Krise på Kode

Hva er det som har skjedd på Kode, hvordan kunne situasjonen bli så prekær? Bildet som har blitt tegnet i mange medieoppslag i de siste ukene, vekker både nysgjerrighet, indignasjon og forvirring: For å unngå et forventet budsjettunderskudd på 16 millioner kroner for 2024, fikk alle ansatte tilbud om å søke sluttpakke, med en frist på en uke. Tidlig i mars ble det klart at 18 personer hadde søkt, og 17 av dem har fått søknaden innvilget.

Samtidig viser det seg altså at museet betalte husleien på 22 000 kroner i måneden til direktør Petter Snares pendlerleilighet og hans årlige reiseutgifter til og fra Oslo, der han bor. Snares lønn og øvrig honorarer gir ham en årlig inntekt på litt over 2, 1 millioner.

– Ikke til å unngå

– Petter Snare, hvorfor går dere til et så drastisk skritt som å tilby alle ansatte sluttpakke? 

– Museet har jo vært igjennom en vanskelig tid. Alt av utgifter har økt; til husleie, strøm, lønn, sikkerhet og ivaretakelse av de gamle bygningene – uten at bevilgningene fra offentlige myndigheter har økt tilsvarende. Nå forsøker vi å få budsjettet til å henge sammen.

– Da var det å kutte i aktiviteten og personalutgifter rett og slett ikke til å unngå lenger.

Av de 18 ansatte som har søkt sluttpakke nå nylig, er 12 deltidsstillinger i «førstelinja», det vil si omvisere og resepsjonister. De har hatt mellom fire og 80 prosents stillinger. De seks søkerne som er i hundre prosent stilling, kommer fra ulike avdelinger. Av dem har fem fått innvilget sluttpakke. Museet hadde før jul 91 fast ansatte, når de 17 siste slutter, vil arbeidsstokken være redusert med ca. 20 prosent.

Vi spør hvordan museet skal klare seg uten så mange av sine ansatte, og får vite at de har utsatt to av de planlagte utstillingene i år, og innskrenket åpningstidene med en dag i uka. I tillegg trenger to av de gamle bygningene, Permanenten og Lysverket, betydelig oppgradering og skal være stengt over lengre tid. Også Ole Bulls Villa på Lysøen, som museet har driftsansvar for, har vært stengt siden 2020.

– Omtrent halvparten av bygningsmassen vår er i elendig forfatning. Vi har også i flere år hatt løpende diskusjon med myndighetene om finansieringen vår, utdyper Snare.

 – Men det at dere har utgifter til vedlikehold og drift burde jo ikke være noen overraskelse. Hvorfor så dere ikke dette komme?

 –  Én ting som har vært usynlig i denne diskusjonen, er at vi først får bekreftetinntektsbildet fra bevilgende myndigheter i desember (stat, kommune) og januar (fylket). Vi har jobbet kontinuerlig med å øke inntektene og drive forsvarlig gjennom flere år for å holde budsjettet i balanse. Vi har forsøkt å holde det gående uten å nedbemanne, men på et tidspunkt går det ikke lenger – og særlig i lys av den prisveksten vi har opplevd de siste årene.

Urimelig?

–  13 ansatte ved Nasjonalmuseet skriver i et debattinnlegg i Aftenposten 27. februar at det ledelsen og styret ved Kode nå gjør, er å gi de ansatte ansvaret for de økonomiske prioriteringene ved museet. Det er urimelig, mener de. Har de ikke et poeng?

–  Men hva er alternativet?Vi kan ikke bruke penger vi ikke har, og på et eller annet tidspunkt så får flere tiår med underfinansiering konsekvenser. Nå er vi der, sier Snare.

–  Kunne det være i hvert fall en del av et alternativ å endre på avtalen med at museet betaler deg 22 000 kroner i måneden for pendlerleiligheten din, eller at du går noe ned i lønn?

–  Jeg ble tilbudt en stilling i Bergen og har familie i Oslo. Jeg bor i Bergen i ukedagene og må ha et sted å overnatte. Mange store kulturinstitusjoner i Norge stiller en leilighet til disposisjon ved pendling. Det hadde ikke Kode midler til, og da var dette en hensiktsmessig måte å løse det på. Det er ellers styret som fastsetter min lønn, så spørsmål om den må rettes til dem.

 Museum har sendt dette spørsmålet på Messenger til styreleder Anne Grete Strøm-Erichsen, som svarte at hun ikke kunne kommentere det.

