Søk
Close this search box.
Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KronikkKrisedokumentasjon, etikk og nødvendigheten av tid

Krisedokumentasjon, etikk og nødvendigheten av tid

Mens museene har gått inn i en akutt dokumentasjonsfase, argumenterer tre ansatte ved Norsk Teknisk Museum her for heller å sette ned tempoet og bruke tid på etisk refleksjon og overveielse.

«Dokumentasjonen bør helst komme raskt i gang» skriver fire kollegaer fra Norsk Folkemuseum og viser til museers dokumentasjonsprosjekter under Covid-19 pandemien.

Evnen til rask respons

De oppfordrer museer til å ta utfordringen og satse på bred og systematisk dokumentasjon og legger til at museer kunne ha reagert «bedre og raskere hvis vi hadde samlet oss om en felles strategi». Forslaget om å utvikle en felles strategi er et prisverdig initiativ, spesielt i en tid hvor det ser ut til å være lite rom for dialog. Slike prosjekter har potensiale til å gjøre museer mer aktive og inkluderende, samtidig som de inviterer til overveielse av kritiske teoretiske, metodologiske og etiske spørsmål.

Våre kollegaer legger vekt på museenes evne til rask respons. Tiden er både knapp og rikelig i disse dager, men å trekke på etablerte, og ofte kontroversielle praksiser, er ikke nødvendigvis veien fremover.

Behov for å revurdere prioriteringer

Hvordan kan vi bygge videre på den senere tids strømninger innen museumsverden, i lys av kolonialiserings-arven og de fordommer som er forankret i alle våre praksiser? Hvordan initiere genuint samarbeidende og langsiktige prosjekter gjennom tillit og delt autoritet og eierskap? Hvordan kan vi lytte bedre, anerkjenne og handle i møte med maktrelasjoner, bli mer empatiske og ta hånd om de mangfoldige behovene til våre besøkere?

Kan vi bruke denne krisen til å reflektere rundt våre handlinger og ta del i kontinuerlig læring? Når vi begynner å ta disse spørsmålene på alvor, kan det komme fram at det ikke er bare en felles strategi som trengs. Vi kan ha nådd et vippepunkt og det som trengs er å stille spørsmål til det vi ser som museets kjerneoppgaver, og revurdere våre prioriteringer. Å lytte kan være mye mer relevant enn å sette dagsorden.

Innsamling er ikke verdinøytralt

Dette er kun noen av de få problemstillingene museumsarbeidere og forskere har kjempet med i årevis. Vi har ikke svaret. Men å gjøre det en uttalt del av vårt arbeid og i måten vi kommuniserer med interessenter på, er et viktig steg i riktig retning. Når vi for eksempel dokumenterer øyevitne-betroelser er vi ofte klar over at rå data er en illusjon.

Det kommuniseres sjelden, med unntak av i vitenskapelige publikasjoner, at dokumentasjon og innsamling verken er verdinøytrale eller maktbalanserte praksiser. Det er museene som har identifisert behovet for innsamling, har konstruert spørsmål og måter å svare de på, de redigerer og kontrollerer samlings- og forvaltningsprosessene og eier materialet. Dette påvirker igjen hvordan fremtidige forsknings- og formidlingsprosjekter vil finne og fortolke materialet. Prosjektene i seg selv mangfoldiggjør ikke stemmer og perspektiver.

Krisepreget retorikk

Museene er ikke alene om å gå inn i en akutt dokumentasjons-fase, eller å ta i bruk en krisepreget retorikk. Lignende retoriske vendinger florerer både i trykte og digitale medier. Når det gjelder museer som streber etter å åpne opp for nye kunnskapsprosesser og inkludering, er ikke denne retorikken uproblematisk.

Som tidligere forskning har vist, er det mange utfordringer ved å aktivere mekanismer for rask respons, og de er ikke begrenset til fraværet av handlingsplaner eller beredskap og heller ikke den faktiske kvaliteten til, eller suksessen på prosjektet. Den ambulerende tonen kan bringe tankene til kolonialistiske diskurser rundt «salvage anthropology» som i søken etter et etnografisk stillbilde av urfolks kulturer, samler gjenstander, historier og kropper før de forsvinner. Kritiske tilnærminger basert på innsikter fra «emergency ethnology» og «anthropology of disaster» kan fungere som meningsfulle diskusjonspartnere for å utvikle teorier og verktøy. Men for at museer skal unngå å essensialisere modeller fra fortiden, må de utvikle teorier og krisestrategier samtidig som de aktiverer plattformer for kunnskapsdeling og inkluderende samarbeid.

Hvor er de etiske refleksjonene?

