Søk
Close this search box.
Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KritikkKrig på museum

Krig på museum

Krig i Europa er blitt et sørgelig aktuelt tema i de siste månedene. Samtidig lever interessen for andre verdenskrig i beste velgående i Norge.

Snart kommer Kampen om Narvik på kinolerretet. Den føyer seg inn i den etter hvert lange rekken av norske storfilmer om krigsårene. På litteraturfronten har debattene rundt de offisielle historiene om og fra krigen pågått gjennom flere år, ikke minst med utgangspunkt i Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? (2018).

Også i museumsfeltet finner vi flere prosjekter med ulike tilnærminger til krigen. Et nevneverdig eksempel er EU-initiativet Identity on the line, ledet av Vest-Agder-museet og utviklet i samarbeid med seks andre europeiske museer. Prosjektet omhandler langtidskonsekvensene av ulike migrasjonsprosesser i Europa i de siste hundre årene. En sentral metode er intervju med mennesker som er direkte berørt, eller deres etterfølgere. Vest-Agder-museets delprosjekt tematiserer den tyske okkupasjonen og familiehemmeligheter som fortsatt virker. Resultatet er vandreutstillingen Det snakker vi ikke om her – familiehemmeligheter etter krigen (2021), basert på materiale fra 21 informanter.

EKSISTENSIELLE VALG: Den nye utstillingen Hvem er du når verden brenner? ved Norges arktiske universitetsmuseum følger seks mennesker i Nord Norge under 2. verdenskrig. – Vi ønsket å lage ei annerledes krigsutstilling, strippet for militære effekter. Vårt fokus er på de sivile, deres hverdagsliv og de relasjonene som er med å påvirke dem, uttalte prosjektleder Christer Slettli Hansen i pressemeldingen. Foto: Norges arktiske universitetsmuseum

Et annet eksempel verdt å følge med på er utstillingen Polar Bear. Krigsårene 1940–1945 i Østfold, som Fredrikstad museum åpner i sommer. Den strekker seg ut over 475 kvadratmeter og har en prislapp på 40 millioner kroner. Ifølge Østfoldmuseenes nettsider er en sentral ambisjon at dette skal bli en utstilling av «nasjonal betydning». Et tredje eksempel er den helet nyåpnede Hvem er du når verden brenner? ved Norges arktiske universitetsmuseum i Tromsø.

Jeg har sett på to nye utstillinger i Oslo-området: Krig og hverdagsliv ved Oslo Museum Bymuseet og 20 000 fanger. 20 000 historier ved Grinimuseet, Museene i Akershus (MiA). Hva slags fortellinger, perspektiver og gjenstander fra andre verdenskrig er det som har blitt, og blir, bevart og formidlet til ettertidens generasjoner? Tilføyer disse nye utstillingene noe nytt til vårt kollektive minne og de store, offisielle fortellingene om krigen og dens konsekvenser?

GRINIMUSEET: Rikholdig og kreativ

Høsten 2021 åpnet Grinimuseet sin nye faste utstilling 20 000 fanger. 20 000 historier. Som tittelen antyder, er det mye som skal få plass mellom veggene, men det lille museet i Bærum har utnyttet tildelte midler og nedstengning godt.

Resultatet er en omfattende oppgradering av museet som bevarer og formidler gjenstander og historier fra det som nok er Norges mest kjente fangeleir fra andre verdenskrig.

STERKE HISTORIER. Mye å ta inn over seg. Foto: Grinimuseet/MiA

Fangenes stemmer

Noe av det jeg finner mest verdifullt ved utstillingen, er at så mye av innholdet er basert på erfaringene til mennesker som satt fanget ved Grini under krigen. Stemmene deres kommer til uttrykk gjennom sitater på veggene, og de mange eksemplene vitner om et stort kildemateriale. Sterke enkeltopplevelser blir løftet frem og bidrar til en nyansert formidling av livet ved leiren.

For meg levendegjør dette historien på måter som statistikk og generaliserte oversikter aldri vil kunne gjøre. Et eksempel jeg finner særlig sterkt, er opplesningen av brev fra fire fanger, skrevet til deres nærmeste familie kort tid før de skulle henrettes. Ved siden av en stor, sort vegg som minnes de mange fangene som ble drept i skogen utenfor leiren, kan man sette seg ned og høre en opplesning av brevene.