–  Fortsatt en tydelig skjevfordeling

 Mange i museums-Norge opplever at Oslo og kanskje i særdeleshet Nasjonalmuseet får en urettmessig stor del av de offentlige tilskuddene. I Statsbudsjettet for i år, var for eksempel bare økningen i bevilgningen til Nasjonalmuseet på 113 millioner kroner – mer enn hva Kode (og de fleste andre museer) fikk totalt.

– Dette er en tung dag for oss og for Vestlandets kulturliv, uttalte Snare i pressemeldingen museet sendte ut.

Kode ble kuttet med 10 millioner i regjeringens statsbudsjett, men fikk strøket kuttet i budsjettforhandlingene på Stortinget. Museet har hatt jevnlige samarbeidsmøter med både Kultur- og likestillingsdepartementet og Bergen kommune i de siste månedene.

– Du klaget høylytt og ble hørt. Er det fortsatt veldig urettferdig?

 – Ja, skjevfordeling mellom Oslo og resten av Norge er tydelig. Nasjonalmuseet får over 900 millioner kroner i tilskudd over statsbudsjettet i år.

– Men mye av det går til husleie?

 – Det holder ikke som argument. Verken Bergen kommune eller staten kompenserer oss fullt ut for våre husleieutgifter. Vi betaler også halvparten av vårt tilskudd fra Bergen kommune i husleie. Resten går til lønn, drift og sikkerhet.

Les mer om museene i Statsbudsjettet 
Les mer om skeivfordeling på Vestlandet

Fryktkultur?

 «Ansatte er sinte, slitne og sykmeldte. De frykter å miste jobben sin, og hvordan dette vil påvirke livene deres. De sier nå rett ut at de frykter direktøren.» Dette er et sitat fra en offentlig uttalelse som ble formulert på et møte på Kode 27. februar, der et stort flertall av de ansatte deltok. Uttalelsen krever også direktøren og styrelederens avgang: «Nå står vi midt i to varslede kriser, knyttet til økonomi og arbeidsmiljø. Vi har ikke tillit til at direktøren eller styrelederen kan løse disse. Vi ber derfor om at de fratrer sine posisjoner.»

Petter Snare og styreleder Anne Grete Strøm-Erichsen svarte på uttalelsen med et brev til de ansatte, der de uttrykte sympati, men ikke lanserte noen ny løsning: «Vi har forståelse for at det er vanskelig for dere og vi skulle ønske at vi kunne slippe å gjennomføre tiltak. Men det må vi.» (Kilde: Bergens Tidende 28.2)

I Klassekampen 7.3 ble Snare spurt om han kjente seg igjen i beskrivelsen av en fryktkultur på museet, og svarte følgende:

– Om jeg kjenner meg igjen er revnende likegyldig hvis ansatte føler det sånn.

– Det er fristende å gjenta dette spørsmålet, siden de ansatte tegner et såpass entydig og dystert bilde. Er du enig i at det råder en fryktkultur på Kode?

 – Det viktigste for meg nå er jobbe med arbeidsmiljøet, i samarbeid med hele organisasjonen. Vi gjennomfører en kontinuerlig medarbeiderundersøkelse gjennom hele 2024. Dette er det viktigste vi jobber med i år, sammen med HR, Arbeidsmiljøutvalget, tillitsvalgte, bedriftshelsetjenesten og ansatte.

– Har du tro på at dere skal klare å få miljøet trygt og godt igjen?

– Ja.

 Museumssyken

De to tillitsvalgte ved Kode, Mette Nikoline Bolkan fra Delta og Sofia Paulusma fra Forskerforbundet, har visse synspunkter til felles med ledelsen:

– Kode er grovt underfinansiert. De offentlige bevilgningene strekker ikke til, der er vi helt enige med vår direktør.

– Men det skulle vært håndtert med helt andre grep, som skulle vært tatt for mange år siden, legger de til.

– Hvordan da?

– Dette er en varslet katastrofe. Vi ser her et klassisk eksempel på «museumssyke» – noe vi tror er gjenkjennbart for mange museer: For å bli sett av bevilgende myndigheter tar man høy risiko, også på vegne av personalet. Man skrur opp tempoet på den synlige aktiviteten, ved Kode har vi hatt et voldsomt tempo med temporære utstillinger. For å få det til å gå rundt har man lånt av prosjektmidler.

– Når man så ikke blir sett, ender man både blakk og utslitt.

– Vi opplever at vi har en ledelse som i liten grad forstår hvor sammensatt et museum er. De klarer ikke se alle, det er den synlige aktiviteten som vektlegges. Vi skal forske, forvalte og formidle. I kulturrådets statistikk er formidling den eneste av disse oppgavene Kode skårer godt på.