Mange museumsansatte har jobbet systematisk og innovativt for å utvikle nye former for tverrfaglige samarbeid og for å gjøre museer til arenaer som kan bidra til samfunnsendring. Dette er tiden for å aktivere et «medskapingens ethos» heller enn å falle tilbake på tradisjonelle ensidige modeller for innsamling. Dette tar tid, og tid har vi – nøyaktig fordi vi befinner oss i denne ekstraordinære situasjonen.

Mens kriseprosjektenes etnografiske røtter tyr til feltarbeid som dokumentasjonsmetode, virker de fleste museer som har gitt seg ut på Covid-19-relaterte prosjekter å holde seg til å samle historier, bilder og korte videoer gjennom en utlysning over internett. Hvilke etiske problemstillinger berører dette? Hva er de etiske hensynene ved å drive innsamling i en global krise hvor en inviterer mennesker til å skrive historie nedenfra og fra innsiden? Hvordan ivaretar vi de sårbarhetene som oppstår rundt oss? Hvilke forventninger skaper museet? Er disse prosjektene institusjonelt bærekraftige og forankret i handlingsplaner? Hvilken skolering har de som museumsansatte i dette og har de hatt muligheten til å oppdatere seg i tråd med profesjonelle retningslinjer? Er de beredt på å møte informantenes emosjonelle og fysisk pregede opplevelser, på toppen av å skulle håndtere egne påkjenninger som følge av krisen? Hva er utfordringene som oppstår i det grenselandet som strekker seg fordi juridiske krav, når deler av det samlede materialet blir tilgjengelig på internett?

Å erkjenne en maktulikhet

Alle museer er pliktet til å følge ICOMs museumsetiske regelverk, men dette danner som kjent bare en minimumsstandard. I forbindelse med Covid-19 annonserte Britiske Museums Association en uttalelse til de som vurderer innsamling som følge av pandemien. Initiativet i seg selv sier mye om alvoret i situasjonen, selv om de overordnende prinsippene om å samle «respektfullt, sensitivt og etisk», ikke er konkrete nok. Å understreke at museer skal engasjere publikum til å samle på en «støttende og hensynsfull måte» er like abstrakt, men bringer en omsider til det unngåelige spørsmålet; «What’s in it for me?» Fordi dette sjelden stilles fra informantene, som kan se det som et privilegium å delta, er vi forpliktet til å erkjenne denne maktulikheten og holde våre institusjoner ansvarlige i tråd med de høyeste etiske standarder. At museene handler opp imot disse problemstillingene vitner igjen om et sårt behov for en praksisendring som innebærer å ta avstand fra seiglivede, etablerte tradisjoner.

Etikk i kjernen

Museer behøver å identifisere etiske gråsoner og aktivt bygge allianser med nasjonale og internasjonale organisasjoner som kan bidra med retningslinjer og veiledning. I Norge burde museer kunne dra nytte av ekspertisen til De nasjonale forskningsetiske komiteene, spesielt Komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora, i tillegg til de mange forskere som arbeider med forskningsetikk. Det å kalle prosjektene for dokumentasjonsprosjekter, unndrar seg ikke etiske kravvurderinger av dem. Tiden er inne for å gi avkall på frykten om at etiske hensyn kan komme i veien for arbeidet vårt, og heller plassere etiske hensyn i kjernen av alle våre praksiser.

Ingen av oss har valgt å være i denne situasjonen. Likevel er dette vår mulighet til å sette ned tempoet og åpent diskutere museet: i, med og for samfunnet. Dette er vår mulighet til å fornye kontrakter med lokale grupper og samfunn, og sammen redefinere våre felles verdier. Styrke kommer fra ekte engasjement, og det kommer i fellesskap. For å si det med Nina Simon, vi burde «Prøve å lære så mye som mulig gjennom å observere og lytte (i motsetning til å spørre om folk kan gi av sin tid) så du ikke belaster folk som sliter allerede.» Det er vanskelige tider for alle og da er solidaritet det viktigste verktøyet vi har.

I møtet med det ukjente trenger vi hverandre. Men museer burde vise at denne gangen kan vi ikke få både i pose og sekk. Utfordringen er ikke å handle raskt, men å handle med vettet i behold.


Debatt

Kronikken er et svar på innlegget Krisedokumentasjon – en viktig oppgave for museene.

Les også tilsvaret på denne kronikken: Rask reaksjon og etisk refleksjon er ikke noen motsetning


Artikkelen er skrevet av:

 

Portrettfoto av kvinneAgeliki Lefkaditou, Førstekonservator, PhD

Norsk Teknisk Museum / Nasjonalt Medisinsk Museum


Portrettfoto av kvinneThanushiga Raja, Aktivitetsansvarlig/gruppeleder. Masterstudent museologi

Norsk Teknisk Museum


Portrettfoto av kvinneTorhild Skåtun, museumspedagog/PhD kandidat museologi

Norsk Teknisk Museum

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser