For å forstå mer av bakgrunnen og hva kan vi gjør for å rette opp de skjeve tilstandene, tar jeg kontakt med Ulla Angkjær-Jørgensen og Sigrun Åsebø. De leder forskningsprosjektet FLAME – The Feminist Legacy in Art Museums.

Utgangsspørsmålene for prosjektet er: Hvorfor er kvinner så underrepresentert i norske kunstmuseer? Hvorfor henger museene sånn etter når det gjelder både innkjøp og visning av kunst av kvinner? Hvordan skape bedre plass for kvinners kunst og kultur?

Mannsdominans er jo ikke akkurat noe som begrenser seg til kunstmuseene. Likevel mener Angkjær-Jørgensen og Åsebø at det er noen vesentlige særtrekk ved kunstmuseene.

– Kunstmuseene ser ofte ikke seg selv som en del av det større historiske feltet, de holder seg i sin egen sfære og en romantisk-moderne forestilling av kunsten som et transcendent felt. Mens vi vil jo gjerne at kunst blir forstått som en del av en større kultur, som noe innvevd i samfunnet, sier Angkjær-Jørgensen.

– Det finnes blant annet sosialhistoriske årsaker til at ting har blitt som det har blitt. Den nyere vestlige kunsthistorien og kanon er blitt formet siden renessansen. Når man kikker etter, ser man at kvinnene har vært der hele tiden. Men deres plass i samfunnet har ikke gitt de samme mulighetene til å få en profesjonell karriere.

Går i sirkel

Åsebø supplerer:
– Historisk sett er det noen mekanismer som ekskludert kvinner. På 1800-tallet hadde de ikke adgang til akademiene på samme vilkår som menn, for eksempel. Den frie kunsten, den som ikke hadde noen nytteverdi utover seg selv, var koplet på det maskuline. Kvinner fikk ikke jobbe med aktmodell, og var i de lavere sjanger.

– Forestillingen om hva som var er ekte og høyverdig kunst ble formet i tråd med ideer om kjønnsforskjell. Dette er en idé som går i sirkel, og bekrefter seg selv: Beviset på at det særlig er menn som besitter genuin, ren kreativitet og rasjonalitet er at det er flest kunstverk av menn i kunstinstitusjonene, dette igjen gjør at vi tror kvinner hadde mindre talent, eller ikke ville.

Hierarkiet i kunstartene var satt. På toppen tronet maleriet – sett på som ekte kunst, åndelig og fri. Det var verdier som tradisjonelt er blitt knyttet til det maskuline. I kunstkritikken finner vi fortsatt sporene av kjønnshierarkiet.

– Feminiteten er blitt koplet til stilfølelse, til det å jobbe dekorativt og håndverksmessig, forklarer Åsebø.

Også det å definere og fornye sjangerne har ofte vært overlatt til mannen:
– Malte en kvinne abstrakt tidlig på 1900-tallet, ble det sjelden møtt som kunst, men som dekor, sier Angkjær-Jørgensen.

– Skulle dere ønske det var mindre tydelige skiller mellom kunstartene, for eksempel på norske museer?

– Ja, vi bør kanskje søke å oppheve skillene mellom kunst-, kunsthåndverks- og kunstindustri- museer, sier Angkjær-Jørgensen. Hun påpeker dessuten at for eksempel samisk kunsthåndverk ofte er å finne på etnologiske museer, men like gjerne kunne vært på kunstmuseer.

Det er det samme innenfor tekstilkunsten, som er Åsebøs forskningsfelt i FLAME.

– Det at tekstilkunsten finnes i begge etasjer på Nasjonalmuseet – altså både innenfor kunsthåndverk og billedkunst – er spor av en langvarig kamp for anerkjennelse, forteller hun.

– Må skrive historien på nye premisser

– Men nå for tiden spørres det vel først og fremst etter kvalitet i kunsten, ikke kjønnet på kunstneren?

– Ja, innenfor kunstinstitusjonen er den rådende oppfatningen at kunst ikke har noe med kjønn å gjøre. Men feminismens analyse er at det er en maskulin påstand, som bidrar til å fastlåse de skjeve tendensene, sier Angkjær-Jørgensen.

– Vi må skrive historien på andre premisser, ved å inkludere kjønn i diskusjonen, legger Åsebø til. Og fortsetter:

– Spørsmålet «hva er kunst?» er historisk sett infiltrert i kjønn. Så nå må det etableres noen nye linjer. Kunsthistorikerne må ta innover seg at vi alltid velger ut og alltid skriver historien med utgangspunkt i nåtiden. Man må se på verkene og kunstnerne på nytt.

– Ta Tangen-samlingen, for eksempel. Den har mange kvinnelige modernister. Det er positivt. Men hvis vi tenker at målet er å supplere inn i et gitt mønster, legge til flere, så kan vi ofte reprodusere en gammel forestilling av modernismen som ikke stemmer med slik kunstfeltet var, sier Åsebø.

– Kunstmuseene har en tendens til å reprodusere den samme historien igjen og igjen, fortsetter Angkjær-Jørgensen.