– Ligger med brukket rygg

 I tillegg til de 17 ansatte som nå får sluttpakke, er det endel som sluttet rett før eller etter jul. Bolkan og Paulusma forteller at det også er mange som har vurdert sluttpakke, men som ikke tør, og i stedet blir på museet en stund til, mens de er aktivt jobbsøkende.

– Vi har mistet verdifull kompetanse. For eksempel har flere av de som nå slutter, arbeidet med å bygge utstillinger. Hvordan har ledelsen tenkt at vi skal sette opp kommende utstillinger uten disse?

De tillitsvalgte skildrer en dedikert organisasjon.

– I Kode er vi et kjempefint kollegium. Folk jobber her fordi de finner mening i det. Vi har fremdeles den fantastiske samlingen, de fantastiske byggene, musikkhistorien, et ærefult samfunnsoppdrag …

Men de skildrer også en nedkjørt organisasjon:

– Vi ligger litt med brukket rygg. Folk er blitt syke, fysisk og psykisk.

– Vi har lenge hatt et arbeidsmiljø som lider under et tempo som ikke står i forhold til antall ansatte, og en fryktkultur som er vokst frem av at det ikke er takhøyde for uenighet eller kritikk.  Ansatte har tatt ansvar for å kommunisere den vanskelige situasjonen i seks år. To verneombud har varslet arbeidstilsynet i denne perioden, og både tillitsvalgte og ansatte har varslet tjenestevei, igjen og igjen. Dette er tilsynelatende mottatt med et skuldertrekk av direktøren, som har kjørt en helt åpen og hensynsløs linje hvor evangeliet er at vi er nødt til å holde dette tempoet for å få økte offentlige tilskudd. Om ansatte ikke tåler det, kan de erstattes.

– Løses kun gjennom handling og dialog

– Vi er helt avhengige av at det skjer en endring; at man begynner ivaretar de ansatte. Vi har et krav på forsvarlig arbeidsmiljø vi også, understreker de tillitsvalgte.

– Hvordan klarer dere å jobbe konstruktivt i dette?

 – Akkurat nå er det tungt. Men vi må jo bare tro på en vei videre. Den går gjennom reelle endringer. Museet må ledes på en annen måte.

– Petter Snare understreker at det å jobbe med arbeidsmiljøet er den store satsningen framover?

– Altså, dette løses ikke gjennom workshops og seminarer. Dette løses KUN gjennom å gjenreise tillit, og den må gjenreises gjennom handling og dialog.

– Kan ikke ha klikkjournalistikk i museene

 De tillitsvalgte forteller at når nedbemanningen er gjennomført, vil mellom hver sjuende og hver åttende ansatt være direktør.

– Er Kode for topptungt?

– Ja, det råder en overdreven tro på at ting kan løses på direktørnivå. Når det på tide å faktisk begynne å lytte til de som gjør jobben. Og å se på flere ting enn besøkstall når man måler resultater.

– Hvilke ting?

 – Altså, Magne Lerø hevder i Subjekt at museumssektoren må lære av mediesektoren for å øke inntjeningen. Skal klikkjournalistikken inn i museene også? Det er til å bli livredd av.

– Man så det nazistenes sensur av kunst- og kulturuttrykk under 2. verdenskrig og i Syria, ja man ser det ofte når det bryter ut krig: Museene er blant de første som angripes. Det er fordi det vi gjør er så grunnleggende og viktig. Vi er samfunnets felles hukommelse, vi forvalter fortellingen om hvem vi som samfunn er.  Det må vi ta på alvor.

Støtte fra Nasjonalmuseet

Kurator ved Nasjonalmuseet Mai Britt Guleng og 13 kolleger har i et debattinnlegg til Aftenposten ropt et varsko om situasjonen ved Kode.

– Det er et stort engasjement blant kolleger ved Nasjonalmuseet i denne saken. Vi vet hvor mye god ledelse betyr. Kode et av landets største museer, og en veldig viktig samarbeidspartner for oss. Det er viktig å holde nivået, sier Guleng.

– Dere skriver at det er direktøren og styret som må ta ansvaret for den økonomiske krisa ved Kode. Men museet må jo fortsatt spare penger?

– Som vi skriver, skulle vi gjerne sett at Kode hadde høyere budsjett. Men man må ta ting i rekkefølge. Hvem som går først, er ikke likegyldig. Det er faktisk ikke de ansatte som har mandatet til og ansvaret for å bestemme hva man har råd til og ikke. Det er urimelig at alle de ansatte får lide for ledelsens dårlige økonomistyring.

