander fra Kattas museum/bibliotek. Det gjelder for eksempel Eidsvoll 1814, Kulturhistorisk museum og selv Nasjonalmuseet. Sistnenvnte har lånt skårne trestokker brukt til å trykke de første illustrasjonene til Asbjørnsen og Moes eventyr fra Kattabiblioteket.

All denne forbrødringen mellom bøker og andre museumsgjenstander til tross har bøker én egenskap som skiller dem fra andre gjenstander, mener den bibliofile Bjerke: et intendert budskap.

– I motsetning til lysestaker eller stoler vil bøkene oss noe.

–Bøker er ikke bare døde gjenstander, men også materialisert idéhistorie; fossile tanker, som paleontologen og boksamleren Jørn Hurum kaller dem.Tanker som kan stilles ut.

Med røtter i middelalderen

Christiania Kathedralskole ble grunnlagt på 1100-tallet. Kanskje har det vært bibliotek like lenge, sikkert er det at det nevnes i en skriftlig kilde fra 1320.

Samlingen er på 50 000 bind og eies av stiftelsen Stiftelsen Oslo katedralskole, som også leier ut skolens lokaler i Ullevålsveien 31 til Oslo kommune så de kan drive offentlig videregående skole.

I 1869 ble katedralsskolene en del av det vanlige skolesystemet i Norge. I dag drives Kattabiblioteket dels som forskningsbibliotek, dels som bokmuseum, tilknyttet både Consortium of European Reasearch Libraries (CERL) og Norges museumsforbund. Biblioteket deltar i prosjektet Preserving the Worlds Rarest Books (PWRB) og forvalter en oppførsel på UNESCOs liste over Norges dokumentarv: den såkalte Vinjeboken, den eldste svarteboken bevart i Norden.

I 2016 ble biblioteket forsterket av Wergeland-samlingen til Cato Schiøtz og Andersen-samlingen, en spesialsamling om botanikkens og farmasiens historie, og i 2020 av en gave fra Ulriksen av flere sjeldne norske bøker og en spesialsamling Wergeland.

Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 3 23, der det overordnete temaet er periferi. Fleire av artiklene er digitaliserte, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.