Kartleggingen av tilstanden til de kulturhistoriske bygningene ved norske museer inkluderer ikke museer som finansieres av Sametinget og andre departementer enn Kulturdepartementet. Det er imidlertid lite som tyder på at tilstanden til bygningsmassen ved de samiske museene er bedre enn de norske, mener kulturminnerådgiver Lars Børge Myklevold på Sametinget.
– De samiske museene var ikke blant «vinnerne» av museumsreformen, og har små ressurser, sier han. Mens bygningsvernet i sør sliter med at bygningene er innsatt med industrielle giftstoffer er dette ikke et problem i de samiske museene. Tilgang på rett kompetanse er imidlertid den store utfordringen også her, ifølge Bror Ivar Salamonsen, driftstekniker ved RiddoDuottar- Museat (RDM) i Vest-Finnmark.
Se også artikkelen «Felles løft mot tidens tann»
Trenger samarbeid og utdanningsløp
RDM har ca 23 kulturhistoriske bygninger i Kautokeino og Karasjok, i hovedsak fra midten og slutten av 1800-tallet, og museet strever med etterslep på vedlikeholdet.
– Vi ønsker å få inn lærlinger fra videregående inn i museet, men tradisjonshåndverk er dessverre ikke en del av tømrerutdanningen, sier Salamonsen.
Samtidig skulle de også gjerne hatt bedre tilgang på flere av de lokale tradisjonsbærerne.
– Tradisjonshåndverket er så stort. Det er trearbeid, stein, mur og smiing. Samtidig er en lafta vegg i Finnmark ikke så ulik en i Trøndelag, så vi burde ha et helhetlig samarbeid med utdanningsinstitusjoner og museer i resten av landet, sier han.
Dette jobber de med. I følge RiddoDuottar- Museats direktør Anne May Olli jobber museet opp mot Universitetet i Oslo og Samisk høyskole i Kautokeino, og prøver å få til et samarbeid om et studium tilrettelagt for samisk tradisjonskunnskap i konservering.
– Det fine er at det skjer ting på flere områder, sier hun og viser også til det relativt nye nettverket Bygningsvern i nord, hvor nordnorsk, samisk og kvensk bygningsvern skal fremmes gjennom kurs og samarbeid. Her er Ellen Width på Midt- Troms Museum pådriver, og har invitert RiddoDuottarMuseat med i prosjektet.
Nomadiske tradisjoner er sirkulære
– Vi trenger både akademia og lokale tradisjonsbærere i museene. Kompetanseproblemet handler jo også om de formelle løpene, og universitetsutdannelsene i dag gir i liten grad tilgang på både norsk og samisk tradisjonell kunnskap, slik som tradisjonshåndverk, sier Olli.
Akademia gir imidlertid tilgang til forskningsbaserte metoder. Dette er Olli opptatt av at de samiske museene trenger mer av for å ha kontroll over situasjonen, spesielt med tanke på nedbrytningsfaktorer. Til tross for mangelen på folk er direktøren på mange måter mer bekymret for det norske tradisjonshåndverket enn det samiske.
– Vi har hele tiden hatt en sterk bevissthet om tradisjonskunnskap. Hos oss er det den som ligger til grunn – tidvis i enda større grad enn det materielle, sier hun, og mener det blant annet handler om nomadiske tradisjoner i de samiske kulturene.
– Et eksempel er at en gamme, som består av torv og enkelt treverk, aldri har vært reist for å stå ut i «evigheten». Så lenge man bodde der drev man enkelt vedlikehold, men så flyttet man kanskje på seg og da gikk gammen tilbake til naturen. Derfor har det alltid vært så viktig å kunne håndverket, forklarer museumslederen.
Se også artikkelen «Felles løft mot tidens tann»
Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 1-2021). Kontakt redaksjonen for abonnement til kr. 300 i året.