De ansatte ved Nasjonalmuseet påpeker at kollegene i Bergen har kommet med gode forslag til innsparinger. For eksempel: «Et effektivt sparetiltak er å vise mer av Kodes rikholdige samling og å redusere antall midlertidige utstillinger basert på lånte verk. Forsikring, sikkerhetstiltak og transport av innlån er dyrt og svært kostnadsdrivende.»

Guleng utdyper:

– Når museet er i en vanskelig situasjon, er det viktig at ledelsen tar alle ansatte med og lytter til rådene de får.

Maria Tripodianos, pressesjef ved Kode, kommenterer innspillet om flere permanente utstillinger slik:

– Vi ser at flere faste samlingsutstillinger er nevnt av flere som mulig innsparing for Kode, og det er ingenting vi ønsker mer enn å få på plass faste basisutstillinger så fort som mulig. Dette var planlagt åpnet i 2025.

– Per nå står både Lysverket og Permanenten foran rehabiliteringsprosesser som Bergen kommune som eier av byggene bestemmer oppstart av. Vi kan ikke bygge og installere kostbare basisutstillinger og risikere at de må tas ned etter kort tid, når disse byggene skal gjennom store ombygginger, sier Tripodianos

– Forskjell på et museum og en kunsthall

I innlegget fra Nasjonalmuseets ansatte står det mye om samfunnsoppdraget. Vi spør Mai Britt Guleng om dette.

– Ja, det er jo et moderne ord, men det er likefullt viktig. Denne institusjonen er jo blitt til i stor grad gjennom gaver, som myndighetene har satt museet til å forvalte. Det ligger en stor moralsk forpliktelse overfor samfunnet i å gjøre det på riktig måte. Og samlingen må danne utgangspunktet, det er den man er satt til å ivareta. Det er stor forskjell på et museum og en kunsthall.

Maria Tripodianos kommenterer:

– Kode har krevende rammevilkår, ikke minst økonomisk og bygningsmessig. Dette preger alt vi gjør, samtidig som vi må utføre samfunnsoppdraget og ha relevante utstillinger. Det at vi har skiftende utstillinger, som programmet vi har hatt med samtidskunstnere tilknyttet Vestlandet, mener vi er en sentral del av oppdraget til Kode som landets nest største kunstmuseum. Det tror vi også at kuratorene ved Nasjonalmuseet kan være enig i, sier Tripodianos.

En av de som har uttrykt støtte til Petter Snare har vært Magne Lerø, redaktør i bl.a. Samtiden, Dagens perspektiv og bransjeavisen Dagligvarehandelen. I en kommentar i Dagens perspektiv skriver han at han håper Snare holder ut, siden direktører på hans nivå ikke vokser ikke på trær: «Det vil ikke være kø av kompetente direktører som vil lede flokken av ansatte som syter og klager over at de har for mye å gjøre og legger skylden på en sjef med for høye ambisjoner.»

Vi spør Guleng om dette:

–Er det det som skjer her, at både de ansatte på Kode og dere på Nasjonalmuseet sutrer?

– Dette syns jeg er et eksempel på undertrykkende språk eller hersketeknikk, sier Guleng.

– Hva med å lytte med respekt og interesse, i stedet for å fastslå at noen syter og klager?

– Dette handler om høyt kompetente folk med til sammen mange hundre års erfaring. Det kan da ikke være noe i veien med dem alle sammen?

– En myte

 Museum videresendte Gulengs oppfordring om å lytte til de ansatte til Magne Lerø, som ga følgende kommentar:

– Ledelsen og styret har lyttet til de ansatte, men har ingen tro på det de foreslår. Det er styret og ledelsens rett å avgjøre strategien. Det må de ansatte finne seg i.

De tillitsvalgte ved Kode ønsket å kommetnere dette innspillet:

– Er de sånn at vi i kulturlivet må leve med en type lederskap som ikke ville blitt akseptert i en hvilken som helst annen virksomhet, fordi det eksisterer en forestilling om at ambisjoner for det kunstneriske programmet krever lidelse og offer?

– Så lenge direktøren fremstår som offensiv på kunstens vegne, må de ansatte bare lide.

– Denne myten må vi til livs! Ingen er mer offensive på kunstens og musikkens vegne enn nettopp oss ansatte, understreker Mette Nikoline Bolkan og Sofia Paulusma.

Oppdatert 25. mars: Les Ellen Langes debattinnlegg om situasjonen på Kode i Klassekampen