De dødsdømte brevskriverne hadde neppe forestilt seg at de personlige brevene de skrev på tampen av livet, skulle tjene som sentrale museumsgjenstander mange tiår senere. Det kunne derfor vært interessant om museet utdypet og reflekterte rundt kildematerialet og sitt arbeid med det. Hvordan bør fortellinger som dette bevares og formidles? Her er det mange etiske hensyn og forholdsregler å ta. Ved å adressere slike aspekt kunne museet gitt lærerikt innsyn i det viktige arbeidet med vanskelig kulturarv.

Brutal start

Museet består av to hovedrom, med piler på gulvet som skisserer opp den foretrukne veien. Første del starter rett på torturmetoder og -verktøy. Slik blir man kastet inn i det brutale alvoret, uten noen oppbygging eller introduksjon. I samme hjørne forteller en video om tragiske skjebner under krigen, om angiveri, henrettelser og motstandskamp. Eksemplene presenteres med korte beskrivelser, etterfulgt av spørsmål til publikum om hvilke valg de ville tatt i ulike scenarioer. Jeg opplever dette som grep ment for å aktivisere besøkende, men fortellerstemmen er monoton og lite engasjerende, og spørsmålene er store, av typen «Ville du ofret livet ditt for en god sak?».

Vanskelig å fordøye

Videre følger en teksttung passasje og skuffer man kan trekke ut for ytterligere lesning. Denne delen består av mørke farger, supplert med fotografier det kan være vanskelig å se grunnet den dempede belysningen. Flere av dem illustrerer brutaliteten som fant sted her, med avbildninger av henrettelser som et sentralt eksempel. Dette suppleres med våpen og nevnte torturfortellinger og -verktøy. Det er med andre ord mye tung informasjon på liten plass, og tidvis synes jeg det er utfordrende å skulle fordøye alt.

En stor del av rommet viser frem leirens fangevoktere. Vi får presentert dem og grusomhetene de begikk. Dette er en relevant tematikk, men får mye oppmerksomhet og plass i en allerede omfangsrik utstilling. Det jeg finner mest interessant, er passasjene der fangenes beskrivelser får komme til uttrykk, som i fortellingene om voktere som sympatiserte med og gråt sammen med dem. Her er vi ved det jeg anser som utstillingens store styrke: Fangenes erfaringer og perspektiver nyanserer og åpner opp for ulike forståelser og refleksjoner.

Tematisk og visuelt taktskifte

Den siste delen er lysere og mer håpefull og omhandler overlevelsesmekanismer, som humor og kreativitet. Her er karikaturtegninger av fangevokterne, sanger fangene skrev og sang sammen, og gaver de lagde til familiemedlemmer utenfor. Både fortellingene og de utstilte gjenstandene gjorde sterkt inntrykk på meg.

Gjenstandene klarer å si mye med få ord. Et eksempel er barnesko laget av en fengslet far til sine tvillinger, et annet er brev fra barn til fengslede foreldre. Synet av disse tingene berører meg mer enn om de bare hadde blitt beskrevet.  Dette viser noe av kraften autentiske og historiske gjenstander kan ha. Det å bruke dem som fortellere er i kjernen av det som gjør museer til nyttige alternativ til klasseromsundervisning og lærebøker.

I den andre delen av museet finner vi et av brakkerommene. Dette gir et interessant innblikk i leirtilværelsen, men her er det lite informasjon. Samtidig som det kan være fint med et pusterom etter en teksttung del, synes jeg at informasjonen er noe ubalansert, og at teksten med fordel kunne blitt spredt mer utover i utstillingen.

Personlig skulle jeg gjerne lært om rommets autentisitet, for eksempel lurer jeg på om noen av møblene og gjenstandene er fra krigsårene, eller om det hele er en rekonstruksjon.

TINGENE TALER: I den andre delen av museet finner vi et av brakkerommene. Det gir et interessant innblikk i leirtilværelsen, selv om det er lite informasjon utover interiøret og gjenstandene. Foto: Grinimuseet/MiA

Isolasjonsceller, smuglerruter og morsekommunikasjon

Det siste rommet består av flere deler og elementer, og her har museet gjort kreative grep for å lage plass. Teksten er mer komprimert og er plassert høyt og lavt i rommet. Dette passer godt inn, da en del av tematikken omhandler fangenes kommunikasjon med hverandre, som koder og symboler. Den besøkende må lete aktivt for å få med seg alt, det forteller om hverdagslivet i leiren på lærerikt og interessant vis.

Her står også fortellingene om motstandskamp sterkt. Vi får høre om flere spennende eksempler på inn- og utsmugling av varer. Men var dette virkelig like vanlig og omfattende som man kan få inntrykk av? I så fall skulle jeg gjerne lært mer om hvordan det var mulig å opprettholde et så omfattende smuglersystem over så lang tid.