Mer for penga

På oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet kartla kunsthistoriker Jorunn Veiteberg i 2022 hva kunstmuseene brukte de såkalte koronapengene på. Rapporten viser at det ble kjøpt inn mye kunst av kvinner.

– Mange gjorde det nok helt bevisst, mens andre bare kjøpte det de ønsket seg, sier Åsebø.
– Men tendensen til at verk av mannlige kunstnere er dyrest, er der fortsatt, fortsetter hun.
– Museene kunne kjøpt inn fra kvinnelige kunstnere og fått mer fra penga. Men det gir ikke samme prestisje.

– Møter dere reaksjoner på prosjektet, er det for eksempel noen som synes det er woke eller provoserende på andre måter?

– Nei, jeg syns egentlig ikke vi blir møtt med mye kritikk. Mange av de som er på toppen i kunstinstitusjonene nå er utdanna på 90-tallet, de har fått med seg mye av denne tenkningen, svarer Åsebø.

– Men det er jo alltid noen som reagerer, selvfølgelig. Det er fortsatt sterke stemmer i museer og blant kunsthistorikere som ønsker en tydelig kanon.

– Ja, debatten om Christian Kroghs maleri «Leiv Eriksson oppdager Amerika» viste jo det ganske tydelig.

– Ja. Men det er ikke vår oppgave å svare på hva som skal ut av museene, sier Angkjær-Jørgensen.

– Men det vi kan si sikkert at må ut, er fastlåst tenkning, sier Åsebø. De som jobber på museene, må få tid og rom til å gjøre den jobben det er å fortelle kunsthistorien på nye måter.

Systemisk usynliggjøring

Man ser det samme på alle norske museer: Kvinner er sterkt underrepresentert både i samling og i utstilling.

Det gjelder særlig innenfor maleri, men også i andre sjangre bortsett fra kunsthåndverk. I samtidskunsten er det litt jevnere, men det skulle også bare mangle, siden kvinnene i de siste tretti–førti årene har utgjort over halvparten av kunststudentene. I tillegg er det kjøpt inn flere verker per kunstner når det er snakk om menn enn kvinner. Utstillingene kvinnene er representert i, er ofte gruppeutstillinger, mens mennene figurerer hyppigere i særutstillinger. Og teksten som produseres om de mannlige kunstnerskapene, er jevnt over fyldigere enn teksten om de kvinnelige.

En langsom prosess

– Vi står på skuldrene til menn, også når det gjelder hva samlingene inneholder. Det må vi jo bare erkjenne. Kvinnelige kunstnere er underrepresentert i kunstsamlinger i USA og Europa, også her i Nasjonalmuseet.

Det sier Randi Godø, kurator for samtidskunst i Nasjonalmuseet. Over flere år har hun kartlagt kjønnsrepresentasjonen i museets kunstsamling. Alt er ikke like godt registrert, verken kunstnernavn eller kjønn lar seg alltid identifisere.

Tallenes tale er likevel tydelige. Hvis man ser på hele samlingen for kunst, arkitektur og design, som er på 410 000 verk, så er ca. 300 000 kunstnere/tilvirkere registrert med kjønn. Av disse utgjør kvinner 7 %. Hvis vi ser på kun billedkunstsamlingen, utgjør andelen kvinner 13 %. De siste årene har andelen av kvinnelige kunstnere steget for hvert innkjøpsår. I 2018 var 62 % av kunstverkene vi kjøpte, av kvinnelige kunstnere, og i 2019 steg tallet til 72 %, forklarer Godø.

– Vi har jo fått mer bevissthet om hvordan systemisk usynliggjøring virker – og at vi er en del av det. Vi må nok jobbe i mange hundre år for at kjønnsfordelingen i hele samlingen skal bli 50/50. Så det er en utopi. Derfor må vi utvikle samlingen fra hva den allerede er, og i tillegg være bevisst de systemiske usynliggjøringsmekanismene som er i spill når vi samler inn kunst. Da kan vi endre på noe.

Godø forteller at hun er opptatt av hvordan kvalitetsbegrepet blir normgivende og en del av ekskluderingsmekanismene i vurderingen av blant annet innkjøp av kunst til kunstsamlinger.

– Kvalitetsbegrepet er ikke en eviggyldig sannhet. Det er påvirkelig og endrer seg stadig. Men hvordan, og hvorfor? Det er et interessant tema å forske videre på.

Nå begynner ’a med det der igjen

Godø er ikke alene med sin interesse. Representasjon er et sentralt stikkord i hele kulturfeltet for tiden, og en rekke prosjekter undersøker kvinnenes rolle og betydning i museene. Et godt eksempel er «Nå begynner ’a med det der igjen», som pågikk i 2018–21 i åtte museer i museenes kvinnenettverk. Et annet er utstillingen 28 % ved Nordnorsk Kunstmuseum. Tittelen viser til antallet kvinner i museets samling, utstillingen viser fram verker kun fra denne delen. Av bøker verdt å merke seg nevner vi Kjønn på museum (2018) redigert av Brita Brenna og Marit Anne Hauan og Modernismens billedkunst i Norge – en feministisk aksjon (2023) av Øystein Sjåstad.

Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 3 23, der det overordnete temaet er periferi. Fleire av artiklene er digitaliserte, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.