Telemarksforskning leverte i juni 2020 en rapport til Kulturdepartementet om museenes samfunnsroller, særlig sett i lys av museumsreformen. Reformen har endret museumssektoren, for mange av museene i positiv forstand. Museene har blitt mer profesjonelle og mer aktuelle. Det siste henger sammen med at reformen har utfordret museenes tradisjonelle samfunnsrolle som en institusjon for samlingsforvaltning og -formidling.
Sjonglerende spagat
Museenes samfunnsrolle har således endret seg med reformen, og den er fortsatt i endring. Blant annet ved at flere nye roller har kommet til. I dag er rollen(e) derfor komplekse og tidvis sprikende og museenes institusjonelle identitet er uklar. For hva skal et museum egentlig drive med? Hva skal de prioritere? Mange museum prøver å levere på alle de fire f-ene som museumspolitikken har formulert (forvaltning, formidling, forskning og fornying). Den tredje, forskning, er for mange vanskelig å leve opp til, og den fjerde, ‘fornying’ gjør at museene er engasjert i mange ulike aktiviteter for å være aktuelle. Reformens premiss om at museene både skal være lokalt forankret og nasjonale kunnskapsinstitusjoner er også krevende. Mange lykkes, men opplever også at de står i øvelsen sjonglerende spagat. Det er en krevende øvelse. Vi mener at en ny museumspolitikk bør være fundert på følgende seks punkter:
1) Museumsreformen har vært både vellykket og mindre vellykket
Museumsreformen er en reform av et slikt omfang at det er urealistisk å gi et ja/nei-svar på spørsmålet om den har vært vellykket. Det eneste fornuftige svaret er «ja og nei». Det bør også en fremtidig museumspolitikk reflektere. En ny museumspolitikk bør bygge på det som har fungert i museumsreformen og lære av det som ikke har fungert. Det som har fungert har gitt en økt faglig kvalitet på enkelte områder: innenfor samlingsforvaltning, digitalisering og fellestjenester. Det som ikke har fungert er den tredelte ambisjonen om både sterk lokal forankring, regional konsolidering og et nasjonalt nettverk, og at alle museer skal levere på alle f-ene. Det har blant annet ført til unødvendig mye arbeid og utfordringer med å skape organisasjoner som tar hensyn til alle nivåene. Det er behov for tydelige føringer for og utstrakt bistand til å skape velfungerende museumsorganisasjoner, for eksempel gjennom et utviklingsprogram.
2) Det er flere veier til et godt museum
Det er flere måter å være et godt museum på, og det er flere måter å være et viktig museum på. Vi mener å se at museumsreformens konsoliderte enheter er omfattet av det vi kaller et museumspolitisk generalistprinsipp – at alle museer skal arbeide med de samme oppgavene og på det samme nivået. Dette prinsippet bør utfordres og vurderes. Det betyr blant annet at ikke alle museene skal være både viktige lokale møteplasser, turistdestinasjoner, bygningsforvaltere og forskningsinstitusjoner. Man kan være et fullgodt museum og spille en viktig rolle som samfunnsinstitusjon uten selv å produsere fagfellevurdert forskning, eller være en turistdestinasjon med tusenvis av besøkende. Det betyr også at det er flere måter å organisere et museum på som kan fungere godt: Gjennomgangen av den tilgjengelige kunnskapen viser at det er ikke én enkelt modell som bør følges. Organiseringen må ta høyde for de lokale og regionale, stedegne forholdene.
3) Museene skal stå for en bærekraftig forvaltning av både materiell og immateriell kulturarv
Det unike ved museene er at de forvalter en kombinasjon av materiell og immateriell kulturarv. Det innebærer også at materiell kulturarv – samlinger og bygninger – forvaltes side om side med forvaltningen av den håndverksbaserte, immaterielle kunnskapen om denne kulturarven. De to må ses i sammenheng. En bærekraftig forvaltning av denne innebærer at prioritering og avhending går hånd i hånd med samtidsdokumentasjon og samlingsutvikling. Disse områdene prioriteres, relativt sett, lavt av en rekke museer. Dokumentasjon og bevaring av tradisjonshåndverk er like viktig som materielt vern.
4) Utvikling av museene bør bygge på nye former for arbeidsdeling, samarbeid og prioritering
I tråd med at det er flere veier til et godt museum, og at ikke alle følge de samme kriteriene for måloppnåelse, blir arbeidsdeling, samarbeid og prioritering viktig. For det første virker det ikke hensiktsmessig at alle museene har ansvar for og måles på de samme oppgaver og samfunnsroller. For det andre kan arbeids- og ansvarsdeling følges opp av tydeligere nasjonal koordinering. For det tredje kan museer få politisk støtte til å foreta tydelige prioriteringer mellom de ulike arenaene, oppgaver og gjenstander de er satt til å forvalte. For det fjerde kan museer gjøre større nytte av nettverksarbeid med andre virksomheter for å utvikle sine prioriterte samfunnsroller. Da vil vi i større grad få museer med særegenhet og egen identitet, tilpasset regionale forhold.
5) Museumspolitikken bør bygge et museumslandskap som overskrider de grensene som formell forvaltning har skapt
Museumssektoren er preget av formelle skillelinjer som deler opp sektoren på en måte som preger museumsarbeidet negativt: den departementale forankringen i Kulturdepartementet, Kunnskapsdepartementet, de enkelte fagdepartement og Sametinget er til hinder for den best mulige museumspolitikken. Det er også tegn på at det utvikles lokal museumspraksis og museumspolitikk parallelt med nasjonale føringer, og dette må en helhetlig museumspolitikk ta høyde for.
6) Museumspolitikken bør bygge bærekraftige museer som ikke overskrider sin institusjonelle lasteevne
Ingen institusjon blir god dersom det er et misforhold mellom ressurser, kompetanse, ansvar, selvforståelse og forventninger.
Rapporten Museum og samfunn ligger på Kulturdepartementets nettsider
Se også artikkelen Dropper evaluering av museumsreformen fra desember 2019,
innlegget fra Kulturdepartementets daværende statssekretær Knut Aastad Bråten Når fjær blir til høns fra februar 2020, og
svaret fra Anette Trettebergstuen (A) – Oppfyller ikke våre forventninger fra februar 2020.