En sterk opplevelse er isolasjonscellen Haft. Dette er et av de få stedene hvor besøkende virkelig kan oppleve med hele kroppen. Det skjer ved at vi inviteres inn i den mørklagte cellen, der vi møtes av et mylder av stemmer som forteller om erfaringer med å være i isolasjon. Av og til overdøver noen av stemmene andre, andre ganger går de inn i hverandre. Sammen skaper de en passende stemning av ubehag og alvor.

LEVENDEGJØR: En video om leiren slik den så ut i krigsårene levendegjør historien. Foto: Grinimuseet/Statsbygg/ Trond Isaksen

 Mer enn historisk materiale

Siste del av museet består av en modell av og en video om leiren slik den så ut i krigsårene. Denne er informativ, og jeg synes den klarer å levendegjøre historien i enda større grad enn en del av tekstplansjene. Ved utstillingsinngangen vises en tidslinje over leirens utvikling før og under krigen, men det er lite informasjon om årene etter. Avslutningsvis nevner den at stedet ble brukt som fangeleir for landssvikere i årene etter krigen, uten at dette utdypes. Veien frem mot bevaring og museumsvirksomhet blir heller ikke nevnt. 

Rekruttering av ungdom

En egen del av utstillingen omhandler rekruttering av og propaganda rettet mot ungdommer, med video og kortfattet tekst. Dette er tema jeg gjerne skulle sett bli utdypet, eksempelvis koblingen til nynazistiske strømninger i dag.

Sentralt i rommet står krakker bekledd med sitater fra Den nordiske motstandsbevegelsen, men dette forklares kun kort. Generelt er koblinger til samtiden og beslektede hendelser og handlinger mangelfulle, noe jeg tror kunne gjort utstillingen enda sterkere og mer aktuell. På døren til Haft-cellen nevnes det at isolasjon fremdeles brukes som torturmetode, uten at det utdypes eller eksemplifiseres. At fangeleirer av ulike slag fremdeles brukes aktivt rundt om i verden, nevnes heller ikke. Erfaringene som formidles her, anvendes utelukkende som historisk materiale.

Alt kan naturligvis ikke inkluderes. Utstillingen er allerede omfattende. Men dette er relevant tematikk for museumsarbeid generelt, og særlig interessant for en institusjon der bevaring og formidling av vanskelig kulturarv er det sentrale oppdraget.

Jeg skulle ønske at museets gjenstander i større grad ble løftet frem i utstillingen, og også at historiene fra andre verdenskrig i enda større grad ble koplet til beslektede tema og tendenser i dag. Det kunne bli et fint supplement til det gode formidlingsarbeidet Grinimuseet allerede gjør med å gi stemme til leirens fanger og fortelle deres mange, ulike, sterke og lærerike historier.

KRIG OG HVERDAGSLIV: Et etterlengtet alternativ

Utstillingen Krig og hverdagsliv har byttet ut dramatiske scener fra krigssoner med jordnære og personlige fortellinger om blendingsgardiner og skolegang under okkupasjonen.
NÅR SPILLEREGLENE BLIR ENDRET: Oslo museums basisutstillings gir verdifulle innblikk i vanlig hverdag med uvanlige premisser. Foto: Rune Torstein, Oslo museum

Oslo Museums utstilling Krig og hverdagsliv åpnet i juni 2020 og markerer at det var 75 år siden Norge ble frigjort fra nazistene etter andre verdenskrig. Her er det norsk hverdag i krigsårene som står i sentrum.

Jordnært og representativt

I de dominerende krigsfortellingene, formidlet i mange utstillinger og utallige bøker og filmer, er fokuset på heroiske og dramatiske scener fra krigssoner og soldaters erfaringer. At hovedstadens bymuseum i stedet løfter frem barn og ungdoms minner fra dagligliv i krigsårene, er et etterlengtet alternativ. Disse tidsvitnenes erfaringer er langt mer representative for den norske befolkningen under krigen enn Gutta på skauen. Historiene viser frem rådende stemninger og opplevelser i en okkupert hverdag. Et eksempel er fortellinger om blendingsgardiner og utfordringene med å navigere rundt i offentlige rom etter mørkets frembrudd, hvor alt av gatelys var slått av. Flere av fortellingene er personlige og jordnære, disse festet seg aller best hos meg.

