I møtet mellom nasjonalparkene Jotunheimen, Reinheimen og Breheimen, i sentrum av Lom, finner vi Norsk Fjellsenter. Det ble åpnet i 1994 under navnet Norsk Fjellmuseum, og fra oppveksten i nabobygda husker jeg det som et smått kjedelig sted, med utstoppede dyr, utilgjengelige gjenstander i monter og lite annet. Å besøke det igjen mange år senere har bydd på nye inntrykk og opplevelser. Det er merkbart at senteret har gått, og går, gjennom en spennende utvikling.
Håndhugget klimapark
Det opprinnelige museumsbygget var relativt anonymt, men i 2016 ble det supplert med en særegen inngangsportal, laget for å være et blikkfang i nasjonalparklandsbyen. Senterets struktur har også gjennomgått en viss oppbygging, fra én fast ansatt i 1994 til at det i dag er seks helårsansatte og flere guider i sommerhalvåret. Oppgavene har blitt flere, og i dag er det i tillegg til museum besøkssenter for nasjonalparkene.
Dette gjør at det tiltrekker seg nye besøksgrupper, som fotturister på søken etter turtips. Fra 2012 har senteret vært en av driverne av Mímisbrunnr Klimapark 2469, som er Skandinavias første klimapark. Den ligger ved foten av Galdhøpiggen, består av en 375 kvadratmeter stor istunnel som er hugget ut for hånd og innredet med isskulpturer og arkeologiske funn.
Historiske funn og Instagrambilder, lokalt og nasjonalt
En annen storsatsing er den faste utstillingen Bergtatt. Denne ble bygd opp fra bunnen av i 2018 til en pris på over ti millioner kroner, og tjener som et egnet startsted for turen gjennom fjellsenteret. Utstillingen omhandler fjell og natur generelt og de lokale nasjonalparkene spesielt, med møte mellom mennesker og natur, historisk og i dag, som en hovedlinje.
Flere av rommene kretser rundt menneskers ferdsel i og bruk av naturen, med videoportretter av lokale aktører som lever av og i nasjonalparkene. Her kombineres moderne elementer som Instagrambilder og skjermer med brefunn fra lokale fjellområder. Utstillingen rommer også et vitensenter, der det fortelles om naturkreftene og hvordan de har formet landskapet, supplert med et værrom, hvor man kan kjenne ulike værforhold på kroppen. Kombinasjonen av de historiske brefunnene og de pedagogiske elementene tydeliggjør Norsk Fjellsenters rolle som hybrid mellom museum og læringssenter, og som en institusjon for både natur- og kulturhistorie.
Utstillingen har fokus på lokale aktører og fjellregioner. Samtidig er det nasjonale aspektet sentralt ved senteret, slik tittelen og deres status som nasjonalt kompetansesenter for fjellredning bærer bud om. Sistnevnte er i etableringsfasen, men skal etter planen ta for seg dokumentasjon og formidling av kunnskap og forskning på fjellredning, så vel som klimaendringer og nye utfordringer i fjellet. De økonomiske støttespillerne er lokale, kommunale, regionale og nasjonale aktører, slik de er det ved flere av senterets prosjekter.
Mer senter enn museum
Senteret tjener også som et forvaltningsknutepunkt, da kontorene deles med aktører innen nasjonalparkforvaltning, fjellstyre og Statens naturoppsyn. Dette er blant årsakene til navneendringen fra museum til fjellsenter. «Senter» er mer dekkende også for andre med tilknytning til bygget.
Museumstittelen brukes fortsatt i flere kontekster, som i venneforeningen «Norsk Fjellmuseums Venner» og av Museumsforbundet, som nominerte dem til Årets museum i 2019. Samlingen deres baserer seg på fotografier, utstoppede dyr, minner fra Den Norske Turistforeningens historie og gjenstander fra tidlig fjellturisme. Mye er tilgjengelig på Digitalt museum, men har i liten grad blitt utvidet og utviklet i nyere tid.
I et prospekt fra 2014, som omhandler utviklingen av fjellsenteret og som mye av de senere årenes profilering og oppbygging er basert på, prioriteres ingen større magasiner som skal dekke alle samlingsbehovene. Ønsket er heller å samarbeide om lokaler med Gudbrandsdalsmusea. Ingen av fjellsenterets ansatte har konservering eller nærliggende oppgaver som sitt hovedanliggende. Her kan man spore en viss bortprioritering av de mer tradisjonelle museumsoppgavene.
Der folk og fjell møtes
– Et av våre mål er å være en møteplass, for skoleelever, bygdas befolkning og tilreisende, forteller utstillingsansvarlig Thea Grobstok Dalen.
Foajeens utseende understreker dette. Den er en kombinasjon av besøkssenter og turinformasjon, og kan minne om en «basecamp» med sitteplasser og turkart. Dette skal være en gratis sone, og i prospektet fra 2014 oppgir senteret et årlig besøkstall på mellom 25 000 – 30 000. Senteret evner med det å nå mange med formidling av turtips og -informasjon, men av disse var det kun 7000 som løste billett for å se utstillingene.
Et annet møtested er Vitensenteret, som er delvis bygd opp som et klasserom, hvor ideen er at man kan sette seg ned og fordype seg. Skoleoppleggene er rettet mot ulike klassetrinn og tilpasset læreplaner, med mål om å kunne inngå i ordinær undervisning.
– Dette er et område med mye potensiale, men vi har en jobb å gjøre for å få skolene til å ta i bruk senteret og ressursene våre i større grad, forteller daglig leder, Mai Bakken.
Felles for oppleggene er kombinasjonen av teori og praksis, som båltenning og sanseløyper, hvor elevene får prøve seg i ulike roller, eksempelvis som arkeolog.
Gjennom året arrangerer senteret også flere foredrag og arrangementer, som ofte omhandler klima og bærekraft. Disse foregår inne i «Natur i endring»-utstillingen, som er bygd opp til formålet og ommøbleres for anledningen. Slik tjener også den som en møteplass for publikum, som hovedsakelig er lokalbefolkningen. Foredragsholderne er ofte forskere og samarbeidet med dem et resultat av senterets fokus på nettverksbygging. Tverrfaglig samarbeid mellom ulike fagmiljøer er blitt prioritert stadig høyere de siste årene.
– Denne jevnlige kontakten gjør at vi kan lære av og oppdatere oss fra de som i større grad arbeider ute i naturen vi formidler, sier Grobstok Dalen.
Bærekraft en rød tråd
– Bærekraft var i liten grad i fokus ved museets oppstart, men det har økt betydelig siden og påvirker nå både struktur og prosjekter, sier Thea Grobstok Dalen.
En annen av senterets samarbeidspartnere er den lokale turistnæringen. Deres mål er å nå flere turister, men også bidra til et mer bærekraftig reiseliv.
– Vi tilbyr målrettede opplegg for ulike grupper. Disse er i stor grad opplevelses- og aktivitetsbasert, sier Grobstok Dalen.
Et eksempel på opplegg er fagligsosiale opplevelser i tillegg til konferanserom for forretningsgrupper, og tilrettelagte, ulike aktiviteter som får tilreisende til å tilbringe et ekstra døgn i bygda før de drar videre. Samlet sett krever de fleste av senterets tilbud en del tid, noe som medfører at gjennomreisende grupper med hektisk timeplan sjelden finner tid til å besøke dem.
– Dette er grupper og en form for reisevirksomhet som vi bevisst bortprioriterer av hensyn til bærekraftsmålet, foreller Grobstok Dalen.
Lokal rein
Et annet sentralt mål er å bruke lokale aktører. Mye av det som selges i butikken er kortreist, arbeidet som utføres likeså. Da senteret ble pusset opp i 2016, var det lokale håndverkere som stod for det. Temporærutstillingen «Kledd for tur i natur» fra 2021 er i tråd med dette prinsippet. Den ble laget i samarbeid med skinngarverne Sofie Kleppe og Roni Öhman i Jutulskinn, som holder til i nabobygda Vågå. De anvender skinn fra lokal rein, som de garver med naturlige råvarer og lager slitesterke klær av. Slik blir en større del av slaktede dyr tatt i bruk.
Utstillingen satte søkelys på mer bærekraftige alternativer til nåtidens forbrukskultur og miljøskadelige turklær og -utstyr. Grep for i større grad å ivareta og reparere produktene vi bruker stod sentralt. Publikum ble engasjert gjennom spørsmål om forbruk og holdninger. Dette var supplert med fortellinger om menneskers bruk av skinn og pels opp gjennom historien. Slik blir det historiske aspektet bundet sammen med nåtidens og fremtidens valg.
Dilemmaer
I skrivende stund står utstillingen «Natur i endring», som omhandler klimaendringer og – forskning, og er laget i samarbeid med blant annet Naturhistorisk Museum i Oslo. Den henvender seg til publikum gjennom interaktive stasjoner, spørsmål om deres forhold til naturen, naturaktivisme og -engasjement. Besøkende oppfordres til å registrere klimaendringer på turer i naturen, med mål om å inspirere til handling og bevissthet også etter at museumsbesøket er over.
Her belyses det paradoksale faktum at menneskelige inngrep har en stor porsjon av skylden for klimaødeleggelsene, samtidig som menneskelig handling og innovasjon trengs for å bremse og minske katastrofen. Senteret er i en interessant, dog utfordrende, posisjon: De skal formidle natur, turmuligheter og friluftslivets gleder, samtidig som at de har et ansvar for å bidra til å bevare naturen og bevisstgjøre om forsvarlig ferdsel i og bruk av den. Slik aktualiseres dilemmaet mellom bruk og bevaring.
Artikkelen står på trykk i Museumsnytt nr. 1/22, som en del av temaet bærekraft. Les andre digitaliserte artikler, om industrimuseer som møter klimakrisen og verdensarv på utstilling
Kjøp (og les hele) utgaven, andre enkeltnumre eller tegn abonnement på Museumsnytt gjennom Tekstallmenningen.
