Etter at museet har vært stengt for offentligheten i lengre tid, er det en glede å ha det tilbake som en del av Oslos kulturliv. Men vårt første møte med “Jeg spørger helst” ble farget av noe forvirring, da vi ikke kunne finne den faktiske inngangen til utstillingen. Fordi museet er under videreutvikling, er inngangen via en diskré svart dør. Faktisk gikk vi oss så totalt bort at vi endte opp på et finanskontor!
“Jeg spørger helst” består per nå av to rom; et utstillingsrom og et filmrom. Utstillingen vil senere bli utvidet med to rom til. Disse var under produksjon ved vårt besøk. Vi savnet informasjon om museets videre utviklingsplaner samt hvilken dør de besøkende skal anvende.
Finner jeg en kjerne?
Vel innenfor inngangen til utstillingen opplevde noen av oss at sanseinntrykkene ble overveldende, mens andre ble fortryllet av opplevelsen i filmrommet. Rommet er uten møbler, men fylt med lyd og bilde som umiddelbart krever all vår oppmerksomhet. Her er videoer projisert på alle flater unntatt taket. Vi står i stadig skiftende scener fra ulike Ibsen-stykker presentert i form av en tre minutters animasjonsfilm.
Filmmusikken er av Edvard Grieg, den fremmer innholdet i animasjonen på en engasjerende måte. Dette rommet fungerer via en sensor, så filmen vises bare når noen går inn i rommet. Noen av scenene virker direkte hentet fra stykkene, som Nora som går mot døren i Et dukkehjem. Men det er også noen som må tolkes mer, som når en kvinne i ørkenen danser til lyden av Anitras dans eller en and holder fast i tangen på bunnen av et tjern.
Filmrommet gir ingen informasjon om hvilke stykker de ulike klippene er hentet fra, og en må kjenne Ibsen godt for å kjenne igjen alle. Kanskje fordi utstillingen “spørger helst”? Heldigvis kan en i stor grad finne hjelp i utstillingen: For eksempel finnes det her et sitat fra Vildanden som forklarer scenen med anden som holder seg fast i bunnen av tjernet.
På museets nettsider er det bilder av at folk sitter på gulvet i filmrommet. Vi prøvde, og noen følte at det tilførte mye til opplevelsen. Vi foreslår at museet har puter, seter eller stoler tilgjengelig for dem som ikke kan sitte på gulvet.
Scener i uforutsigbare rammer
I utstillingsrommet er all informasjonen samlet langs veggene, med benker i midten av rommet. Utstillingstekstene er presentert på ti plater, som hver fokuserer på et av Ibsens verker. Disse er plassert kronologisk, fra eldst til yngst. Det fremsto ikke tydelig for oss hvorfor det var disse ti som var plukket ut fra Ibsens 27 utgitte verker. Var det de mest kjente, de mest solgte, eller noe helt annet?
Lyset i rommet er plassert slik at det bare var direkte rettet mot tekstene, ikke mot publikum. Noen av oss mente dette ga for dårlig lys, mens andre heller tolket det dithen at lyset satte fokus på stykkene, nesten som om de sto på en scene.
Alle verkene er presentert med tekster på både norsk og engelsk. De gir et resymé av selve handlingen, en oppsummering av hovedtemaene og tankevekkende spørsmål basert på stykkets tematikk. Vi fant det interessant hvordan navnet på utstillingen, “Jeg spørger helst”, passet til disse reflekterende spørsmålene.
For den spesielt interesserte gjest er det også mulig å få mer informasjon på øret om hvordan stykket ble utgitt og mottatt. Noen av oss følte at denne valgfriheten fungerte godt, mens andre tenkte at mengden informasjon var overveldende og kunne vært tilgjengeliggjort på en bedre måte.
Rommene er ikke spesielt store, og vi opplevde at det fort ble litt trangt og støyende da utstillingen ble fylt med andre besøkende. Selv om museet presenterer utstillingsrommet og filmrommet som en helhetlig opplevelse, kan samspillet mellom rommene oppleves uroende, og noen av oss hadde funnet større glede i utstillingen om disse hadde blitt avdelt, for eksempel ved hjelp av en glassdør.
Utstillingen fokuserer mest på Ibsens forfatterskap, og informerer også litt om hvordan hans tekster har blitt realisert innen teaterverdenen. De ti verkene blir levendegjort gjennom tekster, audio, visuelle fremstillinger og interaktiv deltagelse. Blant annet anvender museet miniatyrteaterscener i flere av presentasjonene. Vi syntes det var en flott måte å vise hvordan Ibsen var en foregangsperson innen bruken av tekniske finesser i iscenesettelsen av sine egne stykker.
Morsomme tittehull, bortgjemte nettbrett
Det er tydelig at museet har hatt forskjellige aldersgrupper så vel som både fastboende og besøkende fra utlandet i tankene. For eksempel har Peer Gynt-platen illustrasjoner en kan se gjennom små tittehull, et morsomt virkemiddel som kan engasjere barn.
Samtidig kunne noen av grepene trolig vært brukt mer effektivt. For eksempel er det fint med de to nettbrettene, men slik de er plassert nå, oppleves de litt bortgjemt. Quizene de tilbød, kunne også blitt mer interessante om svarene hadde blitt utdypet utover “riktig” eller “galt”.
Gjerne mer om mennesket Ibsen
Utstillingen har et klart fokus på Ibsens verker. Vi skulle gjerne fått litt mer informasjon om også ham som person – hva inspirerte ham, hvordan jobbet han, og hvem var han?
Ved besøkets ende var vi lystne på mer av “et unikt innblikk inn i Ibsens tanker, hva som inspirerte ham og hvordan han jobbet kreativt”, utstillingsbeskrivelsen på nettet hadde lokket med. Henrik Ibsen var i samtiden, og er fortsatt, en av Norges og verdens aller mest innflytelsesrike teaterskikkelser. Vi syns derfor utstillingen kunne poengtert hans innvirkning på teaterkunsten enda tydeligere. De av verkene hans som er representert i utstillingen, er tross alt skrevet for å være teaterstykker, mens utstillingen fokuserer mest på dem som tekst. Så, for å forsøke å skrive litt i Ibsens ånd: Vi følte at vi gikk ut av Grand café uten å ha blitt skikkelig mette.
En del av informasjonen vi savnet, fikk vi derimot i en omvisning i Ibsens leilighet, som var inkludert i billetten. Her lærte vi mye om Ibsens liv og arbeidsprosess. Da vi gikk tilbake til en ny runde gjennom utstillingen, var det altså med ny kunnskap i blikket. Vi opplevde utstillingen på to ganske forskjellige måter, noe vi anbefaler slik utstillingen er nå.
Deler av “Jeg spørger helst” er ikke er ferdig. Vi håper vi rommene under oppsetning vil gå dypere inn på Ibsen. Når vi nå senker teppet for IBSEN Museum & Teaters utstilling, er det altså langt fra for siste gang, og vi gleder oss til neste besøk. Da vil vi spørre oss selv på ny om Ibsen – og om hva både han og museet i utstillingen “spørger” oss om.
FAKTA
«Jeg spørger helst», fast utstilling ved IBSEN Museum & Teater fra 1. juli 2023. Utstillingen mangler fortsatt to rom, som åpner i januar 2024.
Produsert av IBSEN Museum & Teater, utstillingsteamet i Stiftelsen Norsk Folkemuseum og scenografene Even Børsum og Ingrid Nylander
Faglig ansvarlig: Bergljot Øyrehagen Geist. Innhold: Bergljot Øyrehagen Geist og Erik Edvardsen
Grafisk design: Anagram. Animasjonsfilm: HOSST (nå Club 1)
Samarbeid med UiO
Denne anmeldelsen er et resultat av et samarbeid med Masterprogram i museologi og kulturarvstudier ved Universitetet i Oslo (UiO). Som en del av det første året av masterstudiet skal studentene lære om utstillingskritikk. Og det er vel lite man lærer så mye av som å faktisk gjøre det selv? Dermed ble studentene delt i fem grupper, som anmeldte hver sin utstilling.
Tusen takk til:
* Brita Brenna, ansvarlig for emnet der studentene får studiepoeng for å skrive anmeldelser og professor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS)
* Torild Gjesvik, ansvarlig for masterprogrammet og førstelektor i kulturhistorie og museologi ved IKOS
* Førsteårsstudentene ved Museologi og kulturarvstudier ved UiO
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