Utstillingen forteller om hvordan okkupasjon, nazifisering og propaganda gjorde sin inntreden i ulike deler av samfunnet, som innen skole, kulturliv, sport og fritidsaktiviteter. Mye av dette er vel kjent, men tydeliggjøres gjennom konkrete historier. De personlige erfaringene danner selve kjernen av utstillingstekstene, og her blir mye fortalt uten at det blir altfor teksttungt.

MER ENN GUTTA PÅ SKAUEN: Mange av dem som opplevde okkupasjonen av Norge var barn. Krig og hverdagsliv gir innblikk i deres nye hverdag, blant annet gjennom et rikt bildemateriale, mye av det tidligere upublisert. Foto: Oslo Museum

Tekst, språk og kommunikasjon vies mye oppmerksomhet, for eksempel i en vegg med ord og begreper som oppsto under krigsårene, og gjennom spørsmål som henvender seg til publikum. Spørsmålene er supplement til informasjon om utvalgte situasjoner fra okkupasjonen og inviterer publikum inn i krigens hverdagsliv og dilemmaene som fulgte med. Men jeg er usikker på hvor nyanserte spørsmålene og reelle svaralternativene oppleves. Er det for eksempel mange som i dag ville svart at de ville fortsatt i idrettslaget sitt dersom det ble tatt over av et NS-styre?

Ulike rom og stemninger

Bymuseet har anvendt plassen godt og bygget ulike soner og rom i utstillingen. Den har to ulike innganger, som begge leder inn i separate rom i tillegg til hoveddelen: en kinosal der det vises propagandafilmer fra krigsårene, og et klasserom.

Når man beveger seg gjennom utstillingen, er det umulig å overhøre de ulike lydklippene, som jevnlig spiller av lyd fra klokken på SS Donau, flyalarmer, bombenedslag, marsjerende soldater og radioinnslag fra krigsårene. Dette er sterke innslag, med en stemningsskapende effekt, som gir meg følelsen av å komme nærmere alvoret og dramatikken fra krigsårene. Volumet er høyt og overdøvende, og enkelte ganger synes jeg det er vanskelig å lese og konsentrere seg om andre deler av utstillingen.

Motstandskamp som rød tråd

Vi finner også mange eksempler som samsvarer med de mer utbredte og etablerte krigsfortellingene. Nordmenns motstandskamp står sentralt også her. Jeg savner av og til grundigere dokumentasjon, og lurer også på hvorfor dette poenget får såpass stor plass i en utstilling som hovedsakelig omhandler barn og unges oppvekst og hverdag under krigen. Det fantes sikkert motstandskrefter også blant dem, men jeg stiller meg tvilende til at det var i nærheten av like utbredt som det man kan få inntrykk her. I så fall skulle jeg gjerne lært mer om hvordan det var mulig.

Jeg kunne ønske meg at flere kritiske perspektiv og ukjente fortellinger ble fulgt opp i større grad. Det er for eksempel lite informasjon om det norske samfunnets antisemittisme. Kildene er alle fra majoritetsbefolkningen og formidler hovedsakelig erfaringer og problemstillinger relevante for en norsk kjernefamilie. Jeg får også inntrykk av at en rekke av spørsmålene i utstillingen henvender seg til et publikum innenfor samme gruppe. Utstillingen ville vært sterkere og rikere dersom den formidlet flere stemmer og forståelser.

Hvor er samtiden?

Fortellingene og gjenstandene fra krigen anvendes hovedsakelig som historisk materiale, uten at den belyser beslektede ideologier, hendelser og bevegelser i dag. Utstillingen nevner ikke nåtidens eskalerende nynazisme eller nasjonalisme med ett ord og lar dermed en viktig og nyttig mulighet til aktualisering gå fra seg.

Samtidig har jeg forståelse for at det er begrenset hvor mye utstillinger kan romme, koble og nyansere. Utstillingens store styrke er at den vektlegger erfaringer og historier som ofte blir underkommunisert når det handler om andre verdenskrig. Ved å løfte frem disse bidrar Krig og hverdagsliv til å utvide definisjonsmakten og rommet for hvem og hva som musealiseres.

Støtte til kritikk

Museumsnytt har i 2022 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord. Vi vil publisere en til to anmeldelser i måneden. Se alle her

Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.

Hilde Granum er utdannet museolog fra Universitetet i Oslo. Hun har i flere år jobbet innen museumsfeltet, hovedsakelig med formidling og publikumsrettet arbeid. Hun har vært anmelder i Museumsnytt siden 2019.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